Den britiske bilen Bloodhound har tre norske rakettmotorer i baken. Høsten 2017 skal den for annen gang bryte lydmuren og slå en 20 år gammel fartsrekord. Bloodhound skal også inspirere unge briter til å utdanne seg i teknologi og naturvitenskap. (Illustrasjon: Flock and Siemens/The Bloodhound Project)
Den britiske bilen Bloodhound har tre norske rakettmotorer i baken. Høsten 2017 skal den for annen gang bryte lydmuren og slå en 20 år gammel fartsrekord. Bloodhound skal også inspirere unge briter til å utdanne seg i teknologi og naturvitenskap. (Illustrasjon: Flock and Siemens/The Bloodhound Project)

Norske raketter i baken på britisk overlydsbil

Samme motor skal sette fartsrekord på bakken og sende satellitter i bane.

Publisert

Går alt som planlagt, skyter monsterbilen Bloodhound fart over sandsletta Hakskeen Pan i Sør-Afrika i oktober 2017.

Den skal bli den raskeste bilen i verden – med tre rakettmotorer fra den norske produsenten NAMMO på Raufoss.

Bilprosjektet er ikke ren fartsgalskap. Det ble offisielt startet av den britiske forskningsministeren Lord Drayson i Science Museum i London i oktober 2008.

Målet er å vekke unge menneskers interesse for teknologi og naturvitenskap. Skolebarn skal få være med på å lage egne små racerbiler, og kan følge prosjektet med skolebesøk.

Skal slå 20 år gammel fartsrekord

Men Lord Drayson la ikke skjul på at Bloodhound også vekket gutten i ham. Bloodhound skal også slå den gamle fartsrekorden fra 20 år tilbake.

I oktober 1997 skjedde det. Da ble lydmuren brutt for første gang av bilen ThrustSSC.

 ThrustSSC var ikke en bil for søndagsturer. På hver side av det svarte dråpeformede skroget bulte to jetmotorer av samme sort som i jagerflyet F-4 Phantom II.

Bak rattet satt da heller ikke en søndagsbilist. Det var jagerflygeren Andy Green som ga gass med 18 liter i drivstoff i sekundet og så sandflata svinne bakut med en fart på 1228 kilometer i timen.

Jetbilen ThrustSSC var den første som brøt lydmuren, i 1997. Til venstre er den utstilt på Conventry Transport Museum. Til høyre er gruppen bak bilen fotografert etter rekorden på muddersletta Black Rock Desert i Nevada. (Foto: Til venstre: Cmglee, CCBY-SA 3.0. Til høyre: Andrew Graves)
Jetbilen ThrustSSC var den første som brøt lydmuren, i 1997. Til venstre er den utstilt på Conventry Transport Museum. Til høyre er gruppen bak bilen fotografert etter rekorden på muddersletta Black Rock Desert i Nevada. (Foto: Til venstre: Cmglee, CCBY-SA 3.0. Til høyre: Andrew Graves)

Rakett fra NAMMO

Green er også med på teamet når Bloodhound neste høst skal slå den gamle rekorden, sammen med flere andre av de som laget ThrustSSC. Begge bilene er nemlig britiske, og begge skyves fram av jetmotorer fra jagerfly.

Men Bloodhound har ikke bare en jetmotor. Tre raketter fra NAMMO skal bidra med like stor skyvkraft.

1600 kilometer i timen

Det er nødvendig, for når farten dobles, blir luftmotstanden firedoblet. Og teamet bak Bloodhound har ikke tenkt å gi seg med å slå den gamle rekorden.

Det endelige målet er å komme opp i 1000 miles per time, altså rundt 1600 kilometer i timen. For å klare det må de ikke bare ha stor skyvkraft.

De må også ha et underlag fritt for stein og humper som strekker seg milevis av gårde i alle retninger.

Fra saltslette til mudderslette

Slike sletter finnes. De første fartsrekordene med jetbiler ble satt på saltsletta Bonneville i Utah i USA.

Her har britene lange fartstradisjoner. Sir Malcolm Campbell satte den første rekorden her i 1935. Han klarte å presse V12-motoren i bilen Blue Bird over 300 miles – 483 kilometer i timen.

På den samme saltsletta presset Craig Breedlove i 1963 den første jetbilen Spirit of America – i praksis nærmest et vingeløst jetfly på hjul – opp i 656 kilometer i timen.

Men saltsletta i Utah var ikke bra for metallhjulene til de nyeste fartsmonstrene. Da ThrustSSC brøt lydmuren, skjedde det på Black Rock Desert i Nevada, den uttørkede mudderbunnen av en gammel innsjø.

Nå er heller ikke denne sletta brukbar. Tidligere rekordforsøk og den årlige Burning Man-festivalen har satt sine spor. Langvarig tørke har også ført til at regnet ikke har visket ut disse sporene.

Sir Malcolm Campbell bak rattet på Blue Bird i 1930. I 1935 satte han den første fartsrekorden på saltsletta Bonneville i Utah. (Foto: Powerhouse Museum)
Sir Malcolm Campbell bak rattet på Blue Bird i 1930. I 1935 satte han den første fartsrekorden på saltsletta Bonneville i Utah. (Foto: Powerhouse Museum)

Sandslette i Sør-Afrika

Etter mye leting har Bloodhound-teamet funnet en annen uttørket innsjø som egner seg. Hakskeen Pan ligger i Northern Cape-provinsen i Sør-Afrika på grensa mot ørkenlandet Namibia i vest.

Her er hardpakket sand i alle retninger, med bare en forlatt landevei tvers over som kan jevnes ut.

Hakskeen Pan skal både brukes til det første rekordforsøket høsten 2017 og det neste forsøket på å presse Bloodhound over 1000 miles – 1609 kilometer i timen. Dette skal skje i 2018, håper teamet.

Video fra The Bloodhound Project presenterer rekordforsøket og bilen. Videoen ble laget før rakettmotoren til NAMMO ble valgt, og animasjonene gir derfor et litt feil inntrykk av akkurat denne teknologien.

Da kommer rakettmotoren til NAMMO virkelig til sin rett. I første omgang – høsten 2017 – skal den brukes med redusert effekt.

Vanndamp gir skyvkraft

Da vil det ikke skyte flammer ut av motoren. Den skal lage skyvkraft på en enklere måte – med bare ett drivstoff – hydrogenperoksid – og en katalysator som får den kjemiske reaksjonen til å gå raskere.

– Flytende hydrogenperoksid spaltes over katalysatoren til vanndamp og oksygen, forteller Onno Verberne til forskning.no.

Verberne er direktør for romfartsaktivitetene i NAMMO. Han har vært med på å tilpasse raketten helt siden avtalen med Bloodhound-teamet ble inngått i 2013.

Vanndampen som kommer ut av rakettmotoren, har blitt kraftig oppvarmet i reaksjonen. Varm gass utvider seg, presses ut av rakettdysen og gir skyvkraft.

Prøveavfyring av rakettmotoren til NAMMO. (Foto: NAMMO)
Prøveavfyring av rakettmotoren til NAMMO. (Foto: NAMMO)

Svidd gummi

– Denne drivmåten med bare ett drivstoff er enklere å gjennomføre, men gir noe lavere effekt. Men ved å bruke tre slike rakettmotorer i Bloodhound vil vi klare den første rekorden, sier Verberne.

Hvis bilen skal klare å komme opp i 1000 miles i timen i 2018, må raketten kjøres med full effekt. Da nytter det ikke med bare hydrogenperoksid.

– Da lar vi hydrogenperoksid forbrenne syntetisk gummi i tillegg, slik at vi får full motoreffekt, forklarer Verberne.

Rakettmotoren bruker da altså en blanding av et fast brennstoff – gummi – og lar det forbrenne med et flytende stoff – hydrogenperoksid. En slik blandingsmotor kalles også en hybrid rakettmotor.

Den norske raketten North Star har samme motorer som i den britiske overlydsbilen Bloodhound. En tretrinns versjon av raketten skal kunne sende satellitter med nyttelast opp til ti kilo i bane 350 kilometer over bakken. Slike baner over polene er nyttige for utforsking av blant annet elektriske partikler i jordas magnetfelt. Samtidig er ikke dette høyere enn at satellittene ganske raskt bremses opp av atmosfæren, slik at ikke gamle satellitter hoper seg opp og blir romsøppel. (Foto: (Illustrasjon: Andøya Rocket Range/NAMMO, bearbeidet at forskning.no))
Den norske raketten North Star har samme motorer som i den britiske overlydsbilen Bloodhound. En tretrinns versjon av raketten skal kunne sende satellitter med nyttelast opp til ti kilo i bane 350 kilometer over bakken. Slike baner over polene er nyttige for utforsking av blant annet elektriske partikler i jordas magnetfelt. Samtidig er ikke dette høyere enn at satellittene ganske raskt bremses opp av atmosfæren, slik at ikke gamle satellitter hoper seg opp og blir romsøppel. (Foto: (Illustrasjon: Andøya Rocket Range/NAMMO, bearbeidet at forskning.no))

Mer kontroll

Fordelen med slike rakettmotorer er at du kan skru dem av og på ved å regulere mengden av det flytende brennstoffet som pumpes inn.

En rakettmotor med bare fast brennstoff har du mindre kontroll på. Den brenner ut med fast skyvkraft når den først er tent.

North Star – ny norsk romrakett

Derfor skal den hybride motoren i Bloodhound også brukes i neste generasjon norske romraketter – North Star.

– Denne hybridmotoren kan erstatte det meste av rakettmotorer vi bruker i dag. Den er en teknologi vi ser fram til å ta i bruk, sier leder for Andøya rakettskytefelt, Odd Roger Enoksen, til forskning.no.

– Den første prøveoppskytningen med North Star skal skje i 2017, opplyser han.

Satellitter i bane rundt polene

I første omgang skal North Star brukes til å sende instrumenter opp i høyere lag av atmosfæren, blant annet for å utforske nordlyset.

Seinere skal større versjoner sende små satellitter med instrumenter i bane rundt jorda fra pol til pol.

– Målet er å sende opp polare mikrosatellitter i 2020, sier Enoksen.

Lenker:

The Bloodhound Project – nettsiden for prosjektet.

Om raketten North Star på nettsidene til Andøya rakettskytefelt.