Norsk barnevern er i hardt vær.

For tiden er rundt 30 saker som handler om norsk barnevern oppe til behandling i Den europeiske menneskerettsdomstolen. Nylig ble Norge på nytt dømt på grunn av svak saksbehandling.

Lite kunnskap om dette tidligere

Nå har en stor forskergruppe studert journalene til 1365 barn som ble meldt til 16 barnevernstjenester, fra begynnelsen av 2015 til midten av 2017. I tillegg har de intervjuet ledere og saksbehandlere i barnevernet.

Det har aldri tidligere vært gjennomført en så dyptpløyende gjennomgang av den kommunale saksbehandlingen i barnevernet.

Svein Arild Vis er førsteamanuensis ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge ved UiT Norges arktiske universitet. Han er prosjektleder for prosjektet «Barnevernets undersøkelsesarbeid - fra bekymring til beslutning».

– Vi føler at vi kan tegne et helhetlig bilde av hva barnevernet gjør når de undersøker bekymringsmeldinger. Dette er helt nytt. Tidligere har vi hatt lite kunnskap om dette og om likheter og forskjeller i måten barnevernet arbeider på i Norge, sier han.

Grunn til bekymring at det mangler dokumentasjon

Vis ser ingen grunn til å slå alarm om norsk barnevern etter denne gjennomgangen.

– Vi ser at de beslutningene barnevernet ender opp med er i all hovedsak rimelige og forståelige.

Han er likevel litt bekymret.

– Det er mest grunn til bekymring for at det mangler en del dokumentasjon i en god del saker. Både med hensyn til planer for hvordan undersøkelsen av en bekymringsmelding skal gjøres og konklusjonen av den. Det gjør at det er vanskelig å ta stilling til om saken er godt nok utredet eller ikke.

Viktig informasjon kan bli borte

I en femdel av undersøkelsene fant ikke forskerne noe dokument som oppsummerte hva barnevernet hadde gjort i saken.

I en tredel av sakene der det er meldt om bekymring for fysisk vold og seksuelle overgrep omtales ikke konklusjonen i den endelige rapporten. Om det kommer en ny melding om samme barn, kan viktig informasjon ha blitt borte på veien.

– For å få større tillit til barnevernet er det nok behov for enda bedre dokumentasjon, mener Vis.

Ser at det er behov for forbedringer

Mari Trommald, direktør i Bufdir, skriver i en epost til forskning.no at de er i gang med å utvikle en ny faglig støtte for barnevernansatte. Det skal gi støtte i vurderingene de gjør fra meldingen kommer inn og hele veien videre til tiltak.

Bufdir-direktøren ser at det er behov for å forbedre barnevernets forvaltningspraksis.

– Det vi er aller mest opptatt av er at de faglige vurderingene dokumenteres. Det er viktig for å sikre barn og foreldres rettssikkerhet. De må kunne se hva som er begrunnelsen for en henleggelse eller for at det ble iverksatt undersøkelse, skriver Trommald.

Hun forteller at dette er noe Bufdir vil jobbe mye med fremover. De skal ta opp problemstillingene i møter med fylkesmennene og de kommunale barnevernstjenestene, og kommer til å gjøre endringer i veiledere og vurdere behov for nye veiledere.

I tillegg ser Trommald behov for å øke de ansattes kompetanse.

– Vi har blant annet foreslått at 80 prosent av de ansatte i kommunalt barnevern må ha mastergradsutdanning og at de må bestå en nasjonal eksamen i juss. Gjennom regjeringens kompetansestrategi har vi allerede satt i gang en rekke tiltak, blant annet bedre lederopplæring, flere videreutdanninger og faglig støtte i utvalgte barnevernstjenester.

Foreldrene står sentralt

I dagens mediedebatt er det lett å få inntrykk av at barnevernet jobber mye med tvang.

Men forskningen viser at i hver fjerde sak som barnevernet henlegger, skyldes dette at foreldrene ikke ønsker å få hjelp. Dette gjelder saker der barnevernstjenesten har en bekymring for barnet og at de ser behov for et hjelpetiltak, men der foreldre takker nei til hjelp.

I rapporten stiller forskerne spørsmål om det sterke fokuset på foreldrene innebærer at barnas utfordringer og vansker ikke fanges godt nok opp.

Det er en høy terskel i barnevernet for å tvinge noen til å motta hjelp. Det er heller ikke slik at alle barn med behov for hjelp for utviklingsmessige eller sosiale problemer skal få denne fra barnevernet, mener Svein Arild Vis.

– Hvis du skal få vite hvordan det står til i en familie, er jo barnet selv og foreldrene de viktigste informantene. Hvis ikke barnevernet får foreldrene med på et samarbeid, blir det veldig vanskelig å finne ut av hvordan det er i hjemmet, sier forskeren.

Store forskjeller mellom kommuner

Norge har ingen nasjonal standard for hvordan en barnevernsundersøkelse skal gjennomføres.

Dette betyr at det ikke nødvendigvis arbeides likt med en barnevernssak i Nord-Norge som det gjør i sør eller vest. Det har i stor grad vært opp til hver enkelt kommune i Norge å organisere arbeidet slik de har funnet det mest hensiktsmessig.

Flere forskere har etterlyst en nasjonal standard.

Den nye studien viser at det er store forskjeller mellom kommunene i hvor mange bekymringmeldinger barnevernet undersøker nærmere.

Noen kommuner henlegger mange, andre nesten ingen. I de store byene undersøkes meldingene oftere enn i mindre kommuner.

Svein Arild Vis det er behov for mer systematikk i barnevernsarbeidet.

– Saker som meldes til barneverntjenesten er svært forskjellige. Det betyr at ikke alle saker kan undersøkes på samme måte. Det er derfor behov for et faglig kvalitetssystem som gjør at barneverntjenesten tar bevisst stilling til hvilken type informasjon som er relevant for å belyse den aktuelle bekymringen.

Kan gå på rettssikkerheten løs

Trommald i Bufdir sier at denne forskningen bekrefter noe de har sett tidligere, at det er store variasjoner mellom og i tjenestene. Det betyr at noen barnevernstjenester vil håndtere meldinger og undersøkelser på en god måte, mens andre vil ha større utfordringer.

– Vi har visst at det er en mangel på å gjøre konkrete vurderinger og dokumentere dem i barnevernet, men det er slående å lese hvordan dette slår ut i undersøkelsesfasen, selv i saker hvor det er meldt om alvorlig bekymring.

I tillegg til at viktig informasjon kan bli tapt er det også er en risiko for at rettssikkerheten til barn og foreldre ikke er godt nok ivaretatt, mener Trommald. Det er vanskeligere å etterprøve barnevernets vurderinger når de ikke dokumenteres.

Flere henleggelser der det er mange meldinger

Undersøkelser ble oftere henlagt i kommuner som fikk mange bekymringsmeldinger og der det bodde mange familier med lav inntekt, viser studien.

Forskerne har ikke noen forklaring på hvorfor.

– Vi vet ikke hva det skyldes. Det kan være at de kommunene som henlegger mange saker har for få ressurser til å behandle dem. Men det kan også være at det i disse kommunene er en større iver etter å melde saker fra samarbeidspartnere. Det kan da være at barnevernet får flere mindre alvorlige saker på bordet, sier Vis.

Trommald i Bufdir sier at dette er noe de vil følge opp nærmere.

– Vi er opptatt av en enhetlig praksis som grunnlag for å gjøre bedre vurderinger.

Det går for lang tid

I snitt gikk det nesten tre uker fra barnevernet bestemte seg for å undersøke en melding til de var i gang, viser forskningen. I noen tilfeller gikk det nesten fire uker.

Trommald mener at det er for lenge. Barnevernet har kun tre måneder på seg til å konkludere hvorvidt det er behov for å iverksette tiltak.

– Det er viktig at barnevernet kommer i gang raskt, og spesielt viktig er det å bruke denne tiden godt til å bli kjent med barnet og familien. Det kan være mange årsaker til at det tar lang tid å komme i gang, for eksempel vil antall familier barnevernet skal følge opp ha betydning. For barn og familier som vet at det er sendt en melding til barnevernet kan det imidlertid være en belastning å vente på at det skal skje noe, skriver Bufdir-direktøren.

Innvandrerforeldre er mer i søkelyset

Når det kommer en bekymringsmelding rettet mot en familie som har innvandringsbakgrunn, er det større sannsynlighet for at den blir undersøkt av barnevernet, sammenliknet med en etnisk norsk familie. Dette er helt uavhengig av hva innholdet i meldingen er. Men innvandrerfamilier har ikke større sannsynlighet for å få hjelpetiltak, etter at undersøkelsen er ferdig.

Det er særlig i meldinger om vold at innvandrerfamilier er overrepresentert, viser studien.

Barnevernet undersøker saker som handler om mistanke om vold annerledes enn andre saker. De ligner mer på en etterforskning, der det gjennomføres samtaler med barnet uten at foreldre er varslet om dette.

Det kan gjøre det vanskeligere å etablere tillit og samarbeid med familien i etterkant, mener Vis.

– Det er klart at de som blir innkalt til denne type samtale møter et mer mistenksomt blikk fra barnevernstjenesten enn de som blir innkalt til samtaler som handler om å planlegge hjelp til familien, sier forskeren.

Kan forklare innvandreres skepsis

Forskerne bak rapporten mener at det er rimelig å tro at dette er med på å farge innvandreres oppfatning av norsk barnevern.

Det er direktøren i Bufdir enig i.

– Dette kan være med på å forklare skepsis og manglende tillit til barnevernet. Det er behov for å tilpasse undersøkelsen til det enkelte barn og familie, og ikke ha en standard mal for alle voldssaker. Det er imidlertid viktig å presisere at tilnærmingen forskningsrapportene beskriver er både viktig og riktig i de sakene der det er behov for rask beskyttelse av barnet, skriver Trommald.

Overraskende få barn ble involvert

Når barnevernet får en melding, skal det være en lav terskel for barnevernet å starte en undersøkelse for å finne ut om barnet bør følges opp eller ikke.

Barnevernet skal alltid snakke med barnet meldingen handler om, dersom det ikke er spesielle hensyn som tilsier noe annet, står det i regelverket.

Forskerne finner at det var en overraskende stor andel barn som ikke var snakket med i undersøkelsesfasen.

– Vi finner at barnevernet har snakket med barnet i 60 prosent av sakene. En forklaring på at mange barn ikke har vært involvert, er alder. Mange av disse barna er veldig unge. Men barnevernet har heller ikke hatt samtaler med mange av de eldste, de mellom 16 og 17 år.

Kilde:

Øivin Christiansen m.fl: Når barnevernet undersøker. Barnevernets undersøkelsesarbeid - fra bekymring til beslutning. Delrapport 4, RKBU Nord, 2019

Les også:

Hva skal til for at barnevernet tar et nyfødt barn fra mor?

Arbeiderklassen føler seg mindre hørt og akseptert av barnevernet

Noen barnevernsbarn lykkes mot alle odds. Hva skiller dem fra de det ikke går så bra med?