Yesterday, upon a stair
I saw a man who wasn’t there
I saw him there again today
I think he’s from the CIA

40 år etter drapet på JFK tror annethvert menneske det var en omfattende sammensvergelse bak drapet. Samtidig har “konspirasjonsteori” blitt et allment skjellsord, også hos de samme som tror JFK ble drept av en sammensvergelse.

Hvor irrasjonelt er det egentlig å tro på konspirasjonsteorier? Det kommer an på hva slags teorier vi snakker om, og hvilke data som støtter opp under dem.

Den 22 november 1963 besøkte presidenten Dallas, Texas. Klokken 12:30 lokal tid ble det avfyrt (minst) tre skudd mot den åpne bilen presidenten ble kjørt i. Presidenten ble truffet, og døde kort tid etter.

Spekulasjonene om motiv og skyld startet umiddelbart. Fra første dag mistenkte man at det var et komplott, at drapet var et resultat av en plan. Senere landet “the establishment” på en mer behagelig teori, der Lee Harvey Oswald drepte presidenten alene, før han skjøt politimannen J.D. Tippit under flukten fra Texas School Book Depository.

Jeg er tilbøyelig til å være enig: Oswald var på rett sted til rett tid, hadde bakgrunn, motiv og midler til å gjennomføre drapet. Det var hans våpen som avfyrte skuddene, og det er ingen klare bevis på at det var flere skyttere eller skudd. Det ville vært nok for meg.

Men det er faktisk mer. Nyere gjennomgang av tekniske og taktiske bevis i saken har overbevist meg om at alle kjente teorier om sammensvergelse må avvises. Warrenkommisjonen og FBIs rapporter gjorde en del feil, og feide en del ubehageligheter under teppet. Konklusjonen bør likevel støttes, selv om den er behagelig: Drapet ble utført av én mann; Lee Harvey Oswald.

Konspirasjon?

De aller fleste andre har vært langt mer skeptiske, og har sett forskjellige former for sammensvergelse. Den enkle måten å behandle dem på, er å si at de dermed er “konspirasjonsteoretikere”, og avfeie dem med det. Det er imidlertid en ureflektert måte å omgå konspirasjonsbegrepet på.

Jeg er tilbøyelig til å si at mange teorier rundt drapet på JFK har forlatt jordnær tenkning og beveget seg inn i eventyrland. Men jeg er ikke villig til å si at enhver kritikk av Warrenkommisjonens rapport, konklusjonen om at Oswald var alene, eller spekulasjon om hvem andre som kan ha deltatt enkelt kan og bør stemples “konspirasjon” og forlates.

Hverdagslige sammensvergelser

Det gjelder mer generelt. “Konspirasjonsteori” har blitt noe mer enn et skjellsord, det har blitt et retorisk maktmiddel man kan bruke i nær sagt enhver sammenheng. Alle som fremmer kritikk basert på at andre forsøker å trekke i skjulte tråder kan henges ut som irrasjonelle “konspirasjonsteoretikere”. Men hverdagen er vitterlig full av små sammensvergelser.

Problemet oppstår når man ikke skiller mellom smått og stort. Dermed kan beskyldninger om “konspirasjonsteori” brukes som hersketeknikk når beskyldningen strengt tatt er irrelevant. For hva er egentlig en sammensvergelse?

Hva er en sammensvergelse?

I streng forstand er ikke en sammensvergelse noe mer enn at en gruppe mennesker planlegger og deretter forsøker å påvirke sin omverden i skjul. Det kan være så lite som en hviskekampanje på kontoret med det formål sørge for at en brysom person ikke forfremmes. Det kan være planlagte “lekkasjer” for å svekke/fjerne en upopulær statsråd eller partileder. Et bankran er gjerne et resultat av en konspirasjon i lovens forstand, og store saker som Enron-affæren er fulle av både påviste og påståtte sammensvergelser.

Verre er det ikke. Slike saker utgjør bredden i de dagligdagse sammensvergelsene. Uten dem ville samfunnet fungert på en ganske annen måte - om det nå hadde fungert. Og når folk tror på sammensvergelser av denne typen er de ofte i sin fulle rett.

Ikke-eksisterende mønstre

Ikke at de ikke kan ta feil. For all del. Vi mennesker har lett for å se mønstre, også der det ikke er noen. Det betyr at vi iblant ser andres skumle planer bak et sammenfall av tilfeldigheter.

Jeg sier “skumle” fordi vi gjerne tenker på sammensvergelse kun når vi føler oss urettmessig rammet av noe ubehagelig. (Strengt tatt ville det vel gjerne vært like konspiratorisk om noen planla noe godt, men resultatene av slike eventuelle konspirasjoner tilskrives gjerne “flaks”, “forsynet” eller i generøse tilfeller “gode gjerninger.”)

Det finnes etterhvert en ganske bred faglig diskusjon av hva som skjer når vi feilaktig ser sammensvergelser bak ubehagelige hverdagshendelser. Iblant gjør vi det når den mentale helsen ikke er på topp.

Men det er ikke slik at man nødvendigvis er syk om man mistenker andre for å rotte seg sammen. Derimot kan det fort bidra til at man skaper seg en meget ubehagelig psykososial situasjon. Mistenksomheten øker, tilliten til andre synker.

Den som blir for mistenksom overfor omverdenen kan bidra sterkt til å isolere og marginalisere seg selv. Og den som isolerer seg og mister mange anledninger til positive selvbekreftelser i møte med andre, blir sjelden friskere av nettopp dét.

De store hendelser

De hverdagslige sammensvergelsene er så ubetydelige at det er lett å tenke på dem som noe annet. Det er annerledes med de store hendelser. Det er mange av dem, men de mest kjente kunne kalles “mysteriet med den døde kjendis”: drapene på JFK, John Lennon, Olof Palme. Hendelser av denne typen tiltrekker seg, i likhet med prinsesse Dianas død, konspirasjonstenkning som forklaring. Hva skjedde egentlig? Hvem tjener på det?

Det viser seg å være vanskelig for oss å tenke seg at store, oppsiktsvekkende hendelser kan være tilfeldigheter eller ha andre, små årsaker. Umiddelbart etter at JFK var død, skal broren, Robert Kennedy, ha spurt CIA-direktøren om han sto bak, og J. Edgar Hoover skal ha vært overbevist om at det var russerne.

Da John Lennon ble skutt sirkulerte ryktene om at president Ronald Reagan, FBI og CIA var involvert. Og stadig flere tviler visstnok på at prinsesse Dianas død skyldtes fyllekjøring. Andre forklaringer er mer pirrende og tilfredsstillende.

Vi vil gjerne ha orden i tilværelsen, vi vil gjerne tro at store hendelser har store, planlagte årsaker. Og vi har en ofte berettiget mistanke om at ikke alle mennesker er like snille. Spesielt tror vi gjerne at makt korrumperer.

Nok svin til alle

Det er i det hele tatt svin nok på skogen til alle. Den som trodde Folkets hus ble avlyttet, eller at tilfeldige kommunisters gjøren og laden ble overvåket, ble lenge latterliggjort. I dag er situasjonen litt annerledes.

Den er annerledes fordi det er blitt påvist at mye av det man trodde, faktisk var sant. Myndigheter og mektige mennesker gjør iblant og systematisk ting som ikke gjør seg så godt i dagslys. Og de forsøker å skjule det, både mens de gjør dem og etterpå.

Store hendelser kan dermed skyldes store årsaker. Noen store hendelser er detaljplanlagt i skjul. Blant annet gjelder det angrepet på World Trade Center. Det var en konspirasjon. (Men vi kaller bare de teoriene som lager alternative og gale fortellinger om hendelsen for konspirasjonsteorier. Greit nok, så lenge man ikke glemmer at den påviselige sammensvergelsen også er det.)

Konspirasjonsteorier om “døde kjendiser” kan med andre ord ikke automatisk avvises, bare fordi de påkaller en sammensvergelse. Når jeg stort sett er tilbøyelig til å avvise de aller fleste av teoriene, er det fordi det er for lite som taler for dem.

Selvhøytidelige svensker

Hendelsene kan som regel ha enklere og bedre forklaringer. I fraværet av bevis som knytter Palme-drapet til Sør-Afrika synes jeg for eksempel det er påtagelig selvhøytidelig å si at Palmes motstand mot apartheid må ha ført til drapet. Det fremhever Sveriges og Palmes betydning, uten noen egentlig basis.

Når man i tillegg fremhever det påtagelige i inkompetansen rundt deler av en etterforskning eller sikkerhetsarbeid, får det meg bare til å lure på hvor kompetent ting foretas til hverdags. I fravær av informasjon om hvor mye folk kløner til og dekker over kløningen i andre saker blir det meningsløst å anføre slikt som bevis for en konspirasjon.

Det er et par andre elementer som også gjør meg mistenksom overfor mange konspirasjonsteorier om døde kjendiser. For det første skylder folk gjerne på grupper de allerede misliker - lenge før de har gjort noen undersøkelser.

Og når jeg leser konspiratoriske undersøkelser, slår det meg ofte at de har en påtagelig dobbelt standard: Alt som kan tale for “den offisielle” versjonen kritiseres i minste detalj. Standarden på den informasjon man tillater som støtte for egen sak er derimot betydelig lavere.

De to elementene henger ofte sammen. Obduksjonen av JFK og rapporten fra den var et stykke under det optimale. Originale notater ble brent etterpå, og de muntlige rapportene divergerer. Konspirasjonsteoretikerne gjør forståelig nok mye ut av dét. De er ikke fullt så endefremme med forklaringen.

Ansvarlig lege, James Humes, forklarer at han brant notatene fordi de var fulle av blod fra JFK og han ikke ville de skulle ende som noe samlerobjekt. Og han endret bedømmelsen av deler av sine funn, da han hørte at de første legene som behandlet JFK hadde utført en mindre operasjon som skjulte utgangen til et av skuddene.

Når konspirasjonsteoretikere sier at det må ha vært flere enn Oswald som skjøt, fremhever de gjerne enhver som sier at de hørte mer enn tre skudd. Og hopper over at nær 90 prosent av de relevante vitnene bare hørte tre. I likhet med sørgelig mange nyere kriminalsaker, gir man også altfor stor vekt til vitnemål som beviselig har blitt utviklet eller endret lenge etter hendelsen.

Det onde brorskap

På tross av alle sine feil er det ikke automatisk noen grunn til å avvise konspirasjonsteorier om store hendelser. De er oftest enten feilaktige eller forenklede, men den vel planlagte henrettelse finner iblant sted. Derimot er myten om verdensherskerne, “det onde brorskap”, alltid gal.

Har du hørt at det militær-industrielle kompleks fikk med seg CIA, FBI og lokale mafiosi, høyreekstremister eller lignende på å myrde JFK fordi han ville dra amerikanske styrker ut av Vietnam og vingeklippe militær makt? Glem det. Slikt tøv er ikke bare nostalgi som gjør JFK til en mer liberal og mindre antikommunistisk kald kriger enn han var. I tillegg er det et bilde av samfunnet og kapitalismen som langt mer organisert og planlagt enn hva som er mulig. Det gjør militæret og industrien til ett mangehodet monster som planlegger og styrer all ondskap.

Sions vise

Teorier om det mangehodede monster bak historien har vi hatt mange versjoner av tidligere. Den best kjente og mest seiglivede av dem er myten om Sions vise, den jødiske verdenssammensvergelsen. Fortellingen om Sions vise som planlegger kriger og kriser for å få total kontroll og makt, er bare én variant av fortellingen om Verdensherskerne. Det er dette som vanligvis blir tenkt på som konspirasjonsteorier.

Slike teorier har mange ting felles. De erstatter verdens kaotiske gang, der mange forskjellige faktorer samvirker og motvirker hverandre, med én klar, styrende årsak til det meste: Sammensvergelsen. På toppen, bak kulissene, sitter de mektige og trekker i trådene. De ser og styrer, planlegger og ordner. Deres hensikter og verdier er ikke våre, de er fremmede iblant oss.

“Akkurat nå”

Sammensvergelsen styrer etter en plan og en timeplan, og i konspirasjonsteoriene er “akkurat nå” et viktig øyeblikk. Myten om det onde brorskap er også en fortelling om verdensforløpet, og “akkurat nå” er vendepunktet der tiden er i ferd med å løpe ut for alle gode krefter. Ondskapen blir mektigere, kontrollen mer effektiv. Du ser det alltid rundt deg. Tegnene i tiden er der for alle som kan se.

Konspirasjonstenkning i et slikt grandiost modus lar seg lett koble på de mindre og mer hverdagslige teoriene. Spesielt har “mysteriet om den døde kjendis” en dragning mot å kompletteres ved å gå opp i større teorier.

Feilslutningene og problemene er de samme ved høyere nivås teorier som ved de lavere, men det er flere av dem. Samtidig kler teoriene seg i en halvreligiøs drakt og vaksinerer seg dermed mot å bli motsagt. Fravær av bevis blir bevis på nærvær av bevis, bevis på sammensvergelsens makt. Kritikere av teorien er dupert, “lukket”, eller selv medløpere.

Gir verden mening

De store konspirasjonsteoriene gir mening og orden til verden. Men fordi de gjør nær alle andre til passive redskaper for de få, gir de lite håp om at noe kan rettes opp. Og fordi de personaliserer verdens ondskap og gjør den til resultat av intensjoner, gir de lite forståelse av de sosiale systemer våre handlinger inngår i. Dermed blir handlingsvalgene de fremmer også mer av de irrasjonelle, ineffektive handlinger.

Når spekulasjoner om drapet på JFK settes inn i slike sammenhenger fortjener de all den mistanke som ligger i hverdagens retoriske “konspirasjonsteori”. Men alle teorier bør ikke avfeies like enkelt. De hverdagslige og store hendelsers konspirasjonsteoretikere har iblant (en del) rett. Og mistanken til at ikke alt alltid er som noen vil ha oss til å tro, kan være sunn. Iblant. Andre ganger river man bare unødig opp den tillit som er nødvendig for at samfunn og mellommenneskelige forhold skal fungere.

Det er en balansegang mellom nødvendig og unødig mistanke. Den innebærer også kritisk granskning av egen tenkning, sette opp alternative hypoteser mot sine egne favorittideer. Ofte er det der vi feiler når konspirasjonstenkningen tas for langt.

Litteratur

Konspiratorisk? For den interesserte kan jeg anbefale:

Crank Dot Net

Skepsis’ hjemmeside

Uten skjerm, kan du kose deg med følgende:

Arnfinn Pettersen & Terje Emberland: Konspiranoia. Humanist forlag 2003.

Robert Allan Goldberg: Enemies Within. Yale University Press 2001.

Carl F. Graumann, & Serge Moscovici (red.). Changing Conceptions of Conspiracy. New York: Springer-Verlag.

Daniel Pipes. 1997. Conspiracy. How the Paranoid Style Flourishes and Where It Comes From. London: Free Press.

For lettere lesning:

Jon Ronson: Them. Picador 2001.

Hvis du bare skal lese én bok om drapet på JFK:

Gerald Posner. 1993. Case Closed. Lee Harvey Oswald and the Assassination of JFK. New York: Random House.

Litt smått konspiratorisk om samme:

Ron Rosenbaum: Travels with Dr. Death. Papermac 1991.

The John F. Kennedy Assassination Website

J.F.K.

Warren-rapporten

Annet materiale om drapet på JFK