Utgivelser om krigen som har vakt mye debatt i det siste er Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?» og NRK-seriene «Frontkjemperne» og «Atlantic Crossing».

Jon Michelets romanserie «En sjøens helt» om krigsseilerne har solgt i til sammen rundt en million eksemplarer.

Sjette og siste bok i serien kom i 2018, kort tid etter Michelets død.

– Romanserien er blitt lest som troverdige skildringer av norske sjømenns erfaringer under krigen. Disse bøkene er utvilsomt fulle av historisk korrekt informasjon.

– Samtidig har serien en problematisk kjønnsprofil, sa professor Unni Langås på et arrangement under Arendalsuka der forskere diskuterte hvorfor vi hisser oss sånn opp over 2. verdenskrig.

Mer respektabelt å kjøpe enn å selge sex

I bokserien er det menn som har alle de aktive rollene og som utfører heltedådene på nasjonens vegne, påpekte forskeren ved Universitetet i Agder.

– De fleste kvinnene i bøkene inngår i seksuelle relasjoner til mennene, først og fremst som prostituerte i utenlandske havner. De blir ofte omtalt nedlatende både av kundene og av fortelleren i bøkene, sa Langås som er litteraturforsker.

– Det samme skjer ikke med de (mennene) som kjøper tjenestene.

Normen i Jon Michelets bokserie «En sjøens helt» er at det er mer respektabelt å kjøpe enn å selge sex, mener professoren.

Langås sin undring er at dette mønsteret i Jon Michelets bokserie – som hun selv velger å kalle sexisme – ikke har høstet mer kritikk. Generelt har Michelets bokserie høstet gode kritikker fra anmeldere og serien blir nå tidenes dyreste norske TV-serie, finansiert av av NRK.

Kanskje dukker første sesong opp på skjermen før utgangen av 2021.

Henry Rinnan som seksuelt pervers

Professoren i litteraturvitenskap trakk under Arendalsuka også fram Simon Strangers kritikerroste bok «Leksikon om lys og mørke» som eksempel på en bok det er grunn til å stille større spørsmål ved, enn det vi har sett til nå.

For denne boka mottok Stranger Bokhandlerprisen i 2018 og den er oversatt til mer enn 20 språk.

Det var da forfatteren fikk vite at hans kones familie har bodd i huset der Rinnanbanden holdt til under krigen, det beryktede Bandeklosteret i Trondheim, at han begynner å grave frem historien til Komissar-familien.

Samtidig konstruerer forfatteren en historie om den beryktede nazisten og torturisten Henry Rinnan.

– Romanen inneholder en lang og detaljert historie der Rinnan torturer og dreper sin tidligere elskerinne Marie Arentz i Bandeklosteret som Rinnan-banden hadde i Trondheim. Stranger framstiller det som at Rinnan er drevet av en pervers seksualitet. Men dette er ikke belagt i annen litteratur, påpekte litteraturprofessoren.

– Også her er det underholdningsromanens krav som gjør at torturisten psyke blir tilført en skrekkinngytende og sadistisk seksualitet.

Langås tror at mange nok bare vil unne Rinnan å få et slikt portrett.

Men hun mener at vi bør gjøre oss noen etiske refleksjoner rundt dette.

Rinnan er riktig nok en av norgeshistoriens mest forhatte menn. Likevel bør vi vurdere om det er riktig å framstille ham på en måte det ikke finnes noe belegg for i det vi kjenner til av historiske fakta.

Flukten over grensen

En tredje eksempel som litteraturforskeren trakk fram under Arendalsuka var Maja Lundes barnebok «Over grensen» fra 2012 og filmen «Flukten over grensen» fra 2020 som er basert på den samme boka.

De handler om barna Gerda og Otto som hjelper to jødiske barn å flykte over grensa til Sverige.

– Barna blir jaget av tyske soldater med geværer og hunder. Men de klarer mirakuløst å unnslippe.

– Fortellingen har litterære hentydninger både til «Hans og Grete», «De tre musketerer» og «Dyrene i Hakkebakkeskogen», ifølge Landås.

Boka og filmen formidler en historisk situasjon som var høyst reell.

– Men plottet er temmelig utroverdig, påpekte litteraturprofessoren.

Hensikten helliger midlet

Landås mener at disse tre eksemplene – «En sjøens helt», «Leksikon om lys og mørke» og «Over grensen» – alle framstiller 2. verdenskrig etter prinsippet om at hensikten helliger midlet.

– Leserne tar Michelets utdaterte kjønnsunivers med på kjøpet fordi krigsseilernes restituering er legitim og viktig.

– Leserne tar Strangers perverse Rinnan-figur med på kjøpet fordi fortellingen om jødenes lidelser er legitim og viktig.

– Og leserne tar Lundes usannsynlige barnebokplott med på kjøpet fordi det historiske scenariet hennes også er legitimt og viktig.

Kronprinsesse Märtha og president Roosevelt

Medieviter og førsteamanuensis Siri Hempel Lindøe deltok også under Universitetet i Agder sitt arrangement «Krigen er ikke som den var» på Arendalsuka 2021.

Lindøe er spesielt opptatt av den krigshistoriske NRK-dramaserien «Atlantic Crossing» som ble sendt i fjor høst og som er blitt solgt til mange land

Dette er et historisk drama i åtte deler som viser oss den norske kronprinsessen Märthas betydning for USAs inntreden i 2. verdenskrig.

Serien forteller om kongefamiliens flukt fra Norge, om reisen over til USA og om det angivelig nære forholdet som Märtha får til USAs president Franklin D. Roosevelt.

«Atlantic Crossing» har fått kritikk for å gå alt for langt i å påstå at Norges daværende kronprinsesse hadde en avgjørende betydning for at USA gikk inn i krigen mot det nazikontrollerte Tyskland.

Så mye usant om Märtha

Historiske dramaer i TV-serier og på film er i de aller fleste tilfeller en miks av fakta, spekulasjon og fiksjon.

Når historiske dramaer vekker debatt så handler det som regel alltid om at noen kritiserer dette forholdet mellom fakta og fiksjon, fortalte Siri Hempel Lindøe under Arendalsuka.

– Så det som vekker debatt, er ikke at det forekommer fiksjon og spekulasjon i slike dramaer.

– Det handler om hvordan denne miksen ser ut. Hva den består av.

Medieviteren ved Universitetet i Agder ser tre problemer med serien «Atlantic Crossing»:

– Det første er at den har en uklar kontrakt med publikum om hva som er fakta og fiksjon. Dette er også bakgrunnen for at serien ble tatt opp i Kringkastingsrådet. Mange har jo faktisk trodd at det de så i denne serien var riktig, noe som ble påpekt av lederen i Kringkastingsrådet.

– Et annet problem er at nasjonalsjåvinismen i serien. Den er pinlig, synes jeg.

– Et tredje problem med «Atlantic Crossing» er at den gjennom om finne på så mye usant om kronprinsessen, spenner bein under sitt eget mål om i gi Märtha en mer fremskutt plass i fortellingen om krigen.

Ville Märtha gi kong Harald en giftampull?

Lindøe fortalte at det spesielt er noen scener hun har hisset seg opp over i «Atlantic Crossing». Det er scenene der vi som ser på blir fortalt at Märtha tok med seg giftampuller da hun og kronprins Olav flyktet med barna fra Norge.

– Fortellingen går ut på at hun ser for seg at de blir tatt av nazistene og at hun da må ta livet av sine egne barn med disse giftampullene.

Det finnes ingen troverdige kilder som støtter denne historien, understreker Lindøe.

– Mest irritert blir jeg over scenen der lille Harald får tak i en av disse giftampullene og nesten svelger den.

Det er jo ikke sant!

– Jeg blir her stilt overfor et forferdelig scenarie.

– Men det er jo ikke sant! Det har ikke skjedd.

Medieviteren mener at serieskaperne har hentet inspirasjonen til denne scenen fra den kjente filmen «Der Untergang» (2004) hvor Magda Goebbels tar livet av sine egne barn med giftampuller, mens Det tredje riket går inn i sine siste timer.

Når dype etiske dilemmaer lanseres i en norsk TV-serie på denne måten, uten noen bakgrunn i historisk virkelighet, så blir framstillingen kun en lek med tilskuerens oppmerksomhet, mener Lindøe.

– Dette er verken noe jeg behøver eller noe jeg ønsker.

– Selv om dette er en underholdningsserie, så gir serien meg også et seriøst tilbud om å få en fortolkning av historien. TV-serien «Atlantic Crossing» krever en åpenhet av meg. Dette opplever jeg at den misbruker.

Fiksjoner kan får varige konsekvenser

Men er egentlig litt norsk nasjonalsjåvinisme og litt juks med fakta så mye å hisse seg opp over?

Og om en TV-serie, en film eller en historisk bok om 2. verdenskrig har høy kvalitet som underholdning, er det da så nøye med den historiske korrektheten?

Flere forfattere, forlag, produsenter og anmeldere av bøker og serier later til å mene at svaret på disse spørsmålene er nei.

Men det er da at forskerne ved Universitetet i Agder minner om at historieforståelsen vår i stor grad formes av fortellinger som «En sjøens helt», «Leksikon om lys og mørke», «Over grensen» og «Atlantic Crossing».

– Fiksjonene er aldri mer fiktive enn at de kan ha store og varige konsekvenser, påpeker litteraturprofessor Unni Langås.

– Når en hendelse blir til en fortelling, uansett om fortellingen er fiksjon, så får fortellingen en egen overbevisningskraft.

En kollektiv fortelling om fortida

Samtidig ser forskerne at framstillingene våre av fortida ikke bare har som mål å formidle kunnskap om det som har skjedd.

De springer like mye ut av behov i nåtiden, mener forskerne.

Vi formes nemlig av fortida og fortellingene våre om den. Derfor har vi hele tiden et behov for å skape en slags kontinuitet i fortellingene våre om det som hendte før oss.

Et behov som igjen kan knyttes til en streben etter å forme våre kollektive identiteter.

LES OGSÅ:

Netflix og NRK vinner over historiebøkene. Vi husker best det vi ser, ikke det vi leser

The Crown og Atlantic Crossing er fiksjon, ikke fakta. Men forskning viser at seerne husker det som fakta. Det må serieskaperne ta ansvar for, mener norsk historiker.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?