Om lag 60 prosent av innbyggerne i araberlandene er under 25 år. Ikke noen annen region i verden har en større andel unge mennesker.

Neppe noe annet sted i verden føler ungdom i dag at de har så dårlige framtidsmuligheter.

Den arabiske våren i 2011 var framfor alt ungdommens opprør.

I dag kjenner mange unge kvinner og menn på skuffelsen over ungdomsopprøret som ikke brakte dem videre.

Revolusjoner og krig

En forskergruppe med ti norske og franske eksperter på Midtøsten og og Nord-Afrika, presenterte nylig resultatene av arbeidet sitt. Hva har hendt etter Den arabiske våren i 2011? var hovedspørsmålet.

Den arabiske våren ga mye håp.

I dag vet vi at resultatet ble blodige protester, flere revolusjoner og krig i Syria, Libya og Jemen. Du hører om det i nyhetene hver eneste dag.

Men også under overflaten har mye hendt. Ikke så mye for undertrykte kvinners del. Mer har handlet om at ny generasjon yngre mennesker har forsøkt å få mer å si i samfunnet, på bekostning av de gamle gubbene.

Noen steder klarte de det nesten. Men bare nesten.

Hamza Namiras sang «Lytt til meg» var den aller mest populære blant egyptisk ungdom i fjor. Sett på engelsk tekst (under Innstillinger), så får du en god innføring i hva dagens unge arabere tenker og føler. Sangen er forbud å spille på statlig egyptisk radio. Men Namira er så kjent at regimet ikke våger å fengsle ham.

Egyptisk ungdom sitter i fengsel

– Det er en mur mellom dagens unge i Egypt og militærregimet under ledelse av general Sisi, fortalte Albrecht Hofheinz nylig under en konferanse Midtøsten-forskerne holdt på Universitetet i Oslo.

–  Mange unge egyptere sitter fengslet. Men for hver ung stemme regimet fengsler eller bringer til taushet på andre måter, dukker en ny stemme opp.

Hofheinz er spesielt opptatt av hvordan ungdommens reaksjon på undertrykkelsen i Egypt, har fått kulturen i landet til å blomstre.

I dagens Kairo er det lite åpen politisk diskusjon, men desto mer forbudt eller delvis forbudt kunst og kultur.

Sinne er en følelse mange unge arabere kjenner på. De lever i et samfunn som ikke tar vare på dem og som de ikke får være del av. Utdannelsessystemet er dårlig, jobbmulighetene er dårlige, bomulighetene er dårlige, muligheten til å etablere seg med ektefelle og familie er dårlige. Ikke har de makt. Alt dette gjør det vanskelig for unge voksne arabere å bli del av voksenverdenen. Sangen «Frihet» ble for få uker siden lagt ut på YouTube av den egyptiske rapperen Akher Oghneya. Den er sett av snart to millioner og oppsummerer hva mange unge føler. Sett på engelsk tekst (under Teksting).

Terrorens unge ansikter

Brynjar Lia er professor ved Universitetet i Oslo. Han er framfor alt kjent for forskning på terrorisme i den islamske verden.

Noe av forskningen hans innebærer å sitte og se på det grusomme innholdet i videoer lagt ut av terrororganisasjonen IS. Da Brynjar Lia hadde kikket på flere av disse videoene – og zoomet tettere inn på bildene – så oppdaget han et interessant mønster.

– Personene som snakker på disse videoene er ofte påfallende unge. Noen er svært unge, antakelig i slutten av tenårene eller i begynnelsen av tyveårene, sier Lia.

– Jeg tror noe av IS sin appell til unge mennesker kan forklares med det rådende gubbeveldet i regionen.

Forskeren peker på at IS har gitt unge mennesker mulighet til å få makt og innflytelse i organisasjonen. Det samme ser du i institusjonene som IS har dannet i liksom-statene de har etablert i Libya, Syria og Irak. 

– IS spiller på følelsen av avmakt som unge mennesker i regionen føler. De tilbyr et alternativ. Unge mennesker får sentrale roller i en ideologisk utopi som lover å forvandle verden. Dessverre brukes denne ungdommelige energien på et ekstremistisk prosjekt som ødelegger livet både for de unge som tiltrekkes til IS og for sivilbefolkningen i regionen.

Se på disse bildene klipt ut fra IS-videoer. Hvor gamle er personene på bildene? Den første jobber ved en IS-domstol i Libya. Den andre er offiser i IS. Den tredje er soldat. (Bildeklipp fra YouTube)

Gerontokratier i Araberverdenen

– Lederskapet i IS er relativt unge, iallfall sammenlignet med hva som er vanlig alder på statsledere og politikere i regionen, forteller Brynjar Lia.

Den øverste lederen Abu Bakr al-Baghdadi er fremdeles bare i midten av førtiårene.

Saudi-Arabias kong Salman, Kuwaits emir Sabah al-Sabah, Algeries president Abdelaziz Bouteflika, Tunisias president Beji Caid Essebsi og Palestinas president Mahmoud Abbasi er alle over 80 år.

Selv om tronskifter i flere av araberlandene har brakt «yngre» ledere til makten i land som Marokko, Jordan, Qatar og Syria, så er samtlige menn over 50 år. Eneste unntaket er emiren av Qatar.

Gerontokrati er faguttrykket blant statsvitere for det vil ellers vil kalle «gubbevelde».

Palestinsk kontrast

Dag Tuastad er forsker ved fredsforskningsinstituttet PRIO i Oslo. Han har sett på generasjonskonflikten blant palestinere – både palestinere bosatt i Israel og palestinere på Vestbredden og i Gaza.

– Palestinerne på Vestbredden ledes av oldinger. Den palestinske bevegelsen Fatah har klart å holde generasjoner av unge palestinere utenfor politikken.

– Fatah er gamle menn som klamrer seg til makten, fortalte Tuastad under konferansen på Blindern.

I skarp kontrast til oldingstyret på Vestbredden, ledes det politiske arbeidet blant palestinere i Israel av flere unge politikere.

Det palestinske partiet Felleslisten er i dag det tredje største i Israels nasjonalforsamling Knesset, med 13 medlemmer. I Israel er de palestinske araberne del av en politisk kultur som åpner for å slippe yngre krefter til.

Kniv-angrepene i Jerusalem

Jacob Høigilt er forsker ved fredsforskningsinstituttet PRIO i Oslo. Også han er opptatt av palestinsk ungdom og livet de lever.

Høsten 2015 og våren 2016 har det vært flere episoder der ungdom fra Vestbredden og det palestinske Øst-Jerusalem har gått til angrep med kniv på fremmede sivile mennesker eller israelske soldater i det jødisk-dominerte Vest-Jerusalem. Ungdommene opptrer alene og angrepene virker ikke organisert på noe vis.

Hva er det som får ungdommer i tenårene til å gjøre noe så håpløst og dumt?

Høigilt tror mye av forklaringen ligger i forholdene disse unge menneskene tvinges til å leve under.

– De lever under et politisk styresett der de har lite de skulle ha sagt. Det palestinske Fatah-styret på Vestbredden er blitt stadig mer autoritært siden det i 1994 kom til makten, med god hjelp fra Norge, sier Høigilt.

– På Gazastripen lever unge mennesker under et enda mer autoritært styre.

Ungdoms avmaktsfølelse

I et større perspektiv handler det om den sterke avmakten ungdom føler, både overfor det palestinske styret og overfor den israelske undertrykkelsen av palestinerne på Vestbredden.

– Unge mennesker som vil vise fredelig motstand mot den israelske undertrykkelsen, får i dag ingen støtte fra de palestinske myndighetene.

– Samtidig opplever unge palestinere å bo i et samfunn der normer og verdier går i oppløsning. Det bidrar også til at mange mister håpet, sier Høigilt.

– Når jeg som forsker får møte unge palestinere, er det stort sett ungdom som jobber organisert i politiske grupper. Men de færreste av ungdommene er med i slike grupper. De fleste palestinske ungdommer har nok med å klare seg gjennom hverdagen. Så har du en liten gruppe som synes livet er så desperat vanskelig å leve, at de griper en kniv og går løs på andre mennesker de ser som symboler på sine egne vanskeligheter.

Angrepene fører stort sett til at den unge angrepsmannen selv blir skutt og drept.

Lese mer:

M. Chloe Mulderig: «An Uncertain Future: Youth Frustration and the Arab Spring», Boston University 2013