Jeg liker ikke puberteten. Den er kjempeslitsom! For de fleste er veien mot kjønnsmodenhet og et selvstendig liv brolagt med kviser, usikkerhet, svette, kleine gutter og klønete maktkamp i vennegjengen.

Jeg lurer på om mine medsøstre -og brødre i dyreriket er like furtne som meg. Hvordan kjenner dyr puberteten på kroppen, og hvorfor har ikke evolusjonen kvitta seg med den hos oss menneskerfor lenge siden?

Puberteten er en overgangsperiode for hjernen. Man skal bli kjønnsmoden, få partner, status, og en identitet. I tillegg skal man for alvor lære seg å tilpasse seg samfunnets tradisjoner og normer.

En som mener det ikke er rart at det roter seg litt til, er evolusjonspsykolog og professor ved NTNU, Leif Edward Ottesen Kennair. 

 – Evolusjonen gir katten i om du har det kjipt. Det som er viktig er at du overlever lenge nok til at du reproduserer!

Pubertet i dyreverden kan være voldsom

Petter Bøckman er zoolog og universitetslektor på Naturhistorisk Museum ved Universitet i Oslo.

Han viser ingen medfølelse, og mener jeg har sluppet unna med en relativt beskjeden pubertet, sammenlignet med dyrene.

– Det er få dyr som bare våkner en dag og er voksne.

Bøckman forteller at mange dyr gjennomgår drastiske pubertetsøvelser. Det er vanlig å si at menneske-tenåringer er «under ombygging». Dette uttrykket passer bedre til for eksempel biller, sommerfugler, veps og maur. De løses bokstavelig talt opp og bygges opp på nytt.

Som barn er de bare en pose med munn i den ene enden. Deretter spiser og spiser de til de har pådratt seg nok masse og huden deres blir tjukk og hard. Så løser de seg opp inni sitt eget skinn, før de vokser ut igjen.

– Hele dyret bygges om i løpet av noen dager, og kommer ut som et dyr som ikke er gjenkjennbart. Så hvis du sutrer litt over kviser og mensen så tenk på hva sommerfuglen går igjennom! Det er pubertet på alvor.

Bøckman forklarer også at en del dyr er tvekjønnede og parrer seg selv. Noen av disse er gravide før de klekkes eller fødes. Noen går gjennom dette samtidig de spiser sin egen mor.

Gyrodactylus salaris har det sånn. Den er en fryktet parasitt på laks som har etablert seg i mange vassdrag og oppdrettsanlegg i Norge.

– Når de blir født har de en ny generasjon i seg, som igjen har en ny generasjon i seg, som til og med i noen tilfeller kan ha enda en generasjon i seg.

Larvene av noen jomfrufødende gallemygg lever av moren. Hun må spise for harde livet for å holde tritt med sine egne barn som spiser henne innenifra. Når avkommet «tar henne igjen», bryter det ut av skinnet hennes, allerede i ferd med å bli spist av neste generasjon.

Med dette i bakhodet fremstår kanskje mor og datter-krangler i tenårene noe mindre dramatisk. Jeg spiser tross alt ikke opp mamma.

Mange dyr har det altså etter vår målestokk fryktelig ille. Men finnes det dyr som har det bedre enn meg, som jeg med rette kan sutre til?

Bøckman forteller at noen dyr rett og slett velger bort puberteten.

– Du har jo dyr som løser dette problemet ved å «sette bort» hele pubertetshistorien sin. Det finnes små posthornmark som, når de kommer i gytemodus, snur seg med stumpen i været. Hele rumpa svømmer av gårde med kjønnsorganet og alt.

Rumpa sprekker i vannmassene, og det regner egg og sperm i alle retninger. Bøckman illustrerer dette med en «kasplosj»-lyd før han forklarer at selve dyret forblir i kalkrøret sitt og lever videre, og gjentar prosessen året etter.

Ideen om å sende avgårde deler av kroppen, og gi seksualiteten sin egne ben å gå på er spennende. Kanskje er dette en metode til etterfølgelse, selv om det å droppe hele seksualiteten høres litt kjedelig ut.

Det sosiale spillet

Jeg er neppe alene om å ikke savne hierarkiet på ungdomsskolen, og pubertetens klønete sosiale spill. Alle er helt duste i hodet i puberteten. Hvorfor er det sånn?

– I ungdomstiden slår hormonene inn, og hjernen bestemmer seg for at det bare er en ting som gjelder; å klatre i status.

Ifølge Bøckman er ikke det viktige på ungdomsskolen å være populær hos det motsatte kjønn, men å klatre høyt opp på sitt eget kjønns statusstige. Først når vi har bygget opp status, begynner vi å se oss om etter partner.

– Det vanskelige hos menneskene er ikke å finne en partner. Det er å finne en god partner. Derfor må vi først bli kulest mulig.

– Når man er ung er dessuten ikke hjernen ferdig utviklet. Det blir den ikke før du er sånn omtrent 20. Det vil si at man ikke har kritisk sans, og ikke ser hvor utrolig dust man er.

Bøckman mener at jentenes statuskamp er verst, fordi de er mer modne enn guttene. Dermed blir jentenes rangstige også mer komplisert.

– Gutter konkurrerer i å være gode til å sparke til en ball, eller ha kulest motorsykkel. Jentene løper rundt og styrer med å ha de riktige klærne og psyke hverandre ut for å klatre i status.

Løsrivelsen

Felles for begge kjønn er ønsket om løsrivelse og selvstendighet, ifølge forskerne.

Det er ikke lenge siden mamma var det kuleste mennesket jeg kjente, men nå dagdrømmer jeg om å bo i et telt i skogen for å slippe unna familien min. Hvor dypt ligger det i meg å flykte hjemmefra nå?

Er denne løsrivelsen noe jeg har arvet fra dyrene, og på hvilken måte kommer den til uttrykk hos dem?

Bøckman forteller at mannlige aper blir hevet ut av flokken når de kommer i det han kaller «bengelalderen». Når de er tilsvarende 13 år begynner særlig hannene å bli uspiselige og lukte vondt. Da kaster sjefshannen dem ut av flokken.

– Så forsvinner de ut og vaser rundt i ungkarsflokker i tre til fire år. Da skremmer de andre aper, velter trær, bæsjer i skogen og kaster mose på hverandre. Når det ikke er så gøy lenger prøver de å finne en flokk de kan være med i.

Kanskje burde russetiden vår kommet tidligere – når den biologiske alderen tilsier at vi skal ut i skogen og være gærne?

Bøckman utdyper at hunn-sjimpansene ikke ser ut til å være like rampete som hannene.

– Hos mange dyr det er naturlig å sammenlikne oss med, har det seg sånn at hunnene stort sett blir i flokken, mens hannene blir hevet ut.

Her skiller vi mennesker oss ut, fordi trangen til uavhengighet dukker opp i tolv-trettenårsalderen hos begge kjønn. Senere, i seksten-søttenårsalderen, dukker evnen til å utrede konsekvenser opp, i hvert fall hos noen…

Hadde det ikke vært mer praktisk å få evnen til å utrede konsekvenser før trangen til selvstendighet? Ifølge Bøckman er det er nødvendig at utviklingen skjer sin naturlige rekkefølge, fordi ingen hadde løsrevet seg fra foreldrene dersom de la vekt på trygghet og konsekvenser. Foreldre byr på økonomisk trygghet, og et godt forholdt til dem er veldig «fornuftig». 

Men etterhvert bryter vi altså ut, i likhet med andre dyr.

– For at vi skal klare å etablere oss i flokken som egne sosiale individer som ikke bare er en forlengelse av mor og far, så må vi bryte ut.

Risikovillighet og sexy slåssing

I puberteten gjør vi dumme ting. Vi stiller oss lengst frem på Slipknot-konserter, drikker oss sanseløse før eksamen og kjører i stupfylla. Hvorfor er vi tar vi ekstra store risikoer i puberteten og mindre opptatt av konsekvenser?

Jeg spør professor i psykologi ved NTNU Leif Edward Ottesen Kennair om det ikke ville være tryggere og mer praktisk å slippe å leke tøff hele tiden.

Som ungdom har du har ingen av tingene du ønsker deg i livet. Å oppfylle drømmene dine koster en risikoinvestering. Kennair mener at å utsette seg for forskjellig risiko biologisk sett kan være lurt.

Men hvorfor skulle jenter synes at er risikovillighet hos gutter sexy? 

– De er opptatt av ikke hvem som er snill, men den som viser god helse og maskulinitet. Sexyness viser at gutten vil få status senere, sier han.

Ifølge psykologen, viser risikovillige gutter at de har gode gener og vil kunne forsvare en familie senere. Han mener unge jenter i 2016 fortsatt liker risikogutter best.

Denne interessen avtar med alderen, og er også ulik fra jente til jente. De jentene som er mest langtidsorienterte vil også ha et annet fokus.

Jeg håper jeg klarer å trosse Kennairs prognose og finne en livspartner som heller enn å kjøre altfor fort i fylla, er i stand til å holde hodet kaldt og betale regninger.

Eller har evolusjonen kanskje glemt å følge med på hvordan vi lever livene våre nå?

Å gjøre lekser istedenfor å spydjakte på elefanter 

Peter Bøckman tror samfunnet er i utakt med biologien vår. Dette er grunnen til at vi har en tenåringskultur, mener han.

Vi kan i praksis, som jegere og samlere, stikke av og ut i skogen når vi er 13 år. I begynnelsen av ungdomstiden er vi i stand til å overleve alene i naturen.

Dette høres mildt sagt farlig ut, men Bøckman utdyper poenget sitt:

– Når hjernen er 13 vil den rive seg løs fra flokken og finne nye beitemarker. Da kan du kaste spyd, og du kan stikke elefanter i magen med en spiss pinne. Du klarer å lage varme og du klarer å bygge et skjul å sove i.

Men i samfunnet vårt i dag er det ikke like lett, fordi det er mer å lære seg før vi kan bli selvstendige.

- I 2016 er vi ikke i stand til å livnære oss med lønnet arbeid før vi er 18 år. Du tvinges til å gå rundt og domineres av mors hormoner eller være underlagt en alfahann som synes du er teit fordi du er tenåring.

Utakten mellom biologi og forventninger fra de rundt oss kan være grunnen til at vi blir frustrerte, og mugner på gutte- eller jenterommet.

Selv om Gyrodactylus salaris går gjennom en voldsom og temmelig grotesk pubertet, lever den i hvert fall ut puberteten den er skapt til å ha. Kanskje jeg ikke hadde følt meg utilpass med overgangen fra barn til voksen hvis jeg hadde fått leve ut mitt indre dyr, flyttet ut i skogen og jaktet med spyd da jeg var 13.

Neste gang noen klager over at jeg er oppfører meg teit og pubertalt skal jeg stikke dem i magen med en spiss pinne! Det skal jeg i hvert fall klare.