Allerede før-sokratiske filosofer som Empedocles hadde ideer som kan beskrives som en slags proto-evolusjonsteori. Han ble selvsagt, er det fristende å si i dag, avvist av andre greske tenkere. De så nemlig for seg et konstant og uforanderlig univers.

Og siden har man kranglet? Vel ikke helt.

Det kristne univers, var for eksempel et med begynnelse, vekst og utvikling - så hvorfor ikke også med en form for evolusjon?, spør Ruse seg. Kunne ikke Bibelen like gjerne ha inkludert en verden der små organismer langsomt, langsomt vokser seg større og mer avanserte?

Hvorfor ingen bibelsk evolusjon?

Men noe slikt var det altså ikke rom for. Kanskje fordi de første kristne allerede hadde arvet en skapelsesberetning fra Det gamle testamentet, spør Ruse, og derfor ikke trengte noen “proto-evolusjon”?

Men vi må ikke forveksle kreasjonisme med kreasjonisme, understreker forfatteren. Fortidens “kreasjonister” trodde bokstavelig på en skapende Gud, rett og slett fordi de ikke hadde grunn til å tro på noe annet.

Dagens kreasjonister er derimot bokstavtro, til tross for at de har all grunn til å ikke være det.

Ikke nødvendig konflikt

Mellom disse to punktene i historien ligger det mange nyanser. Kirken og vitenskapen har ikke alltid vært i tottene på hverandre. Kirken har heller ikke alltid vært totalt avvisende til en verden som utvikler seg - dog, i guddommelig regi.

Årsaken har vært, mener Ruse, at det alltid har eksistert kirkelige fraksjoner med sans for fremskritt.

Kjepphest

Begrepet fremskritt er et av Michael Ruses kjepphester. Han har skrevet tykke bøker om emnet, for eksempel “Monad to man - The Concept of Progress in Evolutionary Biology” fra 1996. (Kutter du de programforpliktede diskusjonene rundt fremskritts-begrepet, står du igjen med en glimrende 600-siders gjennomgang av evolusjonsteoriens historie.)

Også i The Evolution-Creation Struggle er fremskrittet sentralt, og Ruse fører et godt argument for at nettopp 1800-tallets tro på fremskritt var en av hovedgrunnene til at Darwins teori slo rot så raskt som den faktisk gjorde.

Men det fantes en annen, parallell tradisjon, forteller Ruse. Alt etter hvordan du tolker Bibelens ord, kunne du den gang som i dag ende som enten post-milleniarist eller pre-milleniarist.

Kommer Jesus før eller etterpå?

Mens de førstnevnte mente Jesus nok kommer tilbake, men først etter Tusenårsriket, mente de andre at Jesus nok kommer ganske snart - og at Riket følger etterpå.

For de førstnevnte, postmilleniaristene, ville det følgelig være både rett, riktig og ganske lurt å gjøre noe med den verden vi lever i - her og nå. Forsøke å forbedre den, for eksempel.

I slike kretser kunne man godt finne folk som støttet Darwin av hele sitt hjerte.

For premilleniaristene var fremskritt meningsløst, og kanskje til og med litt skremmende?

For disse var Darwin en trussel, og det var i slike kretser kimen til vårt århundres kreasjonisme oppsto.

Ruse bruker imidlertid ikke så veldig mange sider på å analysere hvorfor kristne kan komme fram til så fullstendig motstridende syn på om Darwin hadde rett eller ikke.

Han har nemlig en annen kjepphest også, og det er den han virkelig setter av plass til i denne boka: Vi må ikke forveksle evolusjon med evolusjon.

Evolusjon er ikke evolusjon

Evolusjon kan bety tre ting. For det første, det faktum at livet utvikler seg. For det andre teorien om hvordan og hvorfor dette foregår. For det tredje, kan vi med ordet evolusjon mene hele det ideologiske eller metafysiske landskapet som er bygget rundt eller på evolusjonsteorien - Ruse kaller det evolusjonisme.

Det er her filosofen roter seg bort.

Allerede i prologen skriver Michael Ruse, som i flere tiår har kjempet tappert på evolusjonsteoriens barrikader:

“La meg forsikre, eller skuffe mine lesere ved å fortelle at jeg ikke er i ferd med å bekjenne at jeg har byttet side. Faktisk er min overbevisning om at evolusjonistene har rett, og kreasjonistene tar feil i spørsmålet om opphavet til livets mangfold, så sterk at jeg kommer til å ta det for gitt i den videre diskusjon.”

Men Ruses agenda er å finne ut “hvorfor” det er en konflikt.

Og i sine forsøk på å være objektiv, og kanskje fordi han allerede så tydelig har flagget hvor støtt han står på den ene siden, fremstår han i undertegnedes øyne, til tider som en vitenskapens åndelige flagellant.

Er evolusjonisme lik religion?

I konklusjonen, på side 265, skriver Ruse: “From Thomas Henry Huxley and Herbert Spencer down to William Hamilton and Edward O. Wilson, evolution took on the trappings of a religious faith. It offered a story of the origins of life and a meaning to existence.”

På side 122 redegjør han nærmere for hva han mener gjør et sett synspunkter til en religion - og det å tilbe en gud er ikke blant kriteriene.

Det er dermed mulig uenigheten delvis ligger i begrepsforvirring. Ruse bruker til tider uttrykket “secular religion” - et uttrykk enkelte amerikanske humanister bruker på det livssynet vi i Norge forbinder med Human Etisk forbund.

Ruses påstand blir i så fall at evolusjon (eller evolusjonisme, hvis du absolutt MÅ snakke på den måten - jeg tror vi fra nå av skal sette det i hermetegn?) er å anse som et livssyn.

Spørsmålet blir i så fall om det virkelig finnes noen tankeretning som kan kalles “evolusjonisme” - og om hvilken teoretisk og sosial status den i så fall har, ikke minst sammenliknet med kreasjonismen.

Eller for å si det på en annen måte: Konkurrerer religionen med evolusjonsteorien eller “evolusjonismen”?

Ruse argumenterer som om det er det siste som gjelder, og underbygger deretter sin påstand med anekdoter fra kjente biologers liv:

Anekdoter

Således kan Ruse påvise at ateisten Edward O. Wilson har kommet med uttalelser (i boka “On Human Nature” fra 1978) i retning av at det vi lærer av biologien godt kan erstatte det Bibelen lærer oss om livets opprinnelse.

Løsrevne sitater fra den dypt religiøse og geniale evolusjonsbiologen Ronald A. Fisher brukes på samme måte. Og samme skjebne blir Sewall Wright, William Hamilton og mange flere til del.

For undertegnede blir dette et stort “Ja vel?”. Gjør dette evolusjonsteorien - eller en eventuell “evolusjonisme” - til en religion (eller livssyn, hvis det lyder bedre)?

Eller for å frasere det litt annerledes: Hva skal, i Ruses øyne, til for at meninger og oppfatninger om livet og slikt, IKKE skal kunne kalles en religion? Mener han vi alle er religiøse - per definisjon?

Ta for eksempel Ruses omtale av Richard Dawkins, en av vitenskapens mest uttalte anti-religiøse. Ruse har åpenbart liten sans for mannen, men er det slik at det faktum at Dawkins til tider går hardt ut mot religiøs tro, gjør Dawkins selv til en religiøs?

Dawkins er ateist, og evolusjonsbiolog. Fisher var religiøs, og evolusjonsbiolog. Er det ikke like greit å si at for dem, i all faglig sammenheng, er faget løsrevet fra livssynet.

Men hvem kjemper de mot?

For er det faget eller livssynet kreasjonistene kjemper imot?

Ruse kan påvise så mye han vil, at Dawkins, Wilson, Fisher, Hamilton eller Huxley mente ting. Det viktige punktet er om disse meningene har formet vitenskapen. Ville det ikke vært noen evolusjonsteori, dersom Huxley ikke var ateist. Ville ikke livet påjorda ha utviklet seg, dersom Darwin hadde trodd på Gud?

Det er primært evolusjonsteorien kreasjonistene angriper, fordi den motsier Bibelens ord. Dernest angriper de det Ruse kaller “evolusjonismen” - dvs, de nyter det retoriske poeng de oppnår ved å angripe det de påstår er resultatet av evolusjonsteorien: Moralsk forfall, sex med dyr, homofili, kommunisme osv…

Men dette er neppe den samme “evolusjonismen” som flagellanten Ruse så krampaktig forsøker å piske frem.

Hans anekdoter fungerer som lite annet enn ved til bålet. For noe må vel også evolusjonstilhengere få lov til å mene og tro. Mitt poeng er at dette “noe” ikke er avgjørende for graden av sannhet i evolusjonsteorien. Evolusjonsteorien er en vitenskapelig teori, en av de best funderte vi kjenner - uansett hva enkelte av folka bak måtte mene på fritiden.

Folkene bak kreasjonismen, derimot, skiller ikke mellom arbeid og fritid. Vi står altså ikke overfor en konflikt mellom to livssyn, vi står overfor en konflikt mellom et livssyn og en vitenskap.

Grei lesning

Den siste tids hendelser har aktualisert kreasjonisme-debatten også her i Norge.

Mot slutten av boka ror Ruse seg kraftig inn igjen, og gir en oppdatert rapport fra fronten. Dette gjør likevel ikke The Evolution-Creation Struggle til boka for deg som ønsker en kjapp innføring i fenomenets hvem, hva og hvor (et søk på forskning.no er en langt bedre løsning).

Er du derimot interessert i en relativt enkel og kort innføring i ideologiene og filosofien bak konflikten - evolusjonismen og fundamentalismen, for å holde oss til Ruses tankegang - er deler av The Evolution-Creation Struggle helt grei lesning.

The Evolution-Creation Struggle
Av Michael Ruse
Harvard University Press, 2005
327 sider