UNDER RADAREN: Dataprogrammer kan gjøre research, skrive artikler og redigere skreddersydde magasiner. Hva blir til overs for den store biomassen av journalister og redaktører?
I denne kommentarspalten flyr forskning.nos journalist Arnfinn Christensen lavt under nyhetsradaren og kretser over grenselandet mellom naturvitenskap og filosofi.
- Om fem år vil en datamaskin vinne Pulitzerprisen, og om 15 år vil mer enn ni tideler av alle nyhetshistorier skrives av dataprogrammer, spår Kristian Hammond i et intervju i tidsskriftet Wired.
Intervjuet ble publisert for rundt to år siden. Altså har den store biomassen av journalister rundt tre år igjen på å ta opp kampen med silisiumreporterne om prestisjeprisene.
Fra fotball til børs
Hammond er teknisk leder og medstifter av firmaet Narrative Science. Firmaet startet i 2010 med å produsere automatisk genererte artikler fra amerikansk fotball.
Råstoffet var statistikk som klubbene la ut på nettet. Programmet kvernet så ut passende formuleringer og spyttet ut nyhetsmeldinger, nesten før kampene var over.
Sportsjournalistikk var et bra utgangspunkt for å kvesse disse første digitale pennene. Sportsarrangementer er stiliserte og regelbundne i utgangspunktet. De egner seg godt for automatisert journalistikk.
Neste offer var økonomiseksjonen. Dataprogrammet hang saftig verbalt kjøtt på skjelett av børsnoteringer og aksjekurser.
Alejandro De Aza fra Chicago White Sox under treningskamp i Glendale, Arizona. (Foto: Christian Petersen, afp/Scanpix)
Skreddersøm
I dag markedsfører Narrative Science produktet Quill, fjærpennen. Det kan både grave etter data og bygge dem opp til en god historie som skreddersys for ulike lesergrupper, ifølge reklamen.
- Du kan få hva som helst, fra noe som ligner en andpusten økonomijournalist som skriker nede fra børsgulvet, til en tørr forsker som leder deg pedantisk gjennom stoffet, sier Jonathan Morris fra Narrative Science til Wired.
Programmene til Narrative Science klatrer stadig oppover i den journalistiske næringspyramiden. De lærer seg til mer enn å bare sammenfatte rådata.
De kan også i økende grad tolke naturlig språk, og gjøre vurderinger av hva som er viktigst. Med andre ord: Lage sine egne vinklinger, igjen skreddersydd for ulike lesergrupper.
Kristian Hammond fra Narrative Science forteller om The Quill.
Zite
Skreddersømmen tråkler også sammen artikler til et lappeteppe i magasinform. Digitale redaktører - vi kan kalle dem redaktroner - tilpasser artikkelkollasjen ut fra smak og interesse hos den enkelte leser.
Spalten jeg skriver her, ville vært tilnærmet umulig å produsere uten en slik personlig redaktron. iPad-appen Zite gir meg idéer til innhold hver uke.
Annonse
De store spiser de små
Nylig ga Zite meg en melding som både var foruroligende og løfterik. Zite er blitt kjøpt opp av en annen digital magasingenerator, Flipboard.
Zite opphører, men kjerneteknologien skal anrike Flipboard og gjøre den enda bedre. De store fiskene spiser de små, og blir enda feitere og mer velsmakende.
Zite ble kjøpt opp av nyhetskanalen CNN i 2011. Flipboard skal fortsatt levere innhold fra Fareed Zakaria og andre utvalgte CNN-journalister, følge en nyhetsmelding fra nettstedet CNET.
Utfyller levende journalister
Hva betyr så denne utviklingen for journalister og redaktører uten nettkontakt i baken, som fortsatt må ha lunsj og kaffepauser? Og hva betyr utviklingen for arbeidsplassene deres?
Kristian Hammond prøver å berolige journalisten fra Wired som intervjuer ham. Han vil ikke bli erstattet av sin egen Macbook.
De digitale journalistene vil skrive fra arrangementer som deres biologiske kolleger ikke bryr seg med å dekke.
- Har du noensinne sett en reporter på en juniorkamp i baseball, spør Hammond retorisk.
Domener som salgsvare
Men du vinner ikke Pulitzerpriser ved å rapportere fra juniorkamper. Truselen fra silisiumskribentene er nok større enn som så. Og de digitale redaktørene er enda nærmere å utkonkurrere tradisjonelle nettaviser.
Det første som vil dø, er trolig domenenavnets dominans. Et domenenavn er en nettadresse, for eksempel forskning.no eller grenlandspusen.com.
Annonse
Domenenavnene ble opprinnelig innført på 1970-tallet i urvarianten av internett, ARPANET. De skulle gjøre det lettere å huske navnet på en tilknyttet maskin, framfor bare en tallkode.
Da forretningslivet paraderte inn i nettsamfunnet på 1990-tallet, ble disse huskelappene til knitrende pengesedler. Attraktive domenenavn ble salgsvare.
Det norske advokatfirmaet Bing&Co solgte for eksempel sitt domenenavn bing.no til amerikanske stråmenn i 2008 for gode penger.
De visste ikke at kjøperen bak var Microsoft, som trengte domenet til sin nye søketjeneste Bing. Hadde Bing&Co visst det, kunne de trolig krevd enda mer.
Fortet faller
Siden har medieindustrien bygget opp nettutgaver av sine merkevarer. Domenenavnet har blitt det digitale fortet som må holdes, nesten for enhver pris. Annonsekronene følger klikktallene på domenet.
Flipboard finnes for flere typer nettbrett og smartmobiler, blant annet iOS, Android og Windows 8. (Foto: Robyn Beck, Afp/Scanpix)
Digitale magasinsredaktører som Zite og Flipboard ødelegger denne forretningsmodellen. Artiklene flakser ut gjennom porten på fortet, like fort som gatewayen i routeren kan ekspedere dem videre.
Så slår de seg ned der leserne er, uansett hvor. Den som blar i Flipboard eller Zite, sjekker kanskje hvor artikkelen opprinnelig kommer fra for å vurdere påliteligheten, men fortsetter sjelden til leverandørens godt voktede domene.
For hvorfor skulle de det? Intet forhåndsredigert magasin kan konkurrere med ett som er satt sammen spesielt for deg.
Lære av Spotify
Hvordan skal nettstedene da få penger til å betale journalistene? Problemet er ikke nytt. Musikkverdenen har levd med det lenge. Strømmetjenester truer både plateselskaper og musikkstasjoner på radio og TV.
Annonse
Kanskje kan strømmetjenester som Spotify også vise en vei ut av uføret. De oppgraderer for øvrig også sin programvare for å tilby brukerne skreddersydde anbefalinger og spillelister, med kjøpet av The Echo Nest.
Dette programmet springer ut av forskning fra MIT Media Lab. Det analyserer milioner av musikkfiler musikalsk, ut fra det som kalles et akkustisk fingeravtrykk, altså overordnede egenskaper som tempo og klangfarge.
Spotify og andre strømmetjenester tilbakefører en del av inntektene, tilbake til utøverne ut fra antall avspillinger.
Levende opplevelse
Tastaturtrommisene og språksolistene må trolig gjennom den samme prosessen som sine musikalske kolleger.
Skribenter vil i økende grad strømme tjenestene ut på et marked som er like åpent som nettet selv. Pengene vil følge ordene, ikke domenet.
Mange musikere er forbannet på Spotify og andre strømmetjenester. De får ikke nok penger tilbake for hver spilling, hevder de.
Løsningen for musikere kan være å gi folk slikt som ikke kan overføres med et tastetrykk: En levende konsertopplevelse.
Kevin Eubanks i Dave Holland Trio, konsert på jazzfestival i St. Petersburg. (Foto: Photoagency Interpress/Zuma Press/Scanpix)
Glad artist
Her har jeg selv en liten anekdote som forhåpentligvis kan oppmuntre. For noen uker siden anbefalte Spotify en ny artist for meg. Jeg var trollbundet.
Resultatet var at jeg to uker seinere satt på en jazzklubb i Berlin, kjøpte begge platene til artisten og fikk dem signert.
Jeg fikk også oppleve det overraskede, men glade fjeset hans når jeg fortalte at jeg var kommet til byen bare for å høre ham, etter å ha funnet ham på Spotify og - enda verre utfra tradisjonell tankegang - på et teknisk dårlig gratis tilgjengelig konsertopptak på YouTube.
Annonse
Shopper redaktører
Plateselskapene er ikke lenger lukkede domener som hegner om artistene sine. De er i økende grad fødselshjelpere for nye talenter, som kan shoppe tjenestene deres i den utstrekning de trenger dem.
Bladredaktører og skrivende journalister må trolig tenke på samme måte. Redaktørene må selge sine tjenester som fasilitører og faglige fødselshjelpere til shoppende frilansskribenter, som strømmer ordene ut der leserne er.
Skribentene må trolig innse at ordstrømmene deres er bits og bytes som kan klippes og limes, og kanskje ikke gir så høy betaling.
Det som ikke kan klippes og limes, er en live opplevelse, altså foredrag eller opplesninger eller andre møter med levende folk.
Mennesker mer enn ord
Og robotjournalistene? De har faktisk fått hjul å rulle på, bokstavelig talt. Jornalisten er blitt en journalator. Nettstedet SingularityHUB forteller om en oppsøkende japansk journalistrobot på en Segwaysykkel som intervjuer, tar bilder av folk og publiserer både ord, bilder og videoreportasjer.
Kanskje vil denne roboten eller andre stasjonære superskribenter vinne Pulitzer og andre journalistpriser, og spytte ut ord og avsnitt som kan trollbinde leseren.
De vil trolig også kunne skrive meningsbærende stoff, som denne kommentaren. Men hvis vi lesere fikk vite at disse ordene var skrevet av en maskin, skreddersydd for å bekrefte våre egne meninger og eventuelt fordommer, ville vi ikke føle oss grundig lurt?
Det er ikke ordene i seg selv som er viktigst. Det er mennesket. Og det mennesket og medmennesket er uberegnelig, irriterende, utfordrende, og gåtefullt vidunderlig å møte. Gjennom ordene og bak ordene.
Derfor fortsetter jeg å skrive, og jeg håper at noen fortsatt vil lese.
