Stephen Jay Gould var en av biologene som på 1970-tallet dro igang sosiobiologi-debatten. Som liberaler og erklært sosialist, sto Gould i sterkt opposisjon til Edward O. Wilson og senere Richard Dawkins, men måtte opp mot årtusenskiftet se at hans sterkt anti-sosiobiologiske standpunkt stadig mistet terreng - både rent faglig og i allmenhetens bevissthet.

Han var likevel helt til det siste en stor stjerne blant vanlige boklesere. Hans mer enn 300 essays fra magasinet Natural History Magazine ble utgitt som en suksessrik bokserie. Serien med kjente titler som “Ever since Darwin”, “The Flamingo’s Smile” og “Bully for Brontosaurus”, ble avsluttet høsten 2001 med tittelen “I Have Landed”.

I vinter kom “The Structure of Evolutionary Theory” - en murstein på nesten 1500 sider - Goulds evolusjonsbiologiske testamente? I hvert fall hans magnum opus!

Visste ikke at han var syk

Stephen Jay Gould døde i sitt hjem i Cambridge, Boston. Dit ble han bragt sist lørdag, “for å tilbringe sine siste dager med familien”. At det skulle bli så få dager, var noe de færreste hadde trodd. Gould var, ifølge venner, full av energi helt til det siste. Han ble operert for hjernesvulst den 1. mai - og foreleste igjen ved Harvard den 5.!

Gould fikk kreft allerede tidlig på 1980-tallet, men ble symptomfri etter noen år. Den kreften som nå drepte ham, var av en helt annen type enn den han hadde den gang. Gould hadde etter sigende ingen mistanke om at han var syk da han var til rutinekontroll i februar i år. Det ble da oppdaget svulster i lungene, leveren og i hjernen. Ifølge nære venner, holdt han håpet oppe de første månedene, men innså de siste ukene at tiden var ute.

Dermed sier vi farvel til en uhyre produktiv forfatter, en fremragende popularisator av vitenskap, en ikke ubetydelig forsker - og et irritasjonsmoment.

Sprangvis evolusjon

Rent faglig vil Gould for ettertiden først og fremst huskes som en av mennene bak “the punctuated equilibrium” - et håpløst tungvint navn på den påstått revolusjonerende påstand, at evolusjonen går i rykk og napp.

Det er et kjent fenomen at vi i de fossile bergrekker ser plutselige forandringer etterfulgt av lange perioder med få endringer. En art dukker opp - tilsynelatende plutselig - for så å eksistere uendret (fremdeles tilsynelatende - husk at vi her bare ser knokler, ingen fysiologi eller genetikk) i millioner av år, før den plutselig forsvinner igjen. Ifølge Darwin foregår evolusjonen gradvis, og manglene på gradvise overganger i fossilrekkene forklares blant annet med at så få arter og individer faktisk fossileres. Av disse igjen, blir ytterst få funnet av forskere. De mange store sprangene tolkes dermed som en kunstig bieffekt.

Gould benektet ikke dette, men mente i tillegg at dette skiftende mønsteret i fossilrekkene reflekterer noe annet: Skiftende hastighet i artsdannelsen.

En revolusjon?

Teorien om “punctuated equilibrium” ble lansert med brask og bram i 1972, sammen med Niles Eldredge; Her snakket man om noe bortimot en revolusjon innen evolusjonsbiologien!

Mange biologer reagerte imidlertid med undring: De hadde da aldri ment noe annet enn at forandringer av og til kan komme raskere enn andre ganger. Hvis en granskog forblir en granskog i millioner på millioner av år, vil dyrelivet forbli tilsvarende konstant. Hvis granskogen derimot heves opp til å bli en fjelltopp - hva annet kan vi forvente, enn forandringer?

Og selv om evolusjonen foregår gradvis ifølge Darwin og i rykk og napp ifølge Gould - hvor raskt er “raskt” her? Det Gould kaller raskt, kan like fullt være millioner av år - påpekte Daniel C. Dennett tidlig på 1990-tallet, i sin kraftige kritikk av Gould i boka “Darwin’s dangerous idea”.

Skapte debatt

I dag mener mange at Goulds revolusjon har kanskje vist seg å være en storm i et vannglass. Men han må likevel krediteres for å ha sparket liv i vitenskapen. Nærmest uansett hvilket felt mannen bega seg inn på, resulterte det i debatt - ofte fruktbar sådan. I løpet av 1970-tallet initierte eller var han sentral i ytterligere to diskusjoner som har fortsatt helt opp til våre dager: Den ene dreier seg om i hvilken grad absolutt alt vi ser i naturen er resultat av tilpasninger - om alt er adaptivt, for å bruke fagsjargong. Den andre dreier seg om mennesket som biologisk vesen - debatten om sosiobiologien. De to debattene henger på merkelig vis sammen, og frontlinjene, personene som er enten for eller imot, er omtrent de samme i begge tilfelle.

Goulds tese om tilpasning tar utgangspunkt i et essay han skrev sammen med en annen profilert motstander av sosiobiologien, Richard Lewontin. De tok for seg kirkearkitektur, og særlig det angivelig unyttige og utilsiktede området som oppstår øverst på søylene, der de møter taket. Disse “spandrels” (avledet av “span” - spenn - her mellom buene) har ingen funksjon, argumenterte Gould og Lewontin, de er der bare som en nødvendig følge av at man bygget med søyler og buer. Det var ingen måte å unngå dem på.

På samme vis er det i naturen, fortsatte de. Visse fysiske trekk trenger ikke være noen tilpasning i det hele tatt, bare et biprodukt av noe annet. Et biprodukt som ikke nødvendigvis trenger å være godt for noe, det bare er der.

Sosiobiologi

Særlig gjelder dette for oss mennesker. Ikke alle trekk vi ser ved menneskesamfunnet trenger å være utviklet av noen biologisk årsak, mente de. Gould gikk så langt som å påstå at selv menneskets store hjerne og vår evne for eksempel til å snakke, må betraktes som et tilfeldig biprodukt av andre biologiske tilpasninger.

Blant motargumentene finner vi påstanden om at hjernen godt kan ha begynt å bli stor av en helt annen grunn enn for at våre forfedre skulle kunne tenke med den. Men når vi nå har den og bruker den til å tenke med - er det fordi evolusjonen har jobbet videre med noe som var der - en stor hjerne, og tilpasset den vår bruk. Så hvor er egentlig Goulds poeng?

Sosiobiologidebatten raste heftig i flere tiår, og selv om Gould nok har hatt rett i mange av sine påstander - og kanskje særlig har bidratt positivt med sine advarsler mot å la den sosiobiologiske tenkemåte gå for langt - måtte han mot slutten av århundret se seg kjørt mer og mer inn på et sidespor i debatten.

Vår tids fremste?

Like fullt er Gould blitt stående som sin tids fremste biolog - kanskje den største og mest kjente siden Darwin.

Han var uten tvil større i USA enn i Europa, og større blant legfolk enn blant fagfolk. Dette siste skyldtes først og fremst at Stephen Jay Gould var en fremragende essayist. Han var noe så sjeldent som en paleontolog (hans egentlige yrke), biolog og evolusjonsteoretiker som kunne skrive morsomt, spennende, gripende og interessant. Gould kunne liste og lure deg inn i tankerekker du på forhånd aldri ville trodd du kunne gidde å bruke tid på. Noe han gjorde i mer enn 300 essays, skrevet over mer enn 25 år for magasinet Natural History. Essayene ble samlet i bøker som solgte i store opplag, enestående store opplag til populærvitenskap å være.

Burgess shale

Ved siden av kom en rekke enkeltstående bøker. De to viktigste er antagelig “Mismeasure of Man” (1981, revidert utgave 1999) og “Wonderful Life” (1989). “Wonderful Life” er fortellingen om fossilene fra Burgess, nå ofte kalt Burgess Shale, etter skiferforekomstene der høyt oppe i fjellsidene.

Det var her man tidlig i det tjuende århundre fant de utrolig godt bevarte fossile restene av faunaen tidlig i kambrium - de aller tidligste flercellede dyr (så vidt man visste på den tiden). Historien i seg selv er fascinerende nok. Det er i forlengelsen av den, at Gould setter sitt merke. Særlig to spørsmål er blitt stående igjen etter “Wonderful Life”: Er det riktig, slik han hevder, at livet på jorda - dersom det hadde fått utspilt seg en gang til - aldri vill ende opp med noe som likner det vi ser i dag? Er virkelig evolusjonen så uforutsigelig, betyr tilfeldighetene virkelig så mye?

Nei!, sier mange fremstående evolusjonsteoretikere i dag - vi ville neppe fått deg og meg en gang til - men de samme nisjene som er fylt i dag ville nok blitt fylt også i neste runde. Med skapninger som ikke hadde sett så veldig annerledes ut enn de vi ser i dag. Tenk bare på hvordan miljøet former dyrene - delfiner, fisk og fiskeøgler er ikke i slekt - men amatører klarer ikke å se forskjell. Så lenge evolusjonen foregår her på jorden, vil resultatet følge visse linjer.

Det andre spørsmålet er om evolusjonen foregikk annerledes tidlig i kambrium enn i dag? På sett og vis har Gould rett i at variasjonen i kroppsformer - grunnleggende “bauplans” - var større den gang enn nå. Dette spørsmålet er ikke avklart i dag. Ting tyder på at de regulerende hoc-genene ikke var utviklet på den tiden - noe som kan ha gitt en noe annerledes og raskere evolusjon.

Angrep på skallemåling

I “Mismeasure ?” tar Gould et flengende og betimelig oppgjør med intelligensmåling og eugenikken og den fysiske antropologi. 1999-utgaven er utvidet med et kapittel om Herrenstein og Murrays i manges øyne skandaløse bok “The Bell Curve”. Her finnes også flere mer eller mindre godt skjulte angrep på den britiske evolusjonsbiologen Richard Dawkins.

I Dawkins’ bøker finner du tilsvarende stikk til Gould. Disse angrepene kan vi se på som et haleheng etter år med krangel rundt sosiobiologi. Gould og Dawkins, to av verdens fremste popularisatorer av evolusjon, sto notorisk på hver sin side i nær sagt enhver diskusjon. Rundt årtusenskiftet kom Goulds “Rock of Ages - Science and Religions in the Fullness of Life”. Resultatet ble at de to brukte de siste årene til å krangle om religionens rolle i forhold til vitenskapen.

Hva skal vi gjøre med Gud?

Gould mente religion og vitenskap kan leve fredfylt side ved side - ettersom de tar seg av to helt adskilte deler av virkeligheten og dermed ikke berører hverandres domener. Dawkins var uenig: Så lenge religionen pretenderer å uttale seg om virkeligheten - så som livet etter døden og helbredelse ved bønn - må den også tåle å bli satt under lupen!

Pussig nok var begge (i likhet med avdøde Carl Sagan og mange andre fremstående forskere) aktive skikkelser innen skeptiker-bevegelsen. Gould var i 1983 innkalt som vitne i rettsaken mot kreasjonismen i Arkansas. Da jeg møtte ham i 1991, uttrykte han skuffelse over at saken allerede var så godt som avgjort i vitenskapens favør, da man kom så langt som til hans vitnemål.

Gould på norsk

Det finnes tre bøker av Gould på norsk. “Tusenårskiftet” handler om nettopp dette. “Hønsetenner og hestetær” og “Livets lille spøk” er to sammensatte essaysamlinger med høydepunkter fra hans mange bøker.

Til å være så vidt lite profilert på norsk, fikk han mye oppmerksomhet, da han kom til Norge for et par år siden, og ble betimelig intervjuet på TV av NRK. Karakteristisk nok, ga han kun ett intervju, og karakteristisk nok havnet han i ordkløveri med norske kolleger. Stephen Jay Gould var en mann det var lett å misforstå og en mann det var lett å bli irritert på. Han kunne fremstå som arrogant, men leser du bøkene hans, er det tydelig at han også var en mann med et stort hjerte.

Les mer om diskusjonen mellom Gould og Richard Dawkins