Egoister i flokk

Sauer med ryggsekk viser at flokkdyr faktisk er superegoister.

Publisert

Mennesker gjør det, fisk gjør det, fugler gjør det: Et utall dyrearter her i verden lever i faste flokkfellesskap med sine artsfrender.

En uselvisk ordning for å hjelpe hverandre ad i vanskelige situasjoner, eller personlig nyttemaksimering?

Forskerne har lenge mistenkt sistnevnte som den mest sannsynlige forklaringen, men bevis for teorien har vært vanskelig å finne. Britiske forskere har nå brukt verdens kanskje mest berømte flokkdyr – sauen – til å teste hypotesen vitenskapelig.

Ved å feste GPS-sendere på ryggen til sauer, har forskerne fått hint om hva som driver flokkmentalitet. (Foto: King et al., Current Biology)
Ved å feste GPS-sendere på ryggen til sauer, har forskerne fått hint om hva som driver flokkmentalitet. (Foto: King et al., Current Biology)

Resultatet er nedslående om du leter etter vitenskapelig bevis for at verden er et grunnleggende godt sted.

Den individuelle sauen ser ikke ut til å bry seg om hvordan det går med andre kompisene i flokken. Det er om å gjøre å komme så langt inn mot sentrum som mulig, og så får det heller gå som det går med de som ikke rekker dit.

Ryggsekk for sekundvis sporing

Evolusjonært høres dette kanskje logisk ut, men vitenskapen krever bevis.

Problemet har til nå ligget i det faktum at når du skal måle flokkmentalitet, må du måle veldig mange individer på en gang. Du kan jo selv forsøke å følge en individuell fisk med øynene i en stim som jages av hai, og se hvor lett det er.

Dessuten kommer angrep fra rovdyr per definisjon overraskende på flokken, og det gjør det til en mildt sagt tidkrevende oppgave å observere flokkmentalitet blant ville dyr.

Løsningen ble å studere et ganske velorganisert flokk-og-jeger-scenario, nemlig en saueflokk som reagerer på gjeterhundens veianvisninger.

Grunnen til at saueflokken går dit hunden vil, er jo nettopp fordi hunden utnytter sauens naturlige redsel for ulv til å skremme dem av gårde.

I forsøket festet forskerne individuelle GPS-ryggsekker på samtlige sauer i flokken, og på gjeterhunden som skulle flytte på dem. På den måten var det mulig å kartlegge både individuelle bevegelser og flokkens mønster nøyaktig, og å sette det i sammenheng med hundens påvirkning.

Gjeterhunden og saueflokken i samspill gir oss en mulighet til å studere flokkmentalitet under angrep. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Gjeterhunden og saueflokken i samspill gir oss en mulighet til å studere flokkmentalitet under angrep. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Synd for ytterstemann

Sporingen viser at den individuelle sauen hele tiden forsøker å trekke inn mot midten i flokken – på bekostning av kompisene rundt dem.

Samtidig beveger hele flokken seg bort fra trusselen, og resultatet blir en slags kontinuerlig sammenbretting av flokken inn mot midten, mens husdyra forsøker å få flest mulig artsfrender mellom seg og fienden.

Forskerne påpeker at noen individer i flokken later til å klare seg bedre enn andre. De befinner seg oftere i sentrum, langt fra faren, enn andre.

Om det skyldes hell eller en eller annen evne hos sauen selv, kan de foreløpig ikke si noe om. Studien er publisert i tidsskriftet Current Biology.

Kilde

A. J. King m.fl. (2012) Selfish-herd behaviour of sheep under threat. Current Biology Correspondence, publisert online 24. juli 2012 Se sammendrag