Malariaparasitten Plasmodium, her tegnet i gult, tyter ut fra en infisert blodcelle.  (Illustrasjon: Shutterstock)
Malariaparasitten Plasmodium, her tegnet i gult, tyter ut fra en infisert blodcelle. (Illustrasjon: Shutterstock)

Malariaens svakhet: Den har vært en plante

Allerede mens Tu Youyou får Nobelprisen for sin medisin mot malaria, er parasitten i ferd med å bli resistent. Men kanskje kan vi en gang i framtida bekjempe den og andre prasitter, med et slags plantevernmiddel.

Publisert

De fleste av oss har hørt mye om virus og bakterier – ørsmå organismer som i noen tilfeller gjør oss syke.

Men malariaparasitten Plasmodium er noe annet.

Den er riktignok en encellet skapning, som bakteriene. Men Plasmodium er mye mer avansert. Den er en eukaryot celle, altså en celle med kjerne, akkurat som cellene vi har i vår egen kropp.

I tillegg til malaria-parasitten, vet vi allerede om en god del andre slike eukaryote blindpassasjerer som gjør oss syke. For eksempel magesykesynderen Giardia og Trypanosoma-parasitten som lager sovesyke.

Men det er temmelig sikkert at vi ennå ikke har sett enden på lista over parasitter, forteller professor Kamran Shalchian-Tabrizi ved Institutt for biovitenskap ved UiO. Han forsker nettopp på slike skapninger.

Kan finnes mange flere parasitter

– I de siste åra har vi oppdaget at det finnes enormt mange parasitter – celler som lever inne i andre skapninger, sier Shalchian-Tabrizi.

– Det er et stort mangfold av parasitter i de fleste områder: På land, i havet og inne i dyr og planter. Omfanget er mye større enn vi har forstått til nå, og parasittenes betydning for økosystemer er nok vesentlig mer betydningsfullt.

Shalchian-Tabrizi forteller at de finner spor av disse skapningene i prøver fra de fleste økosystemer. Men det er ofte ikke hele parasitter de ser. Som regel finner forskerne de bare spor av arvestoffet – DNAet – deres.

– Vi ønsker å forstå hvilke vertsorganismer disse parasittene lever i og hvordan de sprer seg i naturen, sier han.

Professoren utelukker slett ikke at flere parasitter også kan bo i oss, uten at vi har merket det.

Vi vet jo allerede om tilfeller av vanskelig merkbare leieboere i menneskekroppen:

Toxoplasma.

Katteparasitt koblet til selvmord

Parasitten Toxoplasma gondii er egentlig ute etter katter. Den formerer seg i kattetarmen, og sender massevis av sporer ut via kattebæsjen. Noen av sporene havner etter hvert i rotter, mus eller andre smådyr. Der lever parasitten videre, mens den venter på at musa skal bli spist av en katt.

Men siden vi mennesker lever så tett på katter, ender Toxoplasma ofte opp i oss også.

Faktum er at en betydelig del av jordas befolkning er invadert av parasitten. I Norge er andelen smittede relativt lav, kanskje bare 10 prosent av befolkningen. Men i enkelte andre land kan over 80 prosent være infisert. 

De aller fleste som er smittet, merker ingenting. De vet ikke en gang at de har parasitten. Men i de siste åra har det kommet urovekkende forskningsresultater.

Det kan se ut til at parasitten tukler med hjernene våre

Undersøkelser peker mot at toksoplasmose henger sammen med økt risiko for både schizofreni og selvmord.

Hva om flere parasitter påvirker oss på subtile, men negative måter?

Vanskelig å behandle parasitter

De encellede eukaryote parasittene kan være vanskelige å behandle. En av grunnene til det er nettopp at de er ganske like oss selv.

Hele poenget med en medisin er jo å finne et middel som skader inntrengeren uten å ødelegge kroppens egne celler. Men når parasitten ligner oss, kan det være vrient å finne et passende middel.

Da gjelder det å lete etter grunnleggende forskjeller – altså en akilleshæl som bare parasittene har.

For rundt 15 år siden oppdaget forskerne nettopp en slik svakhet hos både malariaparasitten Plasmodium, katteparasitten Toxoplasma, flåttsykdommen Babesia og flere andre parasitter som hører med til gruppa Apicomplexa.

Det skyldes at hele gjengen utrolig nok ser ut til å stamme fra en slags plante.

Plantevernmiddel mot malaria

– Disse parasittene inneholder faktisk rester etter en kloroplast! forteller Shalchian-Tabrizi.

Kloroplaster er de små grønne kornene som planteceller trenger for å drive fotosyntese, slik at de kan bruke sollyset som energikilde.

– Apicomplexa har en gang vært plantelignende alger, sier professoren.  

Kloroplasten til disse parasittene minner om den som finnes i svært vanlige alger i havet.

Men det er lenge siden Apicomplexa-parasittene var planter. Siden den gangen har kloroplasten forandret seg. Den kan ikke lenger drive fotosyntese. Men den er åpenbart viktig, for parasittene kan ikke leve uten den.

Dermed utgjør den modifiserte kloroplasten altså et potensielt mål for framtidas medisiner, både mot malaria, toksoplasmose, babesiose og flere andre sykdommer.

– Satt på spissen kan man tenke seg at man nærmest kan ta et plantevernmiddel som ødelegger kloroplasten som vi ikke har, sier Shalchian-Tabrizi.

Siden den spesielle kloroplasten ble oppdaget, er det gjort en god del forskning nettopp på dette feltet. Foreløpig har det ikke resultert i noen store gjennombrudd på medisinfronten.

Men hvem vet.

Kanskje arbeidet en dag fører til at parasittene blir innhentet av sin fortid.