Det er bare litt over seks prosent av fedre som har barna boende hos seg fast. Det er i disse forholdene at konfliktnivået mellom foreldrene er størst, viser en ny undersøkelse,(Foto: Shutterstock)
Å bo hos begge foreldrene etter samlivsbrudd er i ferd med å bli normalen
Rundt 56 prosent av foreldrene som har gått fra hverandre de siste to årene, velger denne løsningen.
Det har skjedd raske endringer i hvor mange barn som bor vekselvis hos mamma og pappa. Dette kalles ofte delt bosted.
I 2002 var det 8 prosent som bodde fast hos begge foreldrene etter at de gikk fra hverandre.
I 2012 hadde det steget til 25 prosent og i 2020 til 39 prosent.
Og det ser ut som om denne trenden kommer til å fortsette framover, mener Signe Vrålstad, forsker ved Telemarksforsking.
Hun og kolleger har analysert tall fra Statistisk sentralbyrå.
Jo kortere tid det er siden foreldrene gikk fra hverandre, jo større andel er det som velger delt bosted, forteller hun.
– Hvis vi kun ser på de som har gått fra hverandre de to siste årene før undersøkelsen, er det hele 56 prosent av foreldrene som går for delt bosted når det oppstår et brudd.
Tidligere var det helt klart flest foreldre med lang utdanning som gjorde dette.
Nå har delt bosted spredd seg til ulike utdanningsgrupper.
Om studien
Hvordan løser foreldre som ikke bor sammen, hverdagen for felles barn?
Det er den overordnede problemstillingen i fire rapporter som Telemarksforsking nylig har gitt ut.
Analysene fra Telemarksforsking baserer seg på en spørreundersøkelse som Statistisk sentralbyrå gjennomførte i 2020 blant et utvalg foreldre som har felles barn, men som ikke bor sammen.
Dette er en videreføring av en undersøkelse fra 2012. Forskerne har sammenliknet de to datamaterialene.
En annen endring er at barn i alle aldersgrupper nå bor vekselvis hos begge foreldrene. Tidligere gjaldt det først og fremst de mellomstore barna.
Analysen viser at foreldre som har et likestilt og etablert forhold i bunnen og lite konflikter seg imellom, oftere velger delt bosted enn de som har en mindre etablert relasjon. Kort reisevei mellom foreldrene betyr også mye.
Å bo hos mor er fortsatt regelen
Geir Møller ved Telemarksforsking har også jobbet med denne studien.
Han mener at den omfattende bruken av delt bosted handler om endrede normer i samfunnet.
– Tidligere var det en norm at det skulle være mor som tok vare på barna. Dette har endret seg med mer likestilling i samfunnet.
Men utviklingen har likevel ikke snudd helt, minner han om.
– Når det gjelder de foreldrene som ikke velger delt bosted, har det ikke skjedd så mye. Der er det fremdeles regelen at barna bor fast hos mor, forteller han.
Annonse
Utviklingen går foran lovgivningen
I barneloven heter det at foreldrene selv kan avtale seg imellom hvor barnet skal bo. Hvis de er uenige, er utgangspunktet at retten skal bestemme.
I dagens barnelov må retten lete etter «særlige grunner» til at barnet skal bo hos begge foreldrene.
I 2020 kom det en offentlig utredning (NOU) som utreder forslag til en helhetlig ny barnelov. Denne tar opp spørsmålet om delt bosted skal få en større plass – og kanskje til og med bli en norm – i lovverket.
Det ser ut som om utviklingen i samfunnet ligger langt foran lovgivningen på dette området, mener Møller.
– Det at delt bosted har blitt så utbredt, gjør at også lovgiverne må forholde seg til dette.
Far vil bidra fra første dag
Det mener også advokat Ramborg Elvebakk. Hun har lang erfaring med foreldretvister og er partner i advokatfirmaet Hjort.
Moderne fedre har en forventning om delt bosted som ikke støttes opp av loven slik den er i dag, sier hun i et intervju med Advokatbladet.
Hun tror at vi i fremtiden vil få færre foreldretvistsaker, for nå handler veldig mange saker om likestilt foreldreskap. Det er en konflikt der mor ønsker en overvekt av omsorg og far vil ha sin halvpart, sier hun i intervjuet.
Elvebakk antar at situasjonen kan se annerledes ut om fem år.
– Nå har vi en generasjon fedre som ikke vil være besøksfedre og som deltar i sine barns liv fra første dag. Fra deres side er likedeling av tiden med barna selvfølgelig.