Før den industrielle revolusjonen var den hvit, med det ble vanskelig å gjemme seg blant sotet fra gruver og fabrikker. En genmutasjon sørget for at bjørkelurvemåleren i noen deler av England ble svart. (Foto: Ilik Saccheri)

Har funnet genet som hjalp sommerfuglen å gjemme seg blant sotet fra fabrikkene

Genet som gjorde at sommerfuglen kunne gjemme seg i England lager også fargerike vinger i Sør-Amerika.

Fargerike sommerfugler har en plan bak de vakre vingene sine. De vil advare fienden om at de er giftige. Slik unngår de å bli spist.

Bjørkelurvemåleren bruker en annen strategi. Den vil helst gjemme seg, og forsøker å gå i ett med trestammene.

I Norge er den lys, og kan være vanskelig å få øye på sittende i en hvitstammet bjørk.

Mens England ennå var et jordbruksland med ren luft, var det ikke noe problem å være en blek måler. Men så kom den industrielle revolusjonen.

Trestammene ble svarte av sot, og sommerfuglene ble spist. Noe måtte gjøres.

Sirklet inn gen

Måleren er vanligvis blek, men på 1800-tallet ble den svart for å gli inn blant forurensningen fra fabrikkene i England. Det kan være styrt av et gen som heter cortex. (Foto: Ilik Saccheri)

På midten av 1800-tallet begynte innbyggerne å melde om svarte sommerfugler. Bjørkelurvemåleren hadde tilpasset seg. Det er et klassisk eksempel på naturlig utvalg i evolusjonen.

Fenomenet er kjent som «industriell melanisme», men det er først nå at forskerne har funnet genet som sannsynligvis styrer prosessen, cortex.

Genmutasjonen skjedde rundt 1819, rett før de første svarte sommerfuglene dukket opp.

Forskere har lett etter genet en stund. Tidligere har de funnet ut at det gjemmer seg blant 13 gener. Nå har en forskergruppe i England klart å sirkle inn det ene genet.

Samme på to kanter av verden

Et verdenshav unna har andre sommerfugler utviklet seg ved hjelp av det samme genet.

Det fant en helt annen forskergruppe ut da de studerte søramerikanske sommerfugler.

Heliconius er en fargerik gjeng pasjonsblomstsommerfugler. Variasjonen i mønsteret på vingene er stor blant de rundt 40 artene som bor i Sør-Amerika og stort sett har larvene sine på pasjonsblomster.

Fargene skal skremme den som vil spise sommerfuglen.

Slektningene til mindre heldige sommerfugler hermer gjerne etter dem som har den fargedrakten som fungerer best til dette formålet. Over generasjoner tilpasser de seg miljøet ved å skifte farge.

Ligg unna: Sommerfuglen Heliconius erato demophoon har røde flekker for å fortelle fugler og andre fiender at de ikke er spiselige. (Foto: Melanie Brien)

Vet fortsatt lite

Forskerne ble overrasket over at det ser ut til å være cortex-genet som styrer variasjonen hos tre typer pasjonsblomstsommerfugler med vidt forskjellig mønster.

Og ikke minst over at det samme genet også endret farger over dammen i England.

De innser at de forstår bare halvparten av hva som har skjedd på veien.

Sommerfuglens vinger er bygd opp av mange lag, ikke ulikt hvordan takstein legges oppå hverandre.

Ofte påvirker bestemte gener tilpasningen ved å skru andre gener av og på. Men her ser det ikke ut til å være slik. Kanskje cortex i stedet kontrollerer når cellene deler seg, spekulerer forskerne.

Og hva med den enorme variasjonen i farger og mønstre blant nærmere 180 000 typer møll og sommerfugler? Hvor mye kan hvilke gener egentlig forklare? Det gjenstår å se.

 

Referanser:

Ilik Saccheri mfl: The industrial melanism mutation in British peppered moths is a transposable element. Nature, 1. juni 2016. DOI: 10.1038/nature17951.

Nicola Nadeau mfl: The gene cortex controls mimicry and crypsis in butterflies and moths. Nature, 1. juni 2016. DOI: 10.1038/nature17961.

Powered by Labrador CMS