Myggen er til irritasjon for mange gjennom sommeren, men den lille blodsugeren har en nytte i naturen. Og faktisk er den i utgangspunktet veganer.
Myggen er til irritasjon for mange gjennom sommeren, men den lille blodsugeren har en nytte i naturen. Og faktisk er den i utgangspunktet veganer.

Blodet ditt er et kraftmåltid for myggen

SPØR EN FORSKER: Myggen elsker menneskeblod, men kan den klare seg uten? Og hva spiser myggen når den ikke kan få tak i blod?

Publisert

Irriterende er kanskje det første ordet du assosierer med myggen. Den tynne summelyden som fyller hele soverommet en varm sommernatt betyr at noen er på jakt etter blodet ditt.

Myggen elsker menneskeblod. Men hva gjør myggen langt inne i de dype skoger, der det ikke er mennesker?

Tar det den får – ikke bare mennesker

Vi har snakket med Sondre Dahle for å finne ut mer om myggen. Han er overingeniør hos Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) og har forsket på blant annet mygg.

Han forteller at det foreløpig ikke er godt studert hva myggen gjør – bortsett fra å plage mennesker og overføre sykdommer. Myggens funksjon i økosystemet eller hva som skjer hvis den blir utryddet har ikke forskere oversikt over enda, ifølge Dahle.

– Myggen i Norge er ikke spesialtilpasset mennesker, den har ingen preferanse for mennesker fremfor andre pattedyr. Det finnes mygg i tropiske områder som er spesialister på mennesker og foretrekker oss, men de har en litt annen adferd. De er mest aktive når det er helt mørkt, og de har ikke den kraftige summelyden som er typisk for mygg her, forteller Dahle.

38 blodsugende arter i Norge

Sondre Dahle er overingeniør ved Norsk Institutt for Naturforskning. Han har forsket på og kan mye om mygg. Han samler gjerne inn insekter på seg selv til forskningen - så for han er det uaktuelt å bruke myggmiddel i felt.
Sondre Dahle er overingeniør ved Norsk Institutt for Naturforskning. Han har forsket på og kan mye om mygg. Han samler gjerne inn insekter på seg selv til forskningen - så for han er det uaktuelt å bruke myggmiddel i felt.

Du har kanskje ikke tenkt at det finnes et voldsomt artsmangfold av de blodtørstige små her i Norge. Men mygg er ikke mygg, og det er heller ikke alle som er interessert i blodet fra akkurat deg.

– Vi har 38 forskjellige blodsugende stikkmygg i Norge. Flesteparten av dem foretrekker pattedyr. Vi har noen som går utelukkende på fugl og som ikke er interessert i mennesker – og så er det én spesialist som går på amfibier.

Så selv frosken er altså ikke fredet fra de små, snabelutstyrte grå. Dahle forteller at forskere vet lite om denne arten, fordi den ikke går i myggfeller eller er interessert i mennesker.

– Men stikkmyggen som går på oss mennesker – går den kun på store pattedyr, eller går den på smådyr som gnagere også?

– Ja, den går på det også. Når det gjelder studier om den foretrekker noen pattedyr fremfor andre er ikke jeg kjent med om det finnes informasjon om det. Man pleier bare å slå pattedyr sammen i en gruppe, sier Dahle.

Er du svett? Da liker myggen deg

Hvis du setter deg ute etter en varm og svett økt med gressklipperen blir du populær hos myggen.

– Myggen tiltrekkes av CO2 som slippes ut gjennom pust. Det er hovedlokkemiddelet på avstand. Litt nærmere går de på kroppslukt. Du kan lokke til deg fuglemygg, det har jeg sett selv. De surrer bort til deg og er litt interessert på grunn av CO2, men når de kjenner at det er en pattedyr-lukt mister de interessen og setter seg aldri for å suge blod.

Selv om fuglemygg er en annen type mygg enn den som suger blod av mennesker, ser den ganske lik ut på mygg som stikker mennesker. De fleste av oss vil neppe se forskjell, skal vi tro Dahle.

Fuglemyggen er ikke interessert i menneskeblod - men kan likevel komme summende bort og sjekke deg ut når den kjenner duften av CO2.
Fuglemyggen er ikke interessert i menneskeblod - men kan likevel komme summende bort og sjekke deg ut når den kjenner duften av CO2.

For myggen er altså duften av CO2, eller karbondioksid, herlig. Men er det mer mygg i tettbygde strøk og boligfelt, der det er mye mennesker?

– Det kommer mest an på hvilke leveområder larvene har i nærheten, om det finnes klekkeområder. Der mennesker har bosatt seg ved deltaområder, for eksempel i nedre deler av Glomma-vassdraget, har den gode vekstvilkår og lokkes inn i menneskebygde områder.

– Men strengt talt kan man si at det er ikke myggen som kommer til mennesker. Det er vi som har bosatt oss der myggen lever, poengterer forskeren.

Som kjent har mennesker ofte bosatt seg ved vassdrag og andre steder med tilgang på vann, og det samme gjelder myggen. Den er nemlig helt avhengig av vanndammer eller flytende vann til larvene sine.

Sover ikke bort sumarnatta

Noen av oss syns den mest intense sommervarmen kan bli i meste laget, og trekker gjerne under parasollen eller et skyggende tre når sola steker på det kraftigste. Myggen er i den kategorien – de tørker rett og slett ut hvis det blir for mye sol.

– Hva er perfekte forhold for myggen?

– Myggen er mest aktiv hvis det er over ti grader og litt fuktig i lufta. Den tørker lett ut og holder seg i skyggen og i ro når det er varme, tørre dager. Da sitter den i skjul og kommer først frem når det blir fuktig på kvelden og natta, sier Dahle.

Det forklarer hvorfor myggen har en tendens til å spolere gleden i det du benker deg på terrassen på sene sommerkvelder.

Gutta velger vegansk

Du tenker kanskje at alle mygg er små, blodtørstige vampyrer som er ute etter deg. Men det stemmer ikke. Hannene er nemlig helt uinteressert i deg.

– Det klekkes femti-femti med hannmygg og hunnmygg, men vi ser bare noe til hunnene. Hannene ligner litt på fjærmygg – de har fjærformede antenner, men også sugesnabel. Den brukes bare til å suge nektar fra planter, og det er energien den bruker til å leve.

– Hunnmyggen trenger også nektar. De bruker den som energi til å fly. Alle hunnmygg gjennomfører plantebesøk og suger nektar - da kan de bidra til pollinering. Det er vist at stikkmygg kan overføre pollen fra plante til plante, fortsetter Dahle.

Blod er kraftkost

På samme måte som hannmyggen, trenger altså hunnmyggen karbohydrater i kosten for å kunne summe rundt. Men hva med blod – må hunnmyggen ha det for å kunne sette en ny generasjon til verden?

– Det er en rekke mygg i Norge som kan klare seg uten blod, men da kan de bare legge noen få egg i motsetning til kanskje et hundretalls dersom de får et blodmåltid. Blodet er proteinkilde som brukes til å utvikle mange egg. I mangel på det blir det veldig få egg – men mange arter kan formere seg likevel, forklarer Dahle.

Blodet ditt er altså proteinrik kraftkost for hunnmyggen. Og så fort du har blitt ufrivillig blodgiver for en mygg, kan du altså ha bidratt til at en hel hær klekkes.

Finnes det farlig mygg i Norge?

Rundt om i verden er myggen en spreder av farlige sykdommer, eksempelvis malaria. I Norge er myggen stort sett uskyldig. Men noen sykdommer kan også den norske myggen bidra til å spre, forteller NINA-forskeren.

– I hovedsak er det foreløpig lite å frykte ved stikk fra norske mygg. Men i noen mygg sirkulerer sindbisvirus, som forårsaker den såkalte «bærplukkersyken». Den vil være typisk på den tiden hvor folk er ute og høster bær. Det har vært noen lokale tilfeller av bærplukkersyken, men det er relativt sjeldent, beroliger Dahle.

Ifølge Folkehelseinstituttet gir bærplukkersyke stort sett milde symptomer i form av leddsmerter, utslett og feber.

Myggen har også vist seg å være spreder av harepest, også kalt tularemi, i Sverige. Og vi kan anta at det samme gjelder i Norge, sier Sondre Dahle. Harepest kan fortone seg på flere måter, men typisk gir den feber og byller i huden eller halsbetennelse og hovne lymfekjertler, skriver Norsk Helseinformasjon.

Men for det meste er altså myggen langt mer irriterende enn den er farlig her i Norge. Dessuten har den en nytte i pollineringsprosessen og som snaddermat for blant annet fugler.

Kanskje litt irriterende at den har en nytte. Det betyr at vi nok må leve med den tynne, enerverende summelyden som gjaller i øregangene også i fremtiden.

Referanser:

Bærplukkersyke. (2018). Artikkel hos Folkehelseinstituttet.

Harepest, tularemi. (2019). Artikkel hos Norsk Helseinformasjon.