En tysk soldat med verneutstyr som beskytter mot både kjemiske og biologiske våpen. Men hvor realistisk er det egentlig at en stat eller terrororganisasjon skal angripe noen med bakterier eller virus ? (Foto: Desmond Boylan)
En tysk soldat med verneutstyr som beskytter mot både kjemiske og biologiske våpen. Men hvor realistisk er det egentlig at en stat eller terrororganisasjon skal angripe noen med bakterier eller virus ? (Foto: Desmond Boylan)

Kronikk: Biologiske våpen skaper frykt, men er lite effektive

Bakterier og virus tar millioner av liv årlig, men fortsatt er naturen langt bedre enn menneskene til lage sykdomsutbrudd. Er frykten for biokrig og bioterrorisme overdrevet?

Publisert

I historisk tid var infeksjonssykdommer en av de viktigste årsaker til tidlig død. Da bakterier som årsak til spesifikke sykdommer ble oppdaget i rundt 1880, begynte en kunnskapsutvikling som har gitt oss både vaksiner og antibiotika.

Samtidig ble det skapt nye muligheter for misbruk av kunnskapen i form av bioterror og biokrig.

Ikke dokumentert i krig eller terrorangrep

Ørjan Olsvik er biologiprofessor ved UiT Norges arktiske universitet. (Foto: Ørjan Olsvik)
Ørjan Olsvik er biologiprofessor ved UiT Norges arktiske universitet. (Foto: Ørjan Olsvik)

Mennesker har i all tid hatt konflikter seg imellom som har vært løst med steinøkser, spyd, pil og bue, geværer, granater, bomber og giftige gasser. Det er derfor ikke vanskelig å tenke seg at noen kunne ønske å kunne bruke infeksjonssykdommer som våpen. Hva kan være mere skremmende enn et våpen som dreper i stillhet, er usynlige, og skaper panikk?

Historien inneholder en mengde anekdoter om hvordan infeksjonssykdommer er anvendt som våpen.

Felles for disse er imidlertid at det er svært vanskelig å dokumentere hva som er naturlige utbrudd og hva som er eventuell biokrig eller bioterrorisme. Faktisk er det, med noen få unntak av begrenset størrelse, ikke mulig å dokumentere at biologiske våpen har vært effektive i krig eller for terrorformål.

Frykten for smitte

Ettersom den biologiske effekten er diskuterbar og lite dokumentert, er det den psykologiske som har størst interesse. Redselen for usynlige våpen som kommer og tar liv, for deretter å smitte videre til andre mennesker, er klart forståelig og reell.

Bare rykte om at farlige bakterier eller virus er bevisst sluppet ut for å skade eller drepe mennesker, vil naturlig kunne skape panikk. Vi husker godt miltbrann-brevene i USA i 2001. 17 personer ble syke og 4 døde, de fleste innen postverket som håndterte brevene med miltbrannsporer.

CNN og andre mediers dekning gjorde at «hvitt pulver» ble synonymt med miltbrannangrep over hele verden i løpet av få dager. Kombinasjon noen få døde, en farlig bakterie og noe synlig hvitt pulver, ga grobunn for frykt. Helsevesenets og politiets reaksjon, og med bruk av villige media, ble et lærebokeksempel i hvordan lage psykologisk terrorisme.

Tar æren for naturlige utbrudd

Per Ballangrud. (Foto: Ørjan Olsvik)
Per Ballangrud. (Foto: Ørjan Olsvik)

Terrorister ønsker å skremme, men de trenger media for å nå flest mulig. At noen skulle være i stand til å forårsake utbrudd av dødelige infeksjonssykdommer er virkelig skremmende for hele befolkningen.

Biologiske agens som kan gi sykdom og død er svært egnet til dette formål, men heldigvis er dette komplisert teknologi som krever høy kompetanse som i all hovedsak finnes på få universitetet og toppforskningsinstitusjoner.

Terrororganisasjoner vil da i større grad prøve med «hvitt pulver», noe uten effekt som kan skape redsel og muligens panikk. Men uten syke og døde mennesker vil bløffen fort bli gjennomskuet. Derfor søker slike organisasjoner på nettsteder som registrerer mindre naturlige utbrudd av spesielt farlige virus og bakterier, og går ut i media og stjeler «æren» for å ha gjennomført et suksessfullt bioangrep.

I Norge er vannet mulig mål

Bioterrorisme kan tenkes anvendt mot matproduksjon, eksempelvis ved å spre dyresykdommer som vil kreve nedslakting som mottiltak. En kan også tenke seg bevisst utplassering av virus, bakterier og skadedyr som ødelegger jordbruk, vegetasjon og naturmangfold.

I Norge vil spredning av sykdommer i vår store, åpne og ubeskyttede akvakulturnæring, være et tenkelig mål for økonomisk bioterrorisme. Mye av vårt konsumvann henter vi fra åpne vannreservoarer. Disse ligger ubeskyttet, og vann som tas herfra blir ikke kontinuerlig kontrollert, selv om mange vannverk tilsetter klorforbindelser for delvis desinfeksjon.

Sannsynligheten for et større biologiske angrep fra en selvstendig stat mot en annen, er forholdsvis liten med dagens kjente teknologi. Anklager om at slike angrep er foretatt, er det imidlertid større muligheter for at en kan oppleve. 

Det norske forsvaret har valgt en  strategi med opprettelse av et «Rapidly Deployable Outbreak Investigation Team» (RDOIT) som også FN ønsker å benytte. Dette er en enhet som spesialiserer seg på å skille naturlige utbrudd fra de som kan være menneskeskapte. Dette er viktig da anklager om brudd på internasjonale regler kan få konflikter til å eskalere til reelt våpenbruk.

Fakta bekjemper redsel

Dag Hjelle. (Foto: Forsvaret)
Dag Hjelle. (Foto: Forsvaret)

Når vi i 2014 fikk et multi-stat utbrudd av ebola i Vest-Afrika område med over 10 000 døde, spredde panikken seg. Ikke bare i det aktuelle område med også i andre verdensdeler. Det har vært terrorister i utbruddsområder kamuflert som hjelpearbeidere, i håp om å få med seg ebolavirus.

Men befolkningen har lite å frykte, det er så å si umulig å lage et større ebolautbrudd med mange døde i et land med oppegående helsevesen og nå med en mulig effektiv vaksine. Men det er mulig å lage panikk og hysteri om ikke vi har gode planer for hvordan en kan komme fram med korrekt og faglig tung informasjon som iverksettes raskt.

Samfunnet og enkeltindividers reaksjon på pandemier og naturlige utbrudd av infeksjonssykdommer, gi et bilde på hvordan den psykologiske reaksjonen vil bli ved reell eller mistenkt biokrig eller bioterrorisme. Ved utbruddet av svineinfluensa i Norge i 2009 ble «worst-case» krisesenario presentert som fakta for publikum. Informasjonsarbeidet var ikke egnet til å beskrive utbruddenes realiteter og konsekvenser, men i større grad rettet mot krisemaksimering og personlig fokus på utbruddsledelsen.

Dette skapte stor utrygghet i befolkningen og mange ønsket ikke vaksiner da de ikke stolte på den informasjon som ble gitt.