Trøndersk står sterkt hos unge i Trondheim. For dem er de gamle, klassebaserte språkskillene erstattet av ett felles bymål, viser forskning ved NTNU.

Språkviteren Stian Hårstad har i sin ferske avhandling forsket på hvordan talemålet i Trondheim endrer seg. Hårstad har brukt opptak av 30 unge trondhjemmere i alderen 16-18 år som snakker om dagligdagse temaer, for å finne ut hvordan ungdom snakker i trønderhovedstaden i dag.

Språklig endring oppstår ofte hos ungdom, og mange tar med seg ungdomsspråket inn i voksenlivet. Ungdommens språk kan derfor være en god indikasjon på hvilken retning trondhjemsdialekten utvikler seg.

Hårstad forteller at han fant mindre språklig variasjon innad i gruppa av ungdommer enn det han hadde forventet. Ungdommene snakker ganske likt på tvers av ulike interesser, bosted, sosial bakgrunn og tilhørighet i ulike grupper.

Ikke Flettfrid

Det ser nemlig ut til å være klare regler for hvordan man skal snakke uten å skille seg ut. Det oppfattes feil å snakke enten for “fint” eller for “bredt”.

Tendenser til at skillet mellom høyt og lavt viskes ut til fordel for ett felles bymål er tidligere påvist i andre norske byer - som Bergen og Ålesund.

Ungdomsspråket i Trondheim legger seg mellom det tradisjonelle gatespråket og det mer elitemessige “fintrøndersk”. Fintrøndersk er ofte assosiert med Jacob Margido Esp-figuren Flettfrid Andresen fra Øvre Singsaker.

Det er viktig å holde balansen mellom de to ytterpunktene, men det er ifølge Hårstad mer stuerent å holde seg på den folkelige siden.

- Vi kan kalle det et slepent gatemål, sier Hårstad til forskning.no.

Østnorsk påvirkning

Ungdomsspråket i Trondheim er umiskjennelig trondhjemsk, men Hårstad har likevel kartlagt eksempler på at noen tradisjonelle trekk i bymålet svekkes til fordel for former som ligner på østnorsk.

I tradisjonelt trondhjemsk brukes fesk og spreng (springe) mens et flertall av ungdommene bruker fisk og spring. Tilsvarende er løst og støgg erstattet av lyst og stygg.

Palatalisering som i hajnnhojnn i bajnn er for folk flest et typisk kjennetegn på trøndersk. Den beholdes også i stor grad av dagens unge trondhjemmere. Bajll og majnn brukes fortsatt der østlendinger sier ball og mann.

Det finnes imidlertid tegn på at palataliseringen er på vikende front. I noen ord faller den helt bort. For eksempel er rejdd erstattet av redd. I andre sammenhenger snakker språkforskeren om en delvis av-palatalisering.

Dette gjelder ord som vajnt (fortid av å vinne) som hos noen av ungdommene har blitt til varnt.

- Her er det en slags mellomform mellom tradisjonell trondhjemsdialekt og østnorsk. Det er en glidende bevegelse. Det er ingen grunn til å slå alarm på vegne av palataliseringen, men det er tydelige tegn på endring, sier Hårstad.

Nye former

Andre eksempler på at former som ligner på de som brukes i det sentrale østlandsområdet vinner fram, er at tjukk l for kombinasjonen rd er blitt borte i ord som hard, bord og jord.

Et typisk trekk i trøndersk er at siste stavelse faller bort i noen ord, for eksempel å kast. Dette brukes også av ungdommene, men ikke alle gjør det helt gjennomført.

Hårstad sier at former som å jobbe brukes i stedet for å jobb, på samme måte som ungdommene bruker pushe, sjekke, stresse, shoppe og sægge (gå med vide bukser). Det disse verbene har til felles, er at de er relativt nye.

Også her er de nye variantene identiske med former fra østnorsk.

Tilsvarende sier mange av ungdommene ei flaske i stedet for ei flask.

Itj og ikke brukes om hverandre, ofte avhengig av hvor i setningen ordet kommer, og ikke har fått mer innpass.

Oslomål størst prestisje

Hårstad påpeker at former som ligner på østnorsk vinner fram, eller at det oppstår mellomformer mellom tradisjonell trondhjemsdialekt og former som brukes på det sentrale Østlandet.

Dette forklarer han med at Oslo-området har den språkformen som regnes som mest prestisjefylt her til lands.

Han plasserer seg dermed i en språkvitenskapelig tradisjon der endringer i språk forklares med at ulike dialekter eller språktrekk har ulik kulturell prestisje.

- Ikke all endring kan forklares slik, men det må gå an å bruke dette som én tolkning. Dette på tross av at vi ikke har noen nedfelt standard for talt norsk her til lands, i motsetning til for eksempel Sverige, sier Hårstad til forskning.no.

Holder på særtrekk

Ungdommen har beholdt mange former som er typiske for Trondheim. Bruken av adjektiv som substantiv, som dæm andran og dæm størstan der østlendinger sier de andre og de største er i god behold.

Noen helt særegne trondhjemsformer, som skiller bydialekten fra andre trønderdialekter, står også sterkt.

- Det er typisk trondhjemsk å bøye intetkjønnsord som hankjønn, som i et tak – takan eller folk – folkan. De fleste andre trønderdialekter har taka, husa og folka, sier Hårstad.

Ur-trondhjemske former, som selv for språkforskerne er vanskelige å forklare, som et træ og et knæ er også høyst levende. På samme måte som at bil fortsatt oppfattes som hunkjønn og bøyes ei bil – bila.

Komplisert

I avhandlingen har Hårstad også brukt data fra den voksne delen av befolkningen i Trondheim, samlet inn i samarbeid med Adresseavisen. Han sier at de voksne språkbrukerne skiller seg fra ungdom ved at det er større forskjeller knyttet til hvilken bydel man kommer fra.

For de voksne er for eksempel de områdene som ble opptatt i storkommunen Trondheim i 1964, fortsatt preget av at byspråket ikke er det opprinnelige for dem som bor her.

Materialet kan ikke brukes til å konkludere om trendene Hårstad ser hos ungdom også gjelder for den øvrige bybefolkningen.

Referanse:

Stian Hårstad: Unge språkbrukere i gammel by. En sosiolingvistisk studie av ungdoms talemål i Trondheim. Doktorgradsavhandling, Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Trondheim, oktober 2010.