De aller fleste av de som velger å bli fosterforeldre har egne barn. Hele 80 prosent har det.

For disse barna kan det oppleves som dramatisk når de må dele både foreldre og hjemmet sitt med et annet barn.

Likevel har barnevernet som organiserer fosterhjem, i liten grad vært opptatt av hvordan disse barna har det.

Blir ikke fulgt opp

– Disse barna blir ikke godt nok fulgt opp. Det har de både behov for og krav på ifølge Barnekonvensjonen.

Dette sier Cecilie Revheim, forsker ved Universitetet i Agder. Hun leverte nylig en doktorgrad hvor hun har studert hvordan barnevernet møter forsterforeldres egne barn.

Her konkluderer hun med at fostersøsken ikke blir dratt inn i oppfølging og veiledning av fosterhjemmet.

Dette til tross for at de er svært viktig for at en fosterhjemsplassering skal være vellykket.

Fører ofte til brudd

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) ba velferdsforskningsinstituttet NOVA ved OsloMet om mer kunnskap om erfaringene til fosterforeldres egne barn.

Barnevernsforskerne Tonje Gundersen og Jorunn T. Jessen har nå gjort en stor studie på dette.

Studier fra andre land viser at når det blir brudd i fosterhjem, har dette ofte sammenheng med at foreldrene synes at belastningen for egne barn blir for store.

– Derfor er det viktig å finne ut hvilke belastninger det handler om, og hvordan de eventuelt kan forebygges, sier Gundersen.

I en stortingsmelding i 2017 ble det politisk løftet fram som kommunenes oppgave å ta vare på fostersøsken. Da ble det blant annet lagd et kurs og samlinger til disse barna.

Likevel oppgir hele 70 prosent av fosterforeldrene at deres egne barn ikke har fått noen tilbud fra barnevernstjenesten, forteller Gundersen.

Skjønte ikke konsekvensene

NOVA-studien viser at de fleste barna har fått være med på å bestemme om familien skulle bli fosterhjem.

Men flere føler at de egentlig ikke hadde noe valg.

Noen sier at de ikke skjønte konsekvensene av valget.

Studien er basert på omfattende data fra 2019. I alt 997 aktive fosterforeldre og 382 av deres biologiske barn er spurt i en rekke spørsmål i en spørreundersøkelse. I tillegg har forskerne spurt 419 personer i fosterhjem som er avsluttet.

Felles for alle fosterhjemmene er at de hadde egne barn. De barna som besvarte undersøkelsen var i alderen 12–25 år.

De fleste har et godt forhold

De aller fleste barn og unge som har fått et fostersøsken oppgir at de har et godt eller ganske godt forhold til dem.

Rundt halvparten opplever dem som sine egne søsken.

Men det er også krevende å ha fostersøsken, viser svarene.

Dette uttrykker et av barna slik:

«Jeg synes det er tungt at jeg og mine biologiske søsken aldri er alene eller gjør noe sammen med foreldrene våre lenger. Jeg synes også det er tungt at foreldrene mine har mindre overskudd til resten av familien når dagen er over».

Men vedkommende skriver også:

«Jeg synes det er veldig givende å ha fostersøsken, føler at hjemmet er fylt med enda mer kjærlighet».

Alder betyr mye

Hvordan barn og unge opplever å få fostersøsken avhenger mye av alderen deres, finner NOVA-forskerne.

Å være midt i tenårene når du får fostersøsken, er ikke optimalt. Flere i alderen 15–17 år ønsker at deres fostersøsken skal flytte enn i barn og unge i andre aldersgrupper.

Å være jevnaldrende er heller ikke så greit. De som er på samme alder med fostersøsken rapporterer om mye krangling.

Også de som er over 18 år og har flyttet hjemmefra synes det er utfordrende å ha fostersøsken. De opplever blant annet at de ikke får så mye oppmerksomhet fra foreldrene sine som de trenger.

Ofrer mye over lang tid

Mange familier ofrer mye over veldig lang tid for å ivareta fosterbarna, mener Gundersen.

– Inntrykket vi sitter igjen med etter studien er at dette ikke bare er enkelt for de biologiske barna. De voksne må ofte være der hundre prosent for fosterbarna. Hele tiden. Det gir ikke familien så mange frirom i hverdagen, sier Gundersen.

En som hadde hatt fostersøsken tidligere skriver:

«Det er utrolig fint å ha fostersøsken, men det tar lang tid. Det kan føles som om man har besøk i opptil flere år, og man klarer ikke skikkelig å slappe av når man har besøk – dette kan derfor være slitsomt. Det er derfor viktig for meg at mamma og pappa tok seg tid til å henge med meg alene, og at det skapte smutthull der jeg kunne slappe av alene sammen med dem.»

Blir ikke involvert

Cecilie Revheim har i sin studie intervjuet ti barn og unge som er fostersøsken. Hun har også hatt fokusgruppeintervjuer med en gruppe fosterforeldre.

Selv om studiene er veldig ulike i størrelse og design synes hun det er interessant at resultatene i hennes og NOVAs studie samsvarer så godt.

Det samme gjør internasjonal forskning på området.

Både Revheim og NOVA-forskerne finner blant annet ut at mange av fosterhjemmets biologiske barn opplever fosterbarna som sine søsken.

Men dette blir det ikke tatt så mye hensyn til av barnevernet, mener Revheim.

– Vi vet at relasjonene til de andre barna i familien betyr mye for om et fosterhjem fungerer eller ikke. Vi vet også at søskenrelasjoner betyr mye for barn identitet, velvære og psykiske helse. Derfor bør fosterforeldres egne barn trekkes inn i arbeidet og regnes som pårørende til et fosterbarn som har det vanskelig.

Barn må forstå hvorfor

Det er viktig for barna å forstå hvorfor forstersøsken må i fosterhjem, finner Gundersen og Jessen.

En av tre savner å få vite mer om årsaken til at de ikke kan bo hos sine foreldre. Flere uttrykker at de trenger mer informasjon for å gjøre «en god jobb» som medhjelpere.

En av tre forteller at fostersøsken av og til forteller om vonde opplevelser. Dette kan det være vondt å høre på for barn.

Det er viktig å informere barna godt, uten å fortelle for mye om de verste tingene, mener Gundersen.

Dette er vanskelig. Derfor er det viktig at barnevernstjenesten hjelper foreldrene med dette, mener hun.

– Når de er på hjemmebesøk, kan være nok å bare bruke noen ekstra minutter på å snakke med alle barna i familien.

Revheim finner ut i sin studie at fosterforeldrenes egne barn etterlyser å snakke med barnevernstjenesten og megle i konflikter.

– De blir frustrert når de opplever at barnevernet ikke forstår deres situasjon og det presset de lever under.

Bør tenke mer kreativt

En viktig årsak til at en familie ønsker å slutte som fosterfamilie, er at de savner avlastning.

Både fosterforeldre og barna deres etterlyser mer tid til å være alene sammen, viser studien til Gundersen og Jessen.

Men avlastning er ikke alltid så enkelt.

Mange fosterbarn føler at de ikke blir sett på som en del av familien og føler seg avvist når de skal på avlastning. Likevel det er viktig å skape noen «lommer» for den biologiske familien i hverdagen, mener Gundersen.

– Barnevernstjenesten kan være mer kreative med hensyn til avlastning enn de er i dag. De kan for eksempel lage faste rutiner hvor forsterbarnet besøker andre i familien, som voksne barn eller besteforeldre.

Fosterforeldres barn må bli sett

Gundersen mener at der er viktig at fosterforeldres barn anerkjennes mer for den viktige rollen de har i fosterfamilien. Samtidig er det viktig å huske på at også de har behov for omsorg.

Et barn som var med i undersøkelsen skriver at det hadde vært fint om noen fra barnevernstjenesten av og til spurte hvordan det gikk.

«… som søsken har ein mange kjensler knytta til fostersøsken som kan kjennast forbudt og for min del var den forståseg på-haldninga veldig slitsam. Det å være fostersøsken er til tider et stort offer og dette skulle eg gjerne ha fått anerkjenning for.»

Kilder:

Tonje Gundersen og Jorunn T. Jessen: Fosterforeldres egne barn: Hvordan synes de det er å ha fostersøsken? Tidsskrift Norsk Barnevern 03/2020

Cecilie Revheim: Hva med oss andre som bor her? Profesjonsetiske utfordringer i møte med fosterforeldrenes egne barn. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Agder, 2019.

Les også

Fosterbarn: – Det spørsmålet jeg som regel blir stilt er: Savner du foreldrene dine?