Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Tasmansk djevel. (Foto: Stephan C. Schuster, Penn State University)
Du har kanskje sett den illsinte og brølende lille pels-tornadoen i Snurre Sprett-tegnefilmene.
Virkelighetens versjon av den tasmanske djevelen er det ikke like mye pepp i for tiden.
Bestanden, som lever i Australia og Tasmania er truet av en svært hissig og smittsom ansiktskreft som tar livet av et individ i løpet av få måneder.
Nå skal et internasjonalt team av genforskere finne fram til de dyra med best genetisk forutsetning for å overleve, for at disse kan beskyttes i fangenskap.
Grotesk trussel
Devil Facial Tumor Disease dukket opp blant tasmanske djevler, også kalt pungdjevler, på Tasmanias østkyst for 15 år siden. Sykdommen spredde seg raskt østover.
Krefttypen ødelegger ansiktet til dyret, og hindrer det i å spise og puste, noe det naturlig nok dør av.
Samtidig som sykdommen er kreft, sprer den seg som et virus, for eksempel ved bitt eller paring. I noen tilfeller kan til og med berøring være nok til å smitte.
- Kan være utdødd om få år
Man vet altså hva krefttypen gjør, og hvordan den smitter, men det finnes ingen behandlingsform.
Fordi den sprer seg så raskt og truer med å feie den lille pungdjevelen fra jordas overflate, har man i flere år prøvd beskytte friske dyr ved å flytte dem og opprette reservater for dem.
Utrydningsfaren for den tasmanske djevelen er ingen overdrivelse, ifølge zoolog og museumslærer ved Naturhistorisk museum i Oslo, Petter Bøckman.
- Hvis man ikke gjør noe, vil denne arten faktisk være utdødd innen få år, sier han.
(Foto: Stephan C. Schuster, Penn State University)
Vil peile inn redningsaksjonen
En strategi hittil har vært å sette friske dyr i fangenskap, for så å sette dem ut igjen i det fri. Nå mener forskergruppa å ha funnet en mer spesifisert metode som i tillegg kan danne grunnlaget for en bestand som er i stand til å bekjempe kreften selv.
- Vi spurte oss selv om hvilke individer som ville være de beste kandidatene for slik beskyttet varetekt, og hvilke kriterier vi kunne bruke for å bestemme dette, sier en av forskerne, Web Miller ved Penn State University.
- Vi fant snart ut at svaret måtte være å samle gendata og undersøke dem på nye måter, sier en av forskerne, sier han i en pressemelding fra Universitetet.
Annonse
Strategi: Friskt mangfold
Med på laget er også genetikeren Vanessa Hayes fra gengründer Craig Venters forskningsinstitutt.
Gruppa har gjort fullstendige genom-analyser av to døde dyr fra to ulike områder. Ett av dyra hadde en naturlig motstandskraft mot kreften, og det andre hadde det ikke.
Ut fra analysene lagde forskerne en modell for hvilke dyr som kan velges ut til å bli videreavlet i fangenskap. Det er imidlertid viktig at man ikke bare velger ut de dyra som er motstandsdyktige overfor kreften, for det vil føre til et altfor lite genetisk mangfold, mener de.
- I stedet viser modellen vår at vi trenger en mer balansert tilnærming. Vi kan ikke bare slukke én brann, nemlig kreften.
- Vi må istedet utvikle et mangfold av ulike, sunne individer som kan bekjempe framtidige sykdommer – til og med de vi ikke kjenner til enda, sier Stephan Schuster - han også fra Penn State University.
Dyrehageansatt og avlsansvarlig, Tim Faulkner, holder en Tasmansk djevel. (Foto: Stephan C. Schuster, Penn State University)
Det siste store pungrovdyret
Viljen til å redde den tasmanske djevelen er glødende. Det er det god grunn til, mener den norske zoologen.
- Dette er det største gjenlevende store pungrovdyret i hele verden. Før hadde vi også pungulven, men den ble utryddet av tasmanske sauebønder på 20-tallet, sier Bøckman.
Med pungulven forsvant det siste av de store rovdyra i den australske og tasmanske faunaen, og håpet ble hengende i en liten pungdjevel.
- Det er som om løven hadde vært det siste gjenlevende av de store kattedyra. Da hadde vi arbeidet hardt for å bevare den – det hadde i hvert fall gitt oss en idé om hvordan leoparden og geparden hadde vært.
Annonse
- Med den tasmanske djevelen i live, har vi i det minste et innblikk i hva et rovpungdyr kan være, sier Bøckman.
”En skikkelig tasmansk djevel”
Den tasmanske djevelen har skapt seg et rykte som aggressiv og spinnvill. Det er den egentlig ikke - i hvert fall ikke hele tiden, ifølge den norske zoologen.
- De er ekstremt aggressive i matkonkurranse, og det er veldig mye hyl og skrik, men det er sjelden de skader hverandre, sier han.
- De står for det meste og hyler til hverandre, og det i seg selv kan høres helt fryktelig ut, men stort sett er dette dyret bare et lite vanlig pattedyr, sier Bøckman til forskning.no.
