Vi lever i slutten av trykkpressens tidsalder. Det er ikke lenger bare den trykte papirboka som gjelder, men også databaser og nettsider.

Hva kan vi forstå om denne spennende, vanskelige overgangen ved å undersøke en bok fra begynnelsen av den tidsalderen som nå tar slutt?

1500-tallets lommelege

La oss reise tilbake til år 1557, rundt et århundre etter at Johan Gutenberg oppfant boktrykkerkunsten. Den velansette, men ikke spesielt velstående legen Henrik Smith må ha stått og klødd seg i skjegget. Legepraksisen gikk ikke rundt.

Ikke engang i Malmø, den gang Danmarks nest største by, hadde folk penger nok til profesjonell hjelp. Det kostet så mye å skaffe medisiner til pasientene at de knapt kunne dekke utgiftene, for ikke å snakke om å gi ham noen ordentlig lønn. Nå gjaldt det å finne på noe nytt.

Løsningen skulle bli boken Henrick Smids Tredie Urtegaard, en slags 1500-tallets Lommelege. Boktrykkerkunsten hadde gjort det mulig å produsere billigere bøker for et større marked enn tidligere, slik internett har gjort kunnskap mer tilgjengelig for oss i dag.

En god, populær legebok skrevet på dansk ville gi både inntekter og hjelp til de syke som trengte det, men som ikke hadde råd til lege. To fluer i én smekk!

Uskrevne regler i bøker og på nett

Smiths utdannelse hadde forberedt ham godt på oppgaven. Han hadde lært de uskrevne reglene for hvordan latinlærdommen var bygget opp. Det var slett ikke vanskelig for Smith å bruke samlinger av tekstutdrag fra viktige, latinske tekster, buntet sammen under overskrifter som virker nesten like underlige for oss i dag som nettsiders ikoner, et lite hus for «Hjem» eller et forstørrelsesglass for «Søk», ville vært for Smith.

De som designer nettsider går ut ifra at du har besøkt en nettside før. Smith, og de universitetsutdannede kollegene hans, antok at du hadde lest de samme latinske tekstene de selv hadde lært om på skolebenken.

Elevene på latinskolen måtte skrive sine egne lærebøker. De lyttet til læreren og noterte seg ting de trodde de kunne få bruk for senere. Hvordan få orden på notatene? Jo, ved å dele inn notatboka med overskrifter av typen «Om mot» eller «Ærlighet varer lengst».

Under disse nøkkelordene kunne man fylle inn sitater til senere bruk, helst på latin. Kanskje trengte man å smigre en lokal fyrste? Da var det bare å slå opp «Om mot» og kopiere noen pene vendinger!

Kunne de samme nøkkelordene

Trykte versjoner av disse notatbøkene var til salgs, så man slapp å lage sin egen. Å bruke en annens samling tekstutdrag var litt som å låne en annens notater fra en forelesning man selv burde ha vært på.

Det går vanligvis fint, så lenge man har møtt opp på et par forelesninger før og vet omtrent hvor landet ligger. Alle som studerte på universitetet på Smiths tid var enige om hvor landet lå. De hadde lest de samme latinske tekstene og lært å stykke dem opp under omtrent samme nøkkelord.

Kapitteloverskrifter, innholdsfortegnelser og margtekst

Når Smith skulle samle inn tekstutdrag fra medisinske tekster, følte han seg sikkert på trygg grunn. Dette var noe han hadde gjort fra studenttiden av. Problemet var at folk flest på Smiths tid ikke kjente noe bedre til latinlærdommens uskrevne regler enn det vi gjør i dag.

Boktrykkerkunsten hadde plutselig åpnet for et nytt publikum, og samtidig gjort det mulig å ta i bruk nye former for tekstbehandling. Kunne det gå an å utvikle nye måter å formidle kunnskap på?

Smith tok i bruk mange av de nye tekstbehandlingsgrepene, og fikk utgitt en bok med kapitteloverskrifter øverst på siden, innholdsfortegnelse og margtekst. Alt dette skulle hjelpe til å finne frem til akkurat den informasjonen leseren trengte, uten å måtte lese hele boka.

Det skulle ta over for latinlærdommens inndeling i kategorier med velkjente nøkkelord som overskrifter. Problemet var bare at Smith ikke fikk det til å gå helt opp.

Hvordan forteller vi lesere hva som er viktig?

Hvordan skal man fortelle leseren at noen opplysninger er viktigere enn andre andre? En leser som blar seg frem til «Hodeverk som kommer av Vind», for eksempel, vil få beskjed om å legge en pose med rosmarin og laurbær på hodet hvis han tror det er kraftige vindkast som står bak hodepinen.

Den overordnede instruksen om å sørge for god fordøyelse når hodet verker, uansett hva som står bak, finnes bare i kapittelet om «Hodeverk av Blodet».

En leser som griper til selve standarddiagnosen i tradisjonell europeisk disiplin, nemlig at plagen kommer av for mye blod i kroppen (!), får altså vite om en instruks som går vindmotstanderen hus forbi.

Gode, nye løsninger på gamle problemer

Senere på 1500-tallet ble det vanlig å bruke komplekse diagrammer for å fortelle leseren hva som var overordnet og generell informasjon, og hva som var mer spesifikt. I dag kunne en nettside brukt en lenke.

Smith hadde ingen etablert praksis å støtte seg på, men gjorde sitt beste på egenhånd. Den nye kunnskapsteknologien, boktrykkerkunsten, lot Smith formidle kunnskap til et bredt publikum. Samtidig førte den til en del nye problemer.

Løsningene man fant ble en del av papirbokens arsenal av verktøy og teknikker, så innarbeidet og velkjent at det er vanskelig for oss å legge merke til dem.

Vi tenker sjelden over hvor kompleks en boks oppbygning er. Digitaliseringen gjør at vi stiller mange av disse spørsmålene på nytt. Selv om det ikke alltid vil være mulig å overføre papirbokens teknikker, er det viktig og riktig at vi stadig blir mer klar over at de finnes – slik at vi kan finne gode, nye løsninger på gamle problemer.