En god og solid tilhørighet er viktig for et barns utvikling.

Når et barn blir fjernet fra hjemmet og plassert i fosterfamilie, må han eller hun lære å finne seg til rette i en helt ny familie.

Derfor har doktorgradsstudenter fra danske VIVE – Det National Forskning og Analysecenter for Velfærd – undersøkt hvordan fosterbarn skaper en tilhørighet til fosterfamilien, samtidig med at de bevarer en tilknytning til de biologiske foreldrene.

– Det er jo et enormt brudd i barnets liv. Derfor er det viktig at barnet oppnår en følelse av å høre til i fosterfamilien, men samtidig bevarer en tilhørighet til sine biologiske foreldre, sier Stine Luckow.

Studien, som hun har gjennomført i samarbeid med seniorforsker Tea Bengtsson, tyder på at en sterk følelsesmessig tilknytning til fosterfamilien ikke er den eneste viktige faktoren.

– Savner du foreldrene dine? Egentlig ikke

Forskerne lot elleve fosterbarn i alderen 8–15 år lage videodagbøker der de forteller om opplevelsen av å høre til.

Særlig to av dagbøkene ga et nytt innblikk i tilværelsen som fosterbarn. Veronika på 12 år og Sara på 15 år.

Veronika ble plassert i fosterfamilie da hun var 6 år gammel. Hun har filmet seg selv mens hun forteller:

– Det spørsmålet jeg ofte får, er: Savner du foreldrene dine? Da svarer jeg: Egentlig ikke, for jeg kjenner dem, og jeg møter dem regelmessig. Og jeg vet at de har det fint.

Hun forteller også at hvis hun kunne velge selv, ville hun ikke flytte hjem igjen. Hun hører til i fosterfamilien og er veldig glad i fosterforeldrene.

– Hun har en veldig sterk tilknytning til fosterfamilien. Det er viktig at barnet har et sted der han eller hun føler tilhørighet og kan dele følelsene sine. Uansett om det er hos de biologiske foreldrene eller i fosterfamilien, sier Stine Luckow.

Fosterfamilie hjalp med skolen

Sara har derimot ikke et sterkt følelsesmessig bånd til fosterfamilien. Hun forteller at hun tre år tidligere selv valgte at hun ville flytte til en fosterfamilie.

– Det gikk opp for meg at det var mange ting jeg trengte hjelp med på skolen. Det var mye matematikk jeg måtte ta igjen, og det klarte jeg, og det er jeg veldig glad for.

Hun forteller at hun er takknemlig for at fosterforeldrene har hjulpet henne.

– Hun har fortsatt moren som sin fortrolige, og hun har den følelsesmessige basen og tryggheten der. I fosterfamilien får hun all den støtten hun trenger til å få skole og hverdag til å fungere, sier Luckow.

Og det kan være greit, mener Kresta Munkholt forsker ved Københavns Professionshøjskole.

– Det viser at det er ulike opplevelser av tilhørighet. Vi trenger ikke alltid fokusere på følelsesmessig tilhørighet. En funksjonell tilhørighet til fosterfamilien, som resulterer i at hun klarer seg på skolen, kan være en fin ambisjon, sier hun.

Flere måter å høre til på

Kresta Munkholt forsker på trivselen blant fosterbarn, og hun forteller at de ofte føler seg veldig alene og annerledes enn andre barn.

Stine Luckow er enig:

– Vi skal ikke ha en fastlåst idé om at man skal høre til på en bestemt måte det ene eller det andre stedet, sier hun.

Ifølge Luckow er det imidlertid også utfordringer ved å ha hverdagen sin i en familie der man ikke føler seg følelsesmessig knyttet til de voksne.

Sara omtaler for eksempel ikke fosterfamiliens bolig som «hjemme». Hun lager alle opptak enten på rommet eller utenfor hjemmet, i motsetning til Veronika, som tar opp i hele huset og kaller hunden «vår hund» og viser bilder av «vårt hus» i Frankrike.

Sara forteller om at hun er bekymret for at hun har fått en dag der hun skal lage mat. Hun vil heller vaske opp. Men hun snakker ikke med fosterforeldrene sine om det.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.