Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn under presentasjonen av stortingsmeldingen
Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn under presentasjonen av stortingsmeldingen "Klimaplan for 2021-2030".

Er det slik at de sier ordet «klima» og tror de sier «miljø»?

KOMMENTAR: Nylig så vi klimaministeren skryte uhemmet av viljen til å overoppfylle klimamål, samtidig som statsministeren leverte et lunket nei til å redde det biologiske mangfoldet, skriver Erik Tunstad.

Det er som en drøm. Nylig så jeg ham på TV, mannen som i øyeblikket har ansvar for norsk natur, klimaminister Sveinung Rotevatn. Han presenterte det han kalte «et taktskifte i norsk klimapolitikk»; Stortingsmeldingen «Klimaplan 2021 – 2030».

Han fremsto som en fremoverlent, sikker og bestemt statsmann da han fortalte at CO2-avgiften skal tredobles frem til 2030, målet er å kutte CO2-utslippene med 45 prosent.

«Dette er den mest detaljerte, ambisiøse og forpliktande klimameldinga Norge nokonsinne har fått … vi skal ha mål kvart einaste år dei neste ti åra, 2021, 2022 og så vidare … vi skal overoppfylle dei måla vi har satt.» Noen av Rotevatns rivaler var også i Dagsnytt 18-studioet, og fortalte at de var villige til å bruke enda mer penger.

Drømmen

Det var nå drømmen meldte seg: Tenk om også miljøvern kunne bli utsatt for tankeløs overbudspolitikk.

Tenk deg klimaministeren: Vi skal innfri nye miljøkrav kvart einaste år dei neste ti åra, 2021, 2022 – vi skal aldri stanse! Og deretter Espen Barth Eide: Åjasså – du tror DU er miljøvenlig? Hehe – vi i AP dobler … nei forresten, vi tredobler! Vi skal stanse all forurensning, vi skal stanse alle habitatødeleggelser, det er slutt på lemfeldig utbygging – vi skal ta vare på de mest sårbare artene, vi skal rekonstruere økosystemene – og skal aldri gir oss! Vi skal overoppfylle stadig nye miljøkrav hvert HALVår!

Det verste er at vi hadde hatt råd til det. Denne uken sa vi likevel nei til en sjanse til å gjøre en forskjell.

Men Rotevatn og co bryr seg kanskje ikke? De tror kanskje at de verner naturen når de legger klimaplaner? Er det slik at de sier ordet «klima» og tror de sier «miljø»?

Klima vs. «natur»

Nå spekulerer jeg bare, men vi har kunnet se en utvikling over tid; «klima» er det som gjelder, «natur» er noe annet - og dette er sjelden blitt fremlagt mer blatant enn i Dagbladet den 15. april 2019: «For å redde klimaet må vi ofre litt natur.» Redaksjonen fortsatte: «Vi trenger mer vindkraft. I valget mellom klima og natur, mener vi klima noen ganger må få forrang.»

Må vi virkelig ofre natur for å redde klimaet? Vil vi det?
Må vi virkelig ofre natur for å redde klimaet? Vil vi det?

Nå viste det seg nokså fort at Dagbladet ikke var helt i synk med sine lesere. Et år senere ble det klart at folk ikke går med på å ødelegge naturen av hensyn til «klima», «grønne skifter» og ditto investorer – de vil ha natur, ikke vindturbiner.

Jeg er i midlertid redd dette ikke vil få mange politikere til å snu. Politikk er en verden for seg selv, og «klima» er blitt sin egen tilstrekkelige forklaring og begrunnelse. Ikke engang etter tragedien i Skedsmo, klarte politikerne å la klimakortet ligge. Kun få timer etter raset, og før fagfolk hadde rukket å uttale seg, forskutterte statsminister Solberg konklusjonen: «Det er skremmende fordi vi vet at vi får villere vær fremover. Klimaendringene gjør at områder som tidligere har vært oppfattet som trygge kanskje ikke er trygge lengre. Det er et viktig tankekors for oss alle», sa hun til TV2.

Det har da aldri vært «oppfattet som trygt» å bygge på kvikkleire?

Kort: Jeg vokste opp i dette området, og var i en alder av 12 år, livredd for kvikkleirerasene. Det var skremmende å tenke på, ja, at jorda under oss, når som helst kunne forvandles til væske, og sluke både meg, mamma og huset vi bodde i. Det er altså ikke som om kvikkleireras er noe nytt, og heller ikke som om det er et resultat av «klima». Det er heller ikke som om slike ras var ukjente, da man besluttet å bygge boligfelt i utsatte områder.

Så hvorfor male det som en klimakrise? De store regnmengdene i ukene før raset kan ha påvirket saken, og regnet kan være en konsekvens av «klima» - men skaden ble gjort da vi besluttet å bygge.

Det som bekymrer meg mest i denne sammenheng, er at dersom statsministerens narrativ hadde slått rot, ville fremtidens rassikring kommet i form av CO2-kutt og klimakvoter.

Livet forsvinner

Det vi altså ser, er at «klima» er politikkens go to, alle miljøproblemers mor. Men er det Rotevatns «overoppfylling» av stadig nye mål som kommer til å redde fremtidens natur?

Jeg er biolog og økolog, og i flere år nå, har jeg skrevet på en bok om hvordan jeg mener vi skal redde naturen. Jeg har konsentrert meg om det jeg kan litt om, biologisk mangfold, og kutter her noen hundre sider tall og argumenter ned til det vi alle vet: Livet forsvinner. Og dette skyldes ikke «klima».

Klimaendringer kommer utvilsomt, og de kommer i fremtiden til å forverre livsvilkårene for en del arter, men vil antagelig forbedre dem for minst like mange.

Det vi ser, er imidlertid at artsmangfoldet forsvinner, uansett «klima» – og dette gjør vi pent lite med.

Norske politikere har for så vidt allerede undertegnet noen avtaler om vern av biologisk mangfold (Aichi i 2010 og CBD i 1992), og de har gitt oss noen løfter som i stor grad ikke er innfridd. Men vi er fremdeles på stø kurs mot stupet: Dagens artstap tyder ikke på at vi er i «Den sjette utryddelsen» ennå - men tallene er høye og kan fort bli høyere, med mindre vi gjør noe radikalt, veldig fort.

Sett på denne bakgrunn, er det trist å registrere at Erna Solberg, bare dager etter Rotevatns utviste statsmannskap på Dagsnytt 18, svarte et lunkent nei til å undertegne en ny avtale om vern av biologisk mangfold. Hun talte på et møte i One Planet, sammen med noen av verdens toppledere, og erkjente riktignok at biologisk mangfold er en greie, så «Regjeringen skal vurdere om vi skal støtte et globalt mål om 30 prosent vern og beskyttelse av hav og land».

Rotevatns entusiastiske vilje til «overoppfylling» glimret med sitt fravær, så «stadig nye mål» er kanskje begrenset til «klima» - og ikke til miljøvern? Solberg klarte imidlertid, ikke overraskende, å si at redusert avskoging i tropiske land vil hjelpe i kampen mot «klima».

Naturen demonteres jevnt og trutt

Hvis vi får en «sjette utryddelse» om ti år, hundre år eller to hundre – vil vi miste et sted mellom 70 og nesten 100 prosent av livet på jorda. Og det altså uten at «klima» trenger å løfte så mye som en finger. Det holder at vi fortsetter som vi gjør, med å hogge ned skog, drenere myr og våtmark, overfiske havet, rasere og asfaltere, konstruere og ekspandere, og sprøyte enda litt flere gifter utover åkrene. Altså alt det mange av oss gjennom de siste 60 årene har forsøkt å bekjempe gjennom tradisjonelt miljøvernarbeid.

Vi har jobbet på denne måten i tiår etter tiår, men det har tydeligvis ikke vært nok. Vi kan som en positiv vri si at miljøbevegelsen har holdt stand – utrydningstruete arter er reddet, nasjonalparker er blitt opprettet – men naturen demonteres likevel jevnt og trutt.

Problemet kunne imidlertid blitt løst, dersom vi hadde hatt denne viljen til «overoppfylliing» som politikerne vitterlig har utviklet på andre områder. Det vi trenger er en radikal nytenkning av hva vi gjør og hva vi ikke bør gjøre. Ett slikt grep vil være å sette av enda større deler av kloden til bare å være natur.

Det er dette andre statsledere enn Erna Solberg gikk inn for på møtet i One Planet. Målet er å verne 30 prosent av kloden innen 2030. Veien opp fra dagens cirka 15 prosent vil bli bratt og dyr. Den vil kreve «ambisiøse planer» - den vil kreve at vi aldri gir oss. Og burde dermed passe godt for en Rotevatn.

I virkelighetens fremtid risikerer vi vel heller å se en nærmest livløs klode, mens fremtidens Rotevatner fremdeles skryter av at de alltid har overoppfylt sine klimamål.

Powered by Labrador CMS