Den meksikanske axolotlsalamanderen ser ut som en Pokemon, og den har også en nærmest overnaturlig evne til å gjenskape bein, armer og gjeller. (Foto: Gudrunb67 / Shutterstock / NTB scanpix)
Den meksikanske axolotlsalamanderen ser ut som en Pokemon, og den har også en nærmest overnaturlig evne til å gjenskape bein, armer og gjeller. (Foto: Gudrunb67 / Shutterstock / NTB scanpix)

Axolotl: Super-salamanderen som kan gjenskape sitt eget bein

Dansk professor kaller den for «verdensmester i regenerering».

Publisert

Et tankeeksperiment: Etter en trafikkulykke må beinet ditt amputeres. Resten av livet må du bevege deg rundt med protese. Med mindre du kan lene deg tilbake og holde senga i et par måneder mens du utvikler et nytt bein med sener, muskler, knokler og alt som hører med.

Det høres helt utrolig ut, nærmest superheltaktig. Men det er akkurat det den meksikanske axolotlsalamanderen kan gjøre.

– Den er verdensberømt fordi den kan regenerere lemmene sine. Blant virveldyr er det nesten uhørt, forteller Tobias Wang, professor i dyrefysiologi ved Aarhus Universitet.

Regenerering er ikke unormalt

Regenerering blant dyr er ikke helt ukjent. Det er en håndfull andre dyr som har samme evner som vår lille meksikanske venn.

Den lille sebrafisken kan også regenerere hale eller finner hvis den kommer til skade.

Faktisk oppdaget man allerede i 1740 at noen dyr hadde denne evnen da den sveitsiske vitenskapsmannen Abraham Trembley gjennomførte eksperimenter med ferskvannspolyppen Hydra. En slektning av manetene som ikke eldes.

I en studie fra 2016 har amerikanske forskere påvist at dyr med den spesielle evnen har viktige sammenfall i sitt såkalte mikro-RNA – små molekyler som regulerer hvilke gener som kommer til uttrykk.

Et helt liv i larvestadium

Vi mennesker har også til en viss utstrekning evnen til å reparere oss selv, for eksempel knokler og hud, men axolotlsalamanderen er uendelig mye flinkere, påpeker Wang.

Axolotlen kan la armer, bein og gjeller vokse ut på nytt, men også reparere skader på hjertet og hjernen.

– Noen andre amfibier er også flinke til å reparere seg selv, men axolotlen er mye bedre enn alle andre, forteller Wang.

Axolotlens unike evne skyldes trolig noe som kalles for neoteni.

Det innebærer at den lever hele livet i et larvestadium og ikke gjennomgår metamorfosen til voksenstadiet – derfor blir den også kjønnsmoden i larvestadiet.

Mekanismen gjør det lettere å restarte såkalte embryologiske prosesser.

I fosterstadiet har de fleste dyr lettere for å utvikle helt nye celler og drive celledeling, sier Wang.

Bedre immunforsvar kan ha vippet superevne av pinnen

Forskere mener nå at evnen til å kunne regenerere lemmer og organer allerede fantes tidlig i dyrenes evolusjonære utvikling, forteller Wang.

– Spørsmålet er hvorfor de fleste dyrene har mistet denne evnen, sier han.

– Det virker jo nyttig, spesielt ved angrep fra rovdyr eller artsfrender, eller ved ulykker. Derfor er det merkelig å gi slipp på en slik evne, utdyper Wang.

Flere forskere mener dyrene ble dårligere til å regenerere seg selv fordi de perfeksjonerte immunforsvaret.

Immunsystemet frastøter celler som ikke passer inn.

Axolotl-salamanderen kan også motta transplantasjoner fra andre individer, både øyne og deler av hjernen, noe som er vanskeligere med et velutviklet immunforsvar.

Utrolig interessant for vitenskapen

Axolotl-salamanderen lever i huler i Mexico, men de blir også holdt i fangenskap verden over blant forskere.

De unike evnene gjør dem interessante for vitenskapen, særlig innen stamcelleforskning.

For tenk om vi kunne overføre evnene til mennesker.

– Man har brukt axolotlen for å studere hvilke cellemekanismer som ligger til grunn for å gjenskape nye lemmer, forteller Tobias Wang.

I 2011 viste britiske forskere at proteiner fra salamanderens egg kunne stoppe svulster.

Siden har det vært få nyheter basert på forskning på dyret.

Tobias Wang tror imidlertid på at axolotlen kan gi oss viktig kunnskap om cellemekanismene bak regenerering, slik at de en gang kan brukes i behandlingen av mennesker.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.