I går ble en bok om forskningskommunikasjon lansert. Flere års forskning skulle oppsummeres.
Møtet i Oslo sentrum handlet om forskningskommunikasjon som politikk, praksis og forskningsfelt - som også boka handler om.
Men gjør boka det?
Forfatterne slår fast med en gang at de er lite opptatt av praksis, altså den formidlingen forskere driver med hver dag i medier, debatter og foredrag.
De er heller ikke veldig opptatt av hva som skal til for å få til mer forskningskommunikasjon, altså politikken.
Fag framfor praksis
Nei, forfatterne går for det de kaller «en forvanskende berikelse av begrepet forskningskommunikasjon». De velger seg fagfeltet.
Dermed melder de seg ut av den hverdagen og virkeligheten forskere, kommunikasjonsfolk, ja, også journalister står i hver dag. De virker lite interessert i hva vi driver med.
Målet til forfatterne er å etablere og styrke forskningskommunikasjon som et eget fagfelt i Norge.
Det er ikke vanskelig å forstå at dette er interessant for dem. De snakker og skriver fram sitt eget fagfelt. De vil forske mer. De vil vise fram kompleksiteten og dybden i forskningstemaet sitt.
Det er ikke uvanlig at forskere har berøringsangst for praksis.
Alt henger sammen med alt
Kristian Bjørkdahl, Iris Leikanger og Silje Maria Tellmann er redaktører av boka Formidlende omstendigheter. De slår raskt fast at praksis er bare en liten del av forskningskommunikasjon. Det er mye, mye mer.
For alt henger sammen med alt, og alle skal med.
Dette er hva forskningskommunikasjon handler om, ifølge boka:
Forholdet mellom forskning og samfunnet. Forskningsfinansiering. Organisering av forskning. Forskningspolitikk. Forskeropplæring. Forskernes arbeidshverdag. Fagene og profesjonene til forskere, journalister, kommunikatører - og mange flere. Vanlig folks jobber og hverdag. Hvordan vanlige folk oppfatter og bruker forskning. Om alle brukere og samarbeidspartnere til forskning. Og: alle som mer eller mindre, på en eller annen måte, er med på eller bruker forskning.
Dette er mye.
Praksis forsvinner
Kanskje er det for mye? De definerer forskningskommunikasjon så bredt at det blir lite igjen.
Definisjonen deres er mer en oversikt over alle sider ved forskningen, og hvordan vitenskap påvirker resten av samfunnet på alle mulige måter.
Kommunikasjonsbiten forsvinner i deres store, overordnede bilde.
Forskerne bak boka identifiserer likevel tre problemer, som handler om forskningskommunikasjon de fleste forstår det som.
Det ene problemet er at forskning kommuniseres i mange flere kanaler og foraer enn før.
Kaos i kanalene
Tidligere fikk vi alle samme informasjon i felles kanaler. Dette er kalt folkeopplysningstiden. Det var den gangen NRK og forskerne bestemte hvilken informasjon som var best for oss.
Nå plukker og velger vi selv hva vil lese, høre og se. De som formidler har ikke lenger kontroll over mottakerne av budskapet deres.
Forfatterne mener at dette gir grobunn for konspirasjonsteoriene. De har ingen gode svar på hva som kan gjøres med det.
Et annet problem er det de kaller informasjonsfedme.
Det publiseres mengder av forskning hver dag. Vi klarer ikke å få med oss alt, og i alle fall ikke ta i bruk kunnskapen.
Ingen forstår
Et tredje problem handler om forståelse, står det i boka. Forskere blir stadig mer spesialister. De dykker ned i stadig snevrere problemstillinger. Selv om flere nå har høyere utdanning, og dermed er i stand til å forstå forskning, forstår vi ikke andre fagfelt enn våre egne.
Forfatterne skriver: «Hvis spesialisering har ført til at forskere ikke forstår hverandre, og at folk ikke forstår forskere, ja, hva slags ‘kunnskapssamfunn’ har vi da egentlig?»
Her peker de på, etter min mening, det største, praktiske problemet med forskningskommunikasjon.
Hva med vanlige folk?
Dette er midt i hjertet av forskning.nos arbeid og redaksjonelle profil. Det er utfra dette vi jobber. Vi gjør forskning tilgjengelig gjennom god journalistikk og enkelt språk. Nettopp for å løse spesialiseringsproblemet som forfatterne skriver om.
Men de er ikke, som oss, opptatt av alle folk.
De trekker stadig fram at flere tar høyere utdanning og at samfunnet akademiseres.
Men flertallet her i landet har slett ikke høyere utdanning. 64 prosent av befolkningen har ikke gått på universitet og høyskole, ifølge SSB.
De fortjener en større plass enn forskningskommunikasjonsforskerne har gitt dem.
Glemmer at de er spesialister
Problemet er at spesialistene ikke skjønner hvor spesialiserte de har blitt. De snakker derfor om faget sitt som om hele omverden var en kollega.
Nina Kristiansen
Problemet er selvsagt ikke forskernes spesialisering i seg selv. Det er et gode for samfunnet at noen dykker langt, langt ned. At de får jobbe lenge og grundig med ting som kommer raskt eller sakte til nytte. At noen forsker på ting som vi ikke skjønner har verdi akkurat nå. At de bygger kunnskapens mur bit for bit om samfunn, natur, helse, miljø, kultur og teknologi.
Problemet er at spesialistene ikke skjønner hvor spesialiserte de har blitt. De snakker derfor om faget sitt som om hele omverden var en kollega.
Da får vi pussigheter som at ting i havet blir kalt «det marine materialet fra havet». Popstjerner omtales som «liminale karakterer». Når folk forteller hva de står for, blir det til «respondentenes presentasjon av egne essensielle, subjektive verdier».
Flere kommunikasjonsfolk
Det er lett og gøy å gjøre narr av forskerspråket. Forskere synes også det er morsomt, bare ikke på eget fagfelt. Men problemet med det krøkkete språket er at vi ikke skjønner at kunnskapen er viktig og angår oss.
Maja Sojtaric jobber som kommentator i Nordlys. Hun sier i et intervju med Khrono at unge forskere bør få støtte og råd i forskningskommunikasjon.
Hun har selv jobbet med akkurat dette på UiT i mange år. Det er ikke så rart at hennes løsning er flere kommunikasjonsfolk. Og de gjør en viktig jobb.
Men det er ikke det forskerne selv etterspør.
Nok av forskere der ute
Sojtaric mener også at det er et problem at forskerne ikke deltar i den offentlige debatten.
Det stemmer ikke.
Vi har vært gjennom en pandemi. Utallige forskere var i alle kanaler med råd, meninger og analyser. Russlands krig mot Ukraina er tolket fortløpende av forskere. Nå er jordskjelvforskerne på banen og gir innsikt i hvorfor skjelv oppstår.
De snakker ikke alltid helt forståelig, men mange er gode på å dele sin kunnskap.
I boka Formidlende omstendigheter slår Inge Ramberg fast at forskeres formidling til allmennheten har et stabilt og betydelig omfang.
7 av 10 har vært i media
På tre år registrerte norske forskere 100.000 medieintervjuer, kronikker, foredrag og populærvitenskapelige bøker i databasen Cristin. Ramberg anslår det til mer enn 5 bidrag per forskerårsverk på tre år.
I tillegg kommer alt som ikke er lagt inn i Cristin. Det er antagelig det meste av formidlingen. Det er ikke noe poeng for forskere å legge det inn. For det er bare de vitenskapelige artiklene og bøkene og foredragene som teller.
I 2022 ble forskere spurt om de har stilt opp i mediene. Nær 70 prosent av dem svarte ja, i undersøkelsen som ble gjort av Nordiske mediedager. Enda flere hadde villet stille opp, om de hadde blitt spurt.
Samme undersøkelse viser at det er stor tillit til forskere blant folk flest.
Vi burde utvide den tilliten til å høre på hva forskere har å si om forskningskommunikasjon.
Tid
For hvis du spør forskere, har de allerede løsningen på hva som skal til for å få kunnskap ut i samfunnet.
Løsningen er ikke å utvide begrepet forskningskommunikasjon til alt som har med vitenskap å gjøre. Det er heller ikke å ansette flere kommunikasjonsfolk.
Det er tid.
Det er at formidling teller.
I dag blir forskerne vurdert på forskning og undervisning. Formidling er også en arbeidsoppgave, men de får verken tid eller noe igjen for å gjøre det.
Forskningsformidling må oppgraderes. Ikke som forskningsfelt, selv om det sikkert er fint og riktig, men som arbeidsoppgave med status, tid og ressurser.
Da får de mange lett uforståelige forskerne tid til å avspesialisere seg muntlig og skriftlig. Da får de flinke formidlerne avlastning og belønning. Da blir det lettere for alle de som ikke tør eller klarer, å opparbeide seg kompetanse.
