Uroen til personer med demens blir sett på som en del av demenssykdommen, ikke som angst, mener Alka Rani Goyal. Hun har nylig levert en doktorgradsavhandling hvor hun blant annet presenterer et verktøy som kan kartlegge angst blant personer med demens. (Foto: Siw Ellen Jakobsen)
Uroen til personer med demens blir sett på som en del av demenssykdommen, ikke som angst, mener Alka Rani Goyal. Hun har nylig levert en doktorgradsavhandling hvor hun blant annet presenterer et verktøy som kan kartlegge angst blant personer med demens. (Foto: Siw Ellen Jakobsen)

Angst er vanlig blant sykehjemsbeboere med demens

Hver tredje sykehjemsbeboer med demens har betydelig angst. Det er så vanlig at personalet på sykehjemmet ikke tar det på alvor, ifølge forsker Alka Rani Goyal.

Publisert

En kvinne med demens kommer inn på vaktrommet om kvelden og ber pleierne om hjelp til å bre dyna over seg. Hun får hjelp til dette. Men etter noen minutter kommer kvinnen tilbake og ber om hjelp på nytt.

Dette kan gjentas seg, gang på gang, helt til en pleier setter seg ned og holder henne i hånda. Først da faller hun til ro og sovner.

Mange som har jobbet ved et sykehjem, kan kjenne seg igjen i en slik situasjon. Mange personer med demens vandrer nemlig mye rundt og er svært urolige, både dag og natt.

– Å ha angst er såpass vanlig hos person med demens at personalet på sykehjemmet ikke tar det på alvor. Uroen blir sett på som en del av demenssykdommen, mener Alka Rani Goyal.

Konsekvenser for behandling

Forskeren ved OsloMet har vært psykiatrisk sykepleier og jobbet med personer med demens i over 20 år.

De var lite oppmerksomme på at de urolige pasientene faktisk slet med angstsymptomer, mener hun.

– Angst hos personer med demens er oversett, undervurdert og ikke identifisert. Vi manglet kunnskap. Vi har heller ikke hatt et kartleggingsverktøy, slik vi har for depresjon, sier hun.

Dette har konsekvenser for hvordan vi behandler mennesker med demens, mener hun.

– Hvis vi vet at en person har angst, vil det være viktig å gi trygghet og bruke tid på å være sammen med vedkommende. Men om vi tenker at de vandrer rundt på grunn av demenssykdommen, og at dette ikke noe vi kan behandle, da slipper vi taket altfor lett.

Har kartlagt forekomsten av angst

Heller ikke i forskningen har det vært særlig mye oppmerksomhet rettet mot angst hos personer med demens.

Dette har Goyal og medforskere nå gjort noe med.

Da hun startet sitt doktorgradsarbeid ved Forskningssenter for aldersrelatert funksjonssvikt og sykdom i Sykehuset Innlandet, begynte hun først å oversette et engelsk kartleggingsverktøy til norsk.

Deretter har hun undervist ansatte ved de 17 sykehjemmene som deltok i studien, i hvordan de skal bruke verktøyet.

Sammen med en forskergruppe har hun prøvd dette verktøyet på rundt 100 sykehjemspasienter med demens. Verktøyet viste seg å være brukervennlig.

Ansatte på 17 sykehjem til sist hjulpet henne med å kartlegge angsten hos personer med demens. Nærmere 300 pasienter har vært med på denne kartleggingen, som også ble fulgt opp etter ett år.

Ble overrasket

Resultatene overrasket forskeren.

Hver tredje sykehjemsbeboer med demens har betydelige symptomer på angst.

Det vanligste symptomet ved angst er bekymringer. Men dette var ikke så vanlig blant de med demens, forteller Goyal.

At det er en forskjell her mellom de med demens og andre angstpasienter, gjør at symptomene til de med demens blir misforstått og ikke diagnostisert, mener hun.

Symptomene på angst for de med demens kom først og fremst i form av irritabilitet, rastløshet, anspenthet og søvnløshet.

Mange hadde depresjon

Hver fjerde sykehjemsbeboer hadde depresjon, viser studien. De fleste av de som hadde depresjon, slet også med angst. Men omtrent halvparten av de som hadde angst skåret også høyt på depresjon.

– Angst og depresjon har en del fellesnevnere. Men mange symptomer er ikke felles. Derfor er det viktig at angst blir kartlagt og ikke forklart med depresjon, mener forskeren.

De som hadde både angst og depresjon hadde dårligst forbedring av symptomer etter ett åt. De hadde også dårligst livskvalitet, sammenliknet med de som bare hadde angst eller depresjon eller ingen av delene.

I dag er smertekartlegging blitt vanlig i norske sykehjem. Når pasienten er urolig og anspent tror de ansatte at de har smerter.

Goyal mener at pasienter på sykehjem bør kartlegges både for smerter, angst og depresjon.

Å spille ludo kan også være medisin

De trenger ikke nødvendigvis behandles med medisiner.

Å være mer sammen med pasienten og gjøre ting som han eller hun liker godt, for eksempel å gå på tur, kan være god nok medisin, mener Goyal.

Mange vil tenke at det ikke er tid nok til dette i en travel hverdag.

– Tid får vi aldri nok av på et sykehjem. Men hvis pleierne vet at en pasient sliter med angst, kan de strukturere dagen sånn at pasienten har en hos seg til enhver tid ved å bytte på omsorgen. Det krever også mye å ha urolige pasienter som vandrer rundt hele tiden.

Hun gir et eksempel fra sin egen tid i eldreomsorgen:

– Vi hadde en pasient som hadde fryktelig angst. Men hvis vi spilte ludo med henne og var til stede for henne mentalt, da ble hun veldig fokusert og glemte angsten sin. Hun ble aldri lei av å spille ludo. Personalet byttet derfor på å spille med henne. Da klarte vi å roe henne ned.

Men av og til er ikke slike tiltak nok, mener forskeren.

– Da synes jeg det er på sin plass å kartlegge hvor alvorlig angstsymptomer er og behandle pasienten med medikamenter for å lette på symptomene. Men medisiner må være siste valg, ikke det første. Symptomene bør kartlegges på nytt for å vurdere om behandlingen fungerer.

– La folk beholde en grad av verdighet

Sykepleier Sissel Hafredal Sjåstad mener at de aller fleste blir redde, nedstemte og fortvilet når de blir demente. (Foto: Privat)
Sykepleier Sissel Hafredal Sjåstad mener at de aller fleste blir redde, nedstemte og fortvilet når de blir demente. (Foto: Privat)

Sissel Hafredal Sjåstad har vært fagsykepleier ved et sykehjem i mange år. Hun kjenner godt til at mange demente sliter med angst.

– Det er noen lykkelige sjeler som forsvinner inn i demensens verden med smil og latter, men de aller fleste blir redde, nedstemte og fortvilet av alt de ikke forstår. Det er helt naturlig å føle dette når en merker en er i ferd med å miste seg selv, sier hun.

Hun mener at pleiere på små avdelinger for demente stort sett kjenner sine pasienter godt. De kan etter hvert mye om de forskjellige demenssykdommene og bruk av miljøterapi: aktiviteter, frisk luft, musikk og samtale, realitetsorientering og ikke realitetsorientering.

Når det gjelder medisinering mener hun at minst mulig som oftest er det beste.

– Men i enkelte tilfeller er det nødvendig med medisiner for å la folk beholde en grad av verdighet og for å nå inn med forsøk på kommunikasjon, sier Sjåstad.

Mange blir trøtte og sløve

Problemene med de ulike medikamentene er at pasientene kan bli trøtte, sløve, motorisk dårligere og andre bivirkninger, mener sykepleieren.

– Om dette kartleggingsskjemaet kan gjøre det lettere å skille mellom depresjon og angst, og samtidig sikre at medisineringens virkning og bivirkning blir fulgt opp, så kan det være et gode. Om det derimot blir et skjema som presenteres for sykepleierne for utfylling, og deretter havner i en mappe og på skrytelista over hva avdelingen gjør for den demente, så gjør den bare vondt verre.

Alle skjema forutsetter et engasjement hos den som skal registrere, minner Sjåstad om. Om resultatet ikke munner ut i et eller annet behandlingsopplegg, blir det i stedet en ny kilde til frustrasjon.