Flere typer slanger kan oppfatte infrarød stråling, og utnytter byttets avslørende kroppsvarme under jakt i stummende mørke. Nå tror forskere at de har skjønt hvordan det hele foregår.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Det er skummelt å være lite kryp. Du søker kanskje skjul under et blad og håper på at bekmørket skal gjemme deg. Men har du en slange i helene, er du ferdig. Den ser deg nemlig likevel, med den mystiske varmesansen sin.
Det har lenge vært klart at mange slanger har denne evnen. Og når det gjelder boaer, pytonslanger og huggormer, er det kjent at sansen henger sammen med spesielle fordypninger i slangeansiktet.
Men hvordan går det egentlig til? Kan hulrommene fange opp det infrarøde lyset – altså fotonene – på samme måte som øyet ser lys? Eller oppfatter de den infrarøde varmestrålingen med temperatursensorer?
Hittil har sammenhengen vært høyst uklar. Nå har amerikanske forskere klart å finne noen av mekanismene som er involvert, skriver Nature.
De ser ut til å være en smule i slekt med vår egen evne til å smake sushi-tilbehøret wasabi.
Fant reseptor
Hulrommene i ormeansiktet er pepret med nervetråder.
Akkurat disse nervetrådene inneholder en spesiell type reseptor – en liten mottager som er i stand til å kjenne igjen hete, og som sørger for at det går et nervesignal til hjernen når oppdagelsen er gjort.
Det har David Julius fra University of California funnet ut sammen med sine kollegaer.
Forskerne hadde en mistanke om at denne sensoren kunne være viktig. Derfor sammenlignet de den med en annen, lignende reseptor, for å se hvordan varmesensoren skilte seg ut.
De fant bare én forskjell, men den var til gjengjeld stor:
Genet TRPA1 i varmereseptorene var 400 ganger mer aktivt enn i den andre typen, skriver New Scientist.
Dette genet lager et protein som reagerer på varmestråling med temperaturer over 27 grader - omtrent like mye som ville stråle ut fra ei mus på en meters avstand.
Det litt mer kuriøse aspektet er at den spesielle reseptoren hos slangene ligner temmelig mye på noen sensorer som vi mennesker har. De bruker vi til å kjenne igjen den beske smaken som for eksempel finnes i wasabi – den grønne guffa som følger med sushien.
–
Men jeg tviler vel på at wasabien er like skrekkslagen når vi utøver evnene våre, som musa er mens slangen bruker sine…
Referanse:
Elena O. Gracheva, et. al., Molecular basis of infrared detection by snakes, Nature advance online publication, 14. Mars 2010.