I 1947 gikk den svenske botanikeren og lichenologen (lavforskeren) Gunnar Degelius opp på toppen av Norges høyeste fjell.

Der så han en skorpelav han ikke dro kjensel på.

Året etter ble laven Lecidea altissima - Lecidea-laven som vokser høyest oppe - omtalt i en forskningsartikkel skrevet av Degelius sin kollega Adolf Hugo Magnusson. Artikkelen var om lavfunn i Sør-Norge.

Altissima er i løpet av de 67 årene som har gått etter at Degelius tok turen opp på Galdhøpiggen, aldri blitt funnet noe annet sted i verden.

Tråkket ned av fotturister

Forskerne fra Botanisk museum på Tøyen i Oslo og NINA i Trondheim var ikke så lite spente da de tok turen opp på Galdhøpiggen, for å se om de kunne finne igjen den sjeldne laven.

– Vi fant den, nesten helt oppe på toppen!

– Akkurat på selve toppen var Altissima tråkket i stykker av fotturister. Men litt ute på siden av selve toppen trives den fortsatt, rapporterer lavforsker Reidar Haugan.

Vil dere nå foreslå et forbud mot å gå på toppen av Galdhøpiggen? spør forskning.no.

– Nei, det vil vi nok ikke, ler Haugan.

Men Altissima kommer ganske sikkert til å bli en av de om lag 4000 rødlistede artene i norsk natur.

Norsk rødliste er vår nasjonale oversikt over plante- og dyrearter som er truet av utryddelse eller som er naturlig sjeldne. Altissima kommer på listen fordi den er så sjelden, fordi den er utsatt for slitasje og fordi det er en art som kan være sårbar for klimaendringer.

DNA-testet

Haugan og kolleger ved museet i Oslo har DNA-testet Galdhøpiggen-laven og slik fått bekreftet at dette er en helt egen art.

Men det latinske navnet kommer til å bli endret fra Lecidea altissima til Miriquidica altissima, fordi den tilhører slekten Miriquidica og ikke den store lavslekten Lecidea, som Gunnar Degelius og Hugo Magnusson trodde da de artsbestemte den.

Lavforskerne Degelius og Magnusson

Gunnar Degelius (1903-1993), professor ved Gøteborgs universitet, anses i dag som Sveriges kanskje aller fremste lichenolog.

Han er også et kjent navn blant lavforskere internasjonalt og skrev i alt 120 fagartikler, de fleste om lav.

Degelius gikk meget grundig til verks i arbeidet med å artsbestemme lavartene.

Han reiste mye og bygget opp et herbarium av lav det knapt finnes maken til.

Kollegaen Adolf Hugo Magnusson (1885-1964) begynte å studere botanikk ved Uppsala universitet. Men dårlig økonomi tvang ham til å avbryte studiene etter bare ett år. I stedet jobbet Magnusson resten av livet som folkeskolelærer.

– Adolf Hugo Magnusson klarte likevel å bli en enorm kapasitet innen lavforskning, forteller Reidar Haugan.

Magnusson beskrev om lag 900 lavarter i løpet av sitt liv og var spesielt interessert i nettopp skorpelaver. I 1956 ble han hedret med medlemskap i det kongelige vitenskapsakademiet i Gøteborg.

Norge er verdens lavland

Turen opp på Galdhøpiggen som Reidar Haugan tok sammen med Harald Bratli fra NINA var en del av artsprosjektet Kartlegging av lecideoide lav i Norge, som er blitt drevet av Naturhistorisk museum i Oslo og finansiert av Artsdatabanken.

Reidar Haugan forteller at forskerne i prosjektet har oppdaget flere nye lavarter i norsk natur.

– Vi kjenner nå til over 2000 lavarter her i landet. Norge er kanskje det landet i verden hvor det finnes flest ulike arter lav.

Fjellandet Norge er altså verdens lavland.

– Ser vi på antallet lavarter vi har i forhold til Norges areal, er vi garantert det landet i verden som har flest interessante lavarter. Vi har uvanlig store klimatiske, geologiske og geografiske forskjeller, og vi har svært mange naturtyper hvor lav inngår som en vesentlig del av biomangfoldet, forteller Haugan.

– Vi finner nye ting hele tiden ute i norsk natur. Her er det veldig mye spennende å forske på, rapporterer forskeren.

Innenfor lichenologien handler mye i dag om DNA-analyse.

Mange lavarter som tilsynelatende ser like ut, viser seg å være ulike arter når forskerne får undersøkt arvematerialet. Forskerne snakker da om ”kryptiske arter”.

Lavforskerne diskuterer hele tiden hvor mange arter det er riktig å dele lav opp i.