Klær diskuteres stadig i offentligheten. En gjenganger er tildekking av hode og ansikt. For en stund siden dukket et annet tema opp: Hvorfor gutter ikke kan gå i kjole. Forfriskende!

Men, hvorfor trekkes ikke kunnskap om klær inn i debatten?  Kunnskap gjør det mulig å se saken fra flere sider og gi mulige svar til stilte spørsmål.

Aftenposten Junior trykket et leserinnlegg fra Jakob for noen uker siden. Der skriver han om at han liker jenteklær best fordi de er finest. En politiker la ut innlegget hans på Facebook. Det fikk nesten 3000 likes og mange kommentarer om at de støtter Jakob i at alle må få gå i de klærne de vil.

Saken er omtalt på aftenposten.no og i Ukeslutt forrige lørdag var både Jakob, hans mor og venner med. Det er hyggelig å høre et velformulert barn, med gode venner og familie rundt. Han ville vite hvorfor ikke gutter får gå i de klærne de vil? Hvorfor må det være skille mellom gutte- og jenteklær? Og hvorfor skal det være egne avdelinger i butikkene for de to kjønn?

Ingen fra klesbransjen ville, eller kunne, stille opp i Ukeslutt og vi klesforskere var ikke spurt. Spørsmålene ble dermed ubesvarte.

En ganske ny trend å kle babyer etter kjønn

I dag kles gutter og jenter forskjellig helt fra de er født i den vestlige verden. Og vi kan gjerne legge til det er en økende tendens til å markere alt annet et barn har bruk for også; Babyutstyr, leker, sportsturstyr, utstyr for skole og så videre. Men dette har vi ikke gjort så lenge. Det oppsto en gang etter andre verdenskrig. På 1800-tallet ble både gutte- og jentebabyer kledd i hvite kjoler.

Det var praktisk for kjoler kunne løftes opp for bleieskift, og hvitt kunne blekes når det ble flekker. 

Lyseblått og rosa ble først brukt på småbarn for å skille dem fra voksne, men begge farger ble brukt like mye på både gutter og jenter. Å kle små gutter annerledes enn små jenter ble ansett som upassende fordi barn ikke skal være opptatt av kjønn. Et mye brukt bilde på dette er den amerikanske president Roosevelt som i blondekjole.

Rosa ble en jentefarge på 1940-tallet, men hvor sterkt kjønn har vært markert i barneklærne har variert med en mer lik påkledning på 1970-tallet, med jordfarger, gult, brunt og oransje. Tendensen til å markere alt som lages for barn etter kjønn er et fenomen som har økt kraftig de siste 20 årene.

Homofobi og menn i kjole

I vår historie har det også variert veldig hvor forskjellig manns- og kvinnedrakten har vært. I middelalderen var klærne ganske like for kvinner og menn, og frem til 1700-tallet var manns- og kvinneklær like dekorerte, like fargerike og like «jålete». Det dempete, mørke og lite dekorerte som maskulint kom med den borgerlige dressen.

Menn har gått i kjolelignende plagg mesteparten av vår historie og de gjør det fortsatt med unntak av Europa og USA, samt i de miljøer i verden som søker økonomisk vekst og makt på linje med Vesten. I det gamle Hellas og Roma var det toga, middelaldermannen og vikingene hadde tunikar.

I dag går fortsatt menn i Midtøsten og Nord-Afrika med vide, heldekkende, lange plagg. Asia og Afrika har plagg som ligner på skjørt som for eksempel saronger. Samtidig har menn i kjole og skjørt fått en posisjon som om det bryter med noe fundamentalt maskulint, og vil være en fare for en hvilken som helst gutts fremtidige kjønnsidentitet. Noen husker kanskje Morten Harkets flørt med sarongen på 1980-tallet som skapte en del reaksjoner. Det er som om bukser garanterer den rette maskulinitet.

Seig materie

Vi lever i en tid da de fleste er for større frihet og likhet mellom kjønnene. De aller, aller fleste mener at gutter og jenter bør få samme muligheter og valg. Hvorfor er det da akkurat i vår tid at det er så utrolig viktig å markere kjønn fra fødselen av? Og hvorfor blir barns kjønn en så avgjørende faktor i forhold til den måten de blir kledd og det de omgis av? Vi skulle selvsagt veldig gjerne forsket på dette og gitt gode svar.

Men ett svar har vi, og det er knyttet til den måten materiell kultur virker konserverende. Holdninger og meninger, og gjerne slike holdninger som ellers blir feid ut, finner en retrett i det materielle.

En klar parallell er den hvite brudekjolen som jo nettopp ble populær samtidig som kvinner ikke lenger var forventet å være jomfruer bryllupsdagen. Det er som om de forlatte meningene materialiserer seg og dermed unndrar seg diskusjon. De kommer i utakt med det vi faktisk ønsker og vil.

De forlatte holdningers gode hjelpere

Og så kommer vi jo ikke utenom at det er noen som tjener på dette, som på mange andre ting. Salget av barneklær og utstyr går opp når alt bare kan brukes av ett kjønn, en bror eller en søster. Arv er den vanligste formen for gjenbruk av klær i Norge, og arv av barneklær blir vanskeligere når alt bare kan brukes av halvparten av barna.

Så derfor gir vi Jakob rett: Forlang klær for barn og klær for voksne, ikke basert på kjønn. Vi er ikke enige i at jenter har mye større valg, men det er en helt annen sak. Alle fortjener klær som passer kroppene og livet, og som ikke er spøkelser fra forlatte ideologier.