Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
På slutten av 1800-tallet svettet Kiellands Lille Marius over de latinske glosene. Og noen har måttet fortsette med det helt til nå.
Inntil 1. januar 2012 var verdens botanikere nemlig nødt til å forholde seg til et krav som har eksistert siden Linnés tid: Skal du presentere en ny planteart for vitenskapen, må beskrivelsen gjøres på latin.
En halv side
- Dette kan være tekster i varierende lengde. Noen ganger kan beskrivelsen summeres opp i ti ord, men som oftest er det snakk om rundt en halv side, sier Kristian Hassel, botaniker ved NTNU.
- Teksten beskriver morfologien – altså oppbygningen av planten – og litt om økologien. Hvor den vokser og kanskje hvilke andre organismer den lever sammen med.
Men stadig færre forskere har vært i stand til å lese og skrive slike beskrivelser på latin.
Trengte hjelp
- Botanikere er nok blitt tvunget til å lære seg noen gloser, for å kunne forstå beskrivelsene, forteller Hassel.
- Men i praksis har vi måttet gå til noen som kunne latin for å få hjelp til å lage tekster om nye arter. Dersom beskrivelsene var mangelfulle, kunne man risikere at publiseringen av den nye arten ble kjent ugyldig.
Den gangen kravet om latin kom, var hensikten å sikre at alle arter ble beskrevet på et universelt språk som alle kunne forstå. Men i dag er det ingen fordeler med å holde på latinen, mener Hassel.
Press
I seinere tid har nok praksisen bare blitt holdt i hevd for gammel vanes skyld, tror forskeren.
Andre felter av biologien – for eksempel zoologien – har for lengst kvittet seg med latinkravet. Og nå er altså tida endelig kommet for planteforskere også.
Fra og med årsskiftet har botanikerne kunnet beskrive nye arter på vanlig engelsk.
- Dette var et resultat av diskusjoner på den attende International Botanical Congress i Melbourne i fjor. Det har nok vært et mildt press fra forskerne, smiler Hassel.
Klikk på forstørrelsesglassene for å se større versjoner av tegningen/tekstene.