Store spørsmål i genteknologien
Landbruk med genmodifiserte planter pøser naturen full av gener for resistens mot antibiotika. Ingen aner om praksisen kan drive fram motstandsdyktige sykdomsbakterier. Skal Norge følge EU, og tillate videre bruk?
EFSAs klassifisering av gener med antibiotikaresistens:
Gruppe 1:
Ikke i bruk i medisin eller veterinærmedisin. Ingen restriksjoner.
Gruppe 2:
Brukes innen medisin eller veterinærmedisin. Ikke tillatt i kommerialiserte GMO men kan brukes i feltforsøk.
Gruppe 3:
Utbredt terapeutisk bruk. Forbudt i GMO.
Hvorfor gener for antibiotikaresistens?
Antibiotika har vært et yndet redskap innen genteknologien.
Når forskere skal sette inn en ny egenskap i en plante, limer de det aktuelle genet sammen med et gen som gjør at mottakercellene også blir motstandsdyktige mot et visst antibiotikum.
Nå kan de nemlig sjekke om genoverføringen har lykkes, ved å dyrke cellene på et medium som inneholder antibiotika. Alle celler som ikke har tatt opp de nye genene dør, og forskerne sitter bare igjen med celler som har fått den nye egenskapen.
Herfra er genene for antibiotikaresistens helt uten betydning for planten, og kan i prinsippet fjernes. Men dette gjør prosessen dyrere og lengre. Produsentene velger stort sett å la den genetiske blindpassasjeren følge med.
I dag har Norge et forbud mot å bruke gener for antibiotikaresistens i kommersialiserte genmodifiserte organismer (GMO), mens lovverket i EU vil tillate fortsatt bruk av enkelte resistensgener.
Nå kan en rapport fra den norske Vitenskapskomiteen for mattrygget imidlertid føre til endringer i de norske reglene. Enkelte av restriksjonene vil kanskje løses opp på sikt, slik at norske regler harmoniseres bedre med lovverket i EU.
Men bør vi gå med på dette når ingen aner hvilke konsekvenser bruken har for miljøet og medisinsk behandling i framtida? Ekspertene er langt fra enige.
Sprikende meninger
Mange av de genmodifiserte (GM) plantene som dyrkes rundt om i verden inneholder gener som gjør dem motstandsdyktige mot antibiotika. Er vi uheldige kan disse genene spre seg til sykdomsfremkallende bakterier, som plutselig tåler medisinene som skulle ha drept dem.
For få år siden bestemte EU at industrien skulle fjerne resistensgener som kan ha negativ effekt på helse og miljø fra alle kommersielt dyrkede GM-planter innen 2004. Innen 2008 skulle alle slike gener også være borte fra planter i feltforsøk.
Men hva betyr egentlig “negativ effekt på helse og miljø”?
- Vi tenkte nok i utgangspunktet at dette gjaldt all bruk av gener for antibiotikaresistens, men det ser ut til at andre EU-land har en annen mening, sier Casper Linnestad i Bioteknologinemnda.
Bare forbud mot noen
European Food Safety Authority (EFSA) har delt opp resistensgenene i tre fareklasser etter hvilke antibiotika de gir motstandsdyktighet mot (se faktaboks). EFSA vil stoppe bruken av bare en av gruppene.
Norge har hittil sagt kategorisk nei til antibiotikaresistensgener i GMO-er. Selv om et ad hoc-utvalg fra Vitenskapskomiteen for mattrygghet anbefaler at Norge slutter seg til EFSAs tolkning, er ekspertene langt fra enige.
Problemet er nemlig at ingen aner hvilke konsekvenser spredningen av resistensgener kan få.
Vet lite om konsekvensene
- Vi har liten kunnskap om hvorvidt genene blir overført til andre skapninger, vi vet lite om miljøeffektene og om risikoen for medisinske komplikasjoner, sier Ørjan Olsvik fra Det medisinske fakultet ved Universitetet i Tromsø.
Resistensgenene utvikler seg hele tiden, og det er vanskelig å si i hvilken retning utviklinga går. Dette er også første gangen så store mengder resistensgener er blitt spredd i miljøet.
- Sannsynligheten for at sykdomsfremkallende bakterier skal plukke opp resistensgener og bli motstandsdyktige er kanskje liten i utgangspunktet, men risikoen øker når genene slippes løs i store mengder fra enorme arealer dyrket med GMO, sier Olsvik.
Lav risiko
Vitenskapskomiteen for mattrygghet mener likevel at en viss bruk av resistensgener er forsvarlig.
- Når det gjelder genene i Gruppe 1 mener vi at en økt bruk vil utgjøre en ubetydelig til lav risiko for helse og miljø, sier Ingolf Nes, professor ved Universitetet for miljø- og biovitenskap og leder av GMO-gruppa i Vitenskapskomiteen for mattrygghet.
Han påpeker at antibiotikaene som denne gruppa er motstandsdyktige mot antageligvis aldri vil bli aktuelle som medisiner uansett, for eksempel fordi de er giftige.
- Men det er vanskelig å spå om hva som kan komme til nytte i framtida, sier Casper Linnestad fra Bioteknologinemnda.
Han mener vi også må se spørsmålene i global sammenheng. Det er mulig at vesten kan takle eventuelle nye resistente bakterier, men klarer utviklingslandene det samme?
- Mange utviklingsland ser til Europa når de skal sette opp sine egne regler, så vi bør også vurdere ansvaret vi har overfor mer ressurssvake nasjoner, sier Linnestad.
Ansvar for framtida
Et viktig poeng er også at det er fullt mulig å fjerne resistensgenene, eller bruke andre metoder for å lage genmodifiserte planter, mener Ørjan Olsvik.
- Er genene først sluppet ut er det ingen vei tilbake. Det er unødvendig å ha resistensgener i de ferdige genmodifiserte plantene, sier han, og påpeker at det egentlige problemet vårt er at de fleste mennesker på jorda ikke har mulighet til å få en passende antibiotikabehandling.
- Vi har et ansvar for at mirakelmedisinen antibiotika varer mer enn de 50 årene vi selv har nytt godt av den.
