- Det er flere grunner til manglende samarbeid, i tillegg til ulik forståelse av og forhold til kvinnesak. Mye handler om utvendige ting, som hva organisasjonene får statlig prosjektstøtte til å jobbe med.

- Et annet skille er at majoritetskvinner ikke anser rasisme og etnisk diskriminering som en del av sin kamp, mens dette er naturlig for minoritetskvinner, sier Thun, som leverer sin doktorgradsavhandling til sommeren.

Kaller seg ikke feminister

Thun startet med å skaffe seg full oversikt over kvinneorganisasjoner i Norge, både for majoritets- og minoritetskvinner. Så valgte hun ut 14 av dem, noen av dem profesjonelle grupper som hadde fulltidsansatte og jobber politisk, og noen mindre grupper der all aktivitet var fritidsbasert.

Thun intervjuet aktører i organisasjonene, med særlig vekt på to spørsmål: I hvilken grad foregår det samarbeid mellom majoritets- og minoritetskvinner, og på hvilken måte forstås og defineres «kvinnesak» hos de forskjellige? I tillegg undersøkte hun hvilke muligheter organisasjonene hadde for politisk innflytelse, for eksempel hvem av dem som ble invitert av myndighetene til å uttale seg om hvilke lovforslag.

Thun ville også finne ut hva slags forhold de hadde til spørsmål om etnisk diskriminering og rasisme i relasjon til feminisme.

- Flere av minoritetsorganisasjonene kalte seg ikke feministiske, men jobber gjerne med likestilling. Noen av dem hadde ikke noe forhold til feminisme. Andre viste til kritikken vi kjenner fra svart feminisme – at rasisme og etnisk diskriminering er en «naturlig» del av minoritetskvinners kvinnekamp.

- Da jeg intervjuet majoritetskvinnene om det siste, svarte de ofte at det er «noen andre» som jobber med slike spørsmål. Dette handler nok mye om at de har begrensede ressurser. Majoritetsorganisasjonene hadde også et inntrykk av at minoritetskvinner jobber mest med saker som tvangsekteskap, vold eller omskjæring og at de har lite felles i så måte, sier Thun.

– Er ikke det riktig?

– Jo, men minoritetskvinner er også opptatt av likelønn, diskriminering i arbeidslivet og slike ting.

– Har de mer felles enn de selv tror?

– Ja, sannsynligvis. Mange majoritetsorganisasjoner ga i tillegg utrykk for at de var redde for å tråkke i salaten, å uttale seg om tvangsekteskap og slike saker uten å kjenne dem fra innsiden. Noen var nok redde for å bli oppfattet som rasistiske.

Politisk bestemt

Thun så på hvilke støtteordninger de ulike organisasjonene hadde, og fant her et annet og opplagt svar på manglende samarbeid.

-  Majoritetsorganisasjoner og minoritetsorganisasjoner får ofte støtte fra ulike departementer og etater. Typisk er at minoritetskvinner får støtte fra IMDI – Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, mens majoritetskvinner får fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

- Det kan også være slik at minoritetskvinner får støtte til prosjekter mot for eksempel tvangsekteskap i sitt etniske miljø, mens majoritetskvinner får generell driftsstøtte som ikke er spesielt stor, forklarer Thun.

Det er slike utvendige faktorer som kan gjøre det vanskelig å samarbeide på tvers. Organisasjonene blir ikke sett under ett fra dem som finansierer dem. Både majoritets- og minoritetskvinneorganisasjonene fremhevet overfor Thun at de mottar liten generell driftsstøtte, og spesielt minoritetskvinneorganisasjonene var kritiske til at de ofte må jobbe med bestemte og definerte prosjekter for å kunne motta støtte.

– Dermed blir det til en viss grad politisk bestemt hva organisasjonene skal drive med, sier Thun.

Thun forteller at de fleste organisasjoner likevel skjønner at det er vanskelig å få politisk gjennomslag alene, og minoritetsorganisasjonene inngår derfor av og til allianser med hverandre. Ofte syntes de det var vanskelig å vite hvilke av majoritetsorganisasjonene som ville være naturlige å samarbeide med. Hun legger også til at det nok fantes samarbeid på tvers mellom majoritetsorganisasjoner og minoritetsorganisasjoner på lokalt nivå, men at intervjuobjektene ikke alltid hadde oversikt over dette.

Ikke at de ikke bryr seg

Det finnes noen eksempler på samarbeid på tvers, ifølge Thun. På 1980-tallet samarbeidet man på tvers for eksempel når det gjaldt treårs-regelen på ekteskap. Dette er regelen som sier at personer som kommer til Norge for å bli familiegjenforent med en ektefelle eller samboer, ikke får opphold på selvstendig grunnlag før etter tre år.

– Man leser ofte anklager mot majoritetsorganisasjoner om at de ikke bryr seg nok om minoritetskvinners utfordringer. Stemmer dette?

- Nei, jeg tror ikke det. Det manglende samarbeidet er ofte et resultat av utvendige ting. I tillegg til ulike støtteordninger ser det ut til at det er etablert to ulike sfærer; «minoritetskvinnesaker» og «majoritetskvinnesaker» også når det gjelder hvilke organisasjoner som blir invitert til å uttale seg i høringer av ulike lovforslag.

- Det som uansett er slående i alle intervjuer er hvor hardt disse organisasjonene jobber! Det pågår en massiv innsats i mange leire, jeg ble veldig imponert over både majoritets- og minoritetsorganisasjonene, avslutter Thun.