Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Conodont-tenner lagt oppå et hårstrå. Tennene er rundt 0,2 millimeter lange. (Foto: D. Jones, A. R. Evans og K. K. W. Siu)
Conodonter
Havlevende dyr som oppsto for 500 millioner år siden og døde ut for 200 millioner år siden.
Fem til femten centimeter lange, og tynne.
Forskere fant de første conodonttennene på 1850-tallet.
Første hele fossil ble funnet på 1980-tallet. Som et resultat av denne avsløringen av de små nåletennenes utdødde eier, har navnet conodont gått fra å betegne tennene til å betegne hele dyret, selv om bruken fremdeles varierer.
De største enkelttennene fra conodonter som er funnet, har vært opptil fem millimeter, men de er vanligvis en halv millimeter, spisse som små huggtenner.
Conodonter var små, marklignende og kjeveløs fisk som oppsto for 500 millioner år siden.
Det var hos disse dyra at en fabelaktig oppfinnelse oppsto, som du kan prise deg lykkelig over ved hver brødskive, biff eller seige polkagris du eter.
Conodonter var nemlig antakeligvis de første skapningene som utviklet tenner.
Disse tennene har forskere fra University of Bristol nå tatt i ekstremt grundig øyesyn for virkelig å kunne forstå hvordan de benyttet seg av den nye spiseoppfinnelsen.
Studien viser seg at tennene på én måte var mer avansert enn selv moderne tenner. I tillegg utviklet de seg i en egen retning som tillot optimal kutteeffekt uten muskelkraft.
- Tennene deres kan være med på å forklare hvordan de kunne overleve som art i 300 millioner år, sier norsk forsker.
Tidenes skarpeste
Vi mennesker har ingen direkte slektslinje fra conodontene. De skjøt ut i en egen gren, mens grenen vi kommer fra skjøt videre i en annen retning. Men vi har en felles stammor, og vi har begge tenner der det samme materialet inngår - apatitt.
Men tennene til conodontene er ikke bredere enn en tjuedel av bredden til et menneskelig hårstrå. Et 3D-nærbilde av conodonttennene viser at de dessuten er sylskarpe – skarpere enn alle andre tenner forskerne noen sinne har sett.
Hos dyr som for eksempel oss selv, løver og tigre, er det muskelkraften som driver kjevens vertikale bevegelser, som er nøkkelen til spiseredskapets suksess.
Muskler var noe de små conodontene hadde lite av. Derfor utviklet de sylskarpe sagblader som skar fra side til side istedet.
Litt om en saks som ligger på siden, kunne dyret file-gnage seg gjennom objeket det skulle sette til livs, uten at det krevde særlig mye muskelkraft.
Funn av conodont-tannrester fra tidligere av. (Foto: Wikimedia Commons)
Ganske nyoppdagede dyr
Forskere beskrev første gang tennene til conodontene så tidlig som på 1850-tallet – da var det tennene i seg selv som fikk navnet conodonter.
Det er nemlig bare i de seneste tiårene at forskerne har visst hva slags dyr de små nåletennene som de fant i stein, tilhørte.
- På 1980-tallet fant man et helt fossil av et conodontdyr i Skottland. Da så man at dette var en marklignende fisk som hadde disse tennene plassert i hodeområdet.
- Resten av fisken bestod av hva du i beste fall kan kalle brusk, sier professor i paleontologi ved Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo, Hans Arne Nakrem.
Han er en av de få i Skandinavia som forsker på conodonter, og har selv funnet slike fossile conodonttenner i bergarter, blant annet i USA og på Grønland.
Annonse
Dyra var uten kjeve, og derfor satt tennene antakeligvis festet i brusk i munnen og nedover i svelget.
- Hadde store øyne
Tennene som forskerne undersøkt i den nye studien satt i kroppen på dyr som levde for henholdsvis 430 og 310 millioner år siden.
- Du kan se for deg tynne, spaghettilignende fisk på omkring fem til femten centimeter, med halefinne og ganske store øyne.
- At de hadde øyne betyr at de hadde en form for nervesystem, for man har ikke bruk for øyne dersom man ikke kan tolke det som kommer inn.
- Men de var nok ikke spesielt smarte, disse conodontene, sier han.
Fossile conodonttenner, sett gjennom ett elektronmikroskop-bilde. Tennene er bare 0,2 millimeter tvers over midten. (Foto: David Jones)
Slipte og reparerte seg selv
Nå vet vi altså at de også hadde rekordkvasse tenner, som de skar maten over med. Men de kan ikke ha spist store ting med så små tenner. På menyen må de ha hatt plankton og encellede organismer.
Den nye undersøkelsen av conodonttennene, der forskerne også har studert slitasjen på tennene, tyder på at de må ha gnisset mot hverandre på en slik måte at de oppnådde en slipe-effekt bare ved daglig bruk
Hvis en tann knakk, ble den dessuten slipt skarp igjen, ifølge studien. Denne egenskapen har ingen andre virveldyr utviklet, ifølge en artikkel om funnene i naturenews.
Tann-nøkkel til suksess?
De skarpe, selvreparerende tennene til conodontene kan ha vært en av grunnene til at de overlevde så lenge som art, mener Nakrem.
Annonse
- Det var en veldig vellykket dyregruppe, sier han.
Conodontene eksisterte nemlig i jordas hav i intet mindre enn 300 millioner år. De utviklet seg i kambrium – den eldste perioden i jordas oldtid, for rundt 500 millioner år siden.
De overlevde også den såkalte perm-trias-utdøingen for omkring 250 millioner år siden der rundt 90 prosent av havlivet strøk med.
For om lag 200 millioner år siden døde også conodontene ut – det kan ha skjedd på grunn av miljøforandringer, og konkurranse med mer moderne fisk, tror Nakrem.
Conodont til forskningstjeneste!
Det er ikke bare av ren akademisk nysgjerrighet på hva slags rare dyr evolusjonens blindveier skjuler, at forskerne graver i conodontenes hemmeligheter.
Conodonter er et viktig hjelpemiddel for geologer og arkeologer, fordi utviklingsstadiene som tennene deres gikk gjennom i årenes løp, danner en tidslinje.
- De utviklet mange ulike tanntyper. Gjennom historien hadde noen av dem haitann-lignende utseende med flere pigger på toppen, og noen hadde flatere områder med knuter og knotter på.
På den måten blir den lille conodonten til god hjelp for forskerne, 200 millioner år etter at artens siste representant gurglet sin aller siste boble.
- Når vi finner en gitt type, vet vi hvilken tidsperiode den kommer fra. Når vi finner den flere fra samme tid på ulike steder i verden, som for eksempel Norge, på Grønland og i USA, vet vi at landområder hang sammen, sier Nakrem.
