En utfordring mange foreldre kan nikke gjenkjennende til: Kampen om å få barna til å sove alene inne på rommet sitt.

Noen løser det ved å la ungene sove sammen med hverandre. Andre ved å ligge sammen med dem til de har sovnet. Og så er det noen som synes barna ikke skal sove alene.

Vi har kastet oss ut i en diskusjon som kan få sinnet i kok hos både forskere og foreldre: Har barn best av å sove alene eller sammen med foreldrene?

La oss bare si det som det er: Meningene er mange, men de bunnsolide konklusjonene fra forskningen er det få av.

Studie om samsoving skapte skepsis

Vi har valgt å gripe fatt i emnet om barns søvn med og uten foreldre på bakgrunn av en amerikansk studie som for et par måneder siden ble omtalt på videnskab.dk og skapte en del diskusjon. Resultatene viste at barn over fire måneder sover bedre alene enn sammen med foreldrene.

En del foreldre reagerte med skepsis. En av dem var Lærke Bonnesen, som skrev følgende på Facebook:

«Alt i alt lyder dette som en dårlig studie med et par overselvsikre forskere som kommer med bombastiske anbefalinger, selv om de ikke vet om det er en sammenheng her.»

Noen mente at artikkelen bevisst overså de delene av forskersamfunnet som var uenige.

Verken talsmenn eller motstandere har nok evidens

– Forskerne på området er veldig uenige, forteller den nederlandske forskeren Maartje Luijk.

Hun har vært med på å gjennomføre en av de få metastudiene på området, altså en vitenskapelig gjennomgang av den relevante og tilgjengelige forskningen: 659 vitenskapelige artikler.

Her kan du høre første del av Spør en forsker-podcasten vår om hvordan vi skal oppdra barna våre. Du finner den også på iTunes og andre steder der du lytter til podcastene dine.

Gjennomgangen viste at verken tilhengere eller motstanderne av samsoving har nok evidens for synspunktene sine.

– Det finnes mange studier, men selv om du leser alle, får du ikke særlig mye evidens for noen av påstandene. Det er ofte små, kortsiktige studier med få deltakere eller svak metode, sier Luijk, som arbeider ved Erasmus University of Rotterdam.

Diskusjonen kan bli opphetet

Tilhengerne av samsoving er ofte evolusjonsforskere, som mener at det er naturlig for barn og voksne å sove sammen. Motstandere er ofte barneleger som mener samsoving kan være forbundet med risiko for at barna kommer til skade. Diskusjonen kan bli svært opphetet, forteller Luijk.

– Begge sider har problemer med evidensen.

Vi forsøker likevel å gjennomgå noen av de vanligste argumentene for og mot samsoving. Og vi når til slutt frem til en viktig konklusjon som både tilhengere og motstandere faktisk kan bli enige om.

Argument 1: Barn sover dårligere med foreldrene sine

Motstandere hevder ofte at samsoving gir dårligere søvn, enten de sover samme seng eller bare i samme rom. Lyder, varme og fektende armer og bein blir ofte fremhevet.

I den amerikanske studien viste forskerne at barn som sov alene fra de var fire måneder gamle, sov uavbrutt 45 minutter lenger enn barn som sov med foreldrene.

Studien viste dessuten at forskjellene ble større med tiden. Etter ni måneder sov de barna som hadde lært å sove alene i gjennomsnitt 1 time og 40 minutter lenger.

– Hvis foreldrene venter for lenge med å sove alene, risikerer de at det får en negativ effekt på søvnkvaliteten hos både barn og voksne både på kort og på langt sikt, sa en av forfatterne, professor og barnelege Ian Paul, som arbeider ved Penn State College of Medicine i USA.

Forskningen, som kalles INSIGHT-studien, ble publisert i tidsskriftet Pediatrics.

Men hva betyr det egentlig å sove godt eller dårlig?

Uenighet om hva som er god søvn

Ifølge søvnforsker Poul Jennum, som er professor ved Institut for Klinisk Medicin og overlege på Dansk Center for Søvnmedicin ved Rigshospitalet, er det faktisk helt normalt at mindre barn våkner ofte.

– Små barn har ikke noen døgnrytme. De har det vi kaller polyfasesøvn, som innebærer at de sover i flere faser – i motsetning til voksne, som sover monofaseisk, noe som vil si én gang om dagen. Det er først når de er 3 til 4 år de begynner å samle søvnen om natten, sier Jennum.

Vi må altså bli enige om hva vi mener med «bedre» søvn. Og det er ikke enighet om det er bra eller dårlig for små barn å våkne mange ganger i løpet av natten, påpeker professor Helen Ball, som er antropolog ved Durham University i England, der hun leder et søvnlaboratorium.

– Noen forskere sier at det er ille at små barn våkner, andre sier det er bra fordi det reduserer risikoen for krybbedød. Det handler om hvilket forskningsfelt du angriper det fra, sier hun.

– Barna bør ut av dobbeltsengen

Dessuten er det verdt å nevne at INSIGHT-studien har blitt kritisert for å bygge på selvrapportering. Det vil si at de 279 mødrene som inngikk i studien selv skulle svare på hvor lenge barnet sov, hvor ofte det våknet og så videre. Det kan påvirke resultatene, mener Ball.

– Det gjør at jeg er skeptisk overfor resultatene. De kan neppe si særlig mye om hvor ofte barna våkner, sier hun.

Ian Paul avviser imidlertid kritikken. Han påpeker at spørreskjemaundersøkelsen – BISQ – er bredt anerkjent. Dessuten er det lignende resultater fra en annen studie fra Norge, som baserer seg på den store mor-barn-studien med over 55 000 deltakere.

Børge Sivertsen, som står bak denne studien, mener evidensen er tilstrekkelig. I hvert fall når det kommer til å dele seng med et lite barn.

– Barna bør ut av foreldrenes seng. Det fremgår av studien vår, og det er mange amerikanske studier som viser det samme: Det har negative konsekvenser for barnas søvn, mener Sivertsen, som arbeider ved Folkehelseinstituttet i Oslo.

Voksne og barn sov best sammen

I Danmark er det ikke forsket så mye på samsoving mellom barn og foreldre.

En amerikansk sosiolog har imidlertid utgitt boken «Co-Sleeping: Parents, Children, and Musical Beds», der hun har intervjuet 51 familier som i en eller annen grad praktiserer samsovning. I noen tilfeller helt opp til barna blir 13 år.

Uttrykket «Musical Beds» betyr for øvrig at det er færre senger enn det er mennesker.

Professor Susan Stewart, som arbeider ved Iowa State University, konstaterer blant annet at de fleste foreldrene ville foretrekke å ikke sove sammen med barna sine; primært på grunn av stigmatisering av samsoving. De fleste opplevde at både foreldre og barn sov bedre, med færre avbrudd i løpet av natten, når alle sov i samme rom eller seng.

Det er altså både argumenter for og mot at barn sover dårligere sammen med foreldrene, og det er uenighet om hva «god» og «dårlig» søvn er for mindre barn. Det er ikke forsket så mye på søvnkvaliteten for større barn som sover sammen med foreldrene.

Argument 2: Barn blir mer selvstendige av å sove selv

Motstandere av samsoving mener at barn bør tidlig ut av soverommet fordi de skal lære å ligge for seg selv og sovne selv. Dermed blir de mer selvstendige, er et av argumentene.

Ifølge Ian Paul og de andre forfatterne som står bak INSIGHT-studien, kan resultatene sine tilskrives at barn risikerer å utvikle separasjonsangst hvis de får bli på foreldrenes soverom mer enn seks måneder. Barna blir med andre ord redde for å være alene hvis de ikke venner seg til det tidlig, mener de.

Det er imidlertid helt feil, ifølge professor James McKenna. Han er antropolog og står i spissen for et mor-barn-søvnlaboratorium ved University of Notre Dame i USA.

– At barn skal kunne trøste seg selv, er en sosial oppfinnelse som oppsto for 40 år siden. Det er en sosial konstruksjon som ikke tar utgangspunkt i barna selv, mener professoren.

Begge sider argumenterer for selvstendighet

Nettopp dette argumentet er et av de som er størst uenighet om, mener Maartje Luijk.

«Mange foreldre i vestlige land har en oppfatning av at det å la barn sove selv fra en veldig tidlig alder tilskynder selvstendighet, uavhengighet, høyere selvtillit og en evne til å trøste seg selv», skriver hun og de andre forfatterne av metastudien.

De refererer blant annet til en studie fra 1982, der svenske forskere konkluderer med at det er vanskelig å venne av barna med å sove sammen med foreldrene sine når de har nådd skolealderen.

«Samtidig nevner talsmennene for samsoving at selvstendighet er en av de positive bivirkningene. Noen barneleger og psykiatere hevder for eksempel at sengedeling forbedrer mor-barn-relasjonen, noe som gjør barnet blir mer selvstendig», skriver forfatterne videre.

Det er merkelig, skriver de, at det tross denne store uenigheten er det «nesten ingen empiriske beviser» for noen av synspunktene. De få studiene som takler dette spørsmålet, viser blandede resultater», hevder de.

Tilgjengelige foreldre gir barn tillit

Igjen er James McKenna uenig. Han refererer til flere studier – blant annet denne, denne og denne – som antyder at samsoving mellom barn og foreldre i de første barneårene gjør barna mer selvstendige senere i livet.

«INSIGHT-forskernes utspill om at samsovende barn utvikler separasjonsangst, er det motsatte av det studier faktisk viser i ulike aldre og tidspunkt i barnas liv. Mange resultater viser at eldre, samsovende barn og tenåringer er mindre redde, mer fornøyd med kroppene sine, er flinkere til å vise og motta kjærlighet, og at små barn har mindre risiko for raserianfall og ifølge mødrene er gladere og bedre i stand til å være alene», skriver han i en e-post.

Ifølge Maartje Luijk og co. er designet på de tilgjengelige studiene imidlertid ikke sterkt nok til å ta høye for foreldrenes egne holdninger.

Luijk mener barn som kan stole på foreldres lydhørhet og tilgjengelighet, oftere har mer tillitsfulle bånd til foreldrene. Disse barna får senere vennskap av høyere kvalitet, høyere selvtillit og mer selvstendighet.

– Det kan kanskje også gjelde når det kommer til foreldrenes tilgjengelighet i løpet av natten, sier hun.

Det finnes altså ikke nok evidens til å si om barn blir mer eller mindre selvstendige av å sove alene. Men barn som stoler på foreldrenes tilgjengelighet, er mer selvstendige og har høyere selvtillit og mer tillitsfulle bånd til foreldre og, senere i livet, til venner.

Argument 3: Det er en sosial konstruksjon at barn skal sove alene

Tilhengerne av samsoving hevder at det er en kulturell oppfinnelse i den vestlige kulturen at barn skal sove alene.

De viser blant annet til en studie fra 1996, som viste at afroamerikanske familier i høyere grad velger å sove sammen med barna, mens de hvite familiene som samsover med barna, oftere ligger i en lavere sosioøkonomisk klasse enn de som sover splittet.

Før i tiden var det helt normalt at barn og foreldre sov sammen. Faktisk var det normalt at alle i familien og på gården sov sammen, mener seniorforsker Mikkel Venborg Pedersen, som arbeider ved Nationalmuseet.

I 2009 skrev han boken «I søvnens Favn. Om søvn og sovevaner på landet 1600-1850».

Det var skremmende å være alene

– Før i tiden sov man minst to og ofte flere i samme seng eller i hvert fall i samme rom. Det var en måte å søke trygghet, fordi man hadde en forestilling om at mørket og natten var farlig. Det må ha vært skremmende for dem å være alene. Den gang hadde man bare folketroen og teologien, ikke naturvitenskapen, til å forklare for eksempel hva et mareritt var, sier han.

Mikkel Venborg Pedersen forklarer at forestillingen om at barn skal sove alene, kom til på 1800-tallet.

– Det henger sammen med ideer fra begynnelsen av 1800-tallet, da legene begynte å interessere seg for søvn. Det kom mye mer fokus på kroppens funksjon og velvære, og dermed et mye større fokus på individet.

Ideen om å sove alene startet hos eliten og piplet med tiden ned gjennom samfunnslagene. Ideen slo imidlertid først igjennom i befolkningen etter første verdenskrig og nådde toppet omkring 1970-tallet, mener seniorforskeren.

Du kan lese mye mer om Mikkel Venborg Pedersens forskning i artikkelen «Danskerne sov nøgne og bange».

Søvn er både kultur og biologi

Seniorforskeren understreker imidlertid også det ikke nødvendigvis var bedre – eller verre – i gamle dager.

Men det kan likevel være informativt å vite at andre har gjort det på en annen måte før i tiden.

Hvis man har et barn som ikke vil sove i sin egen seng, trenger man ikke å stirre seg blind på at man føler at man «må» følge et bestemt ideal.

– Som kulturhistoriker er et ord som «best» alltid relativt, fordi det står i forhold til noen verdier som igjen er kulturelle. Selvfølgelig er det et element av sikker kunnskap om hva som er de beste måtene å sove på, men det er også alltid en kulturell verdisetting. Søvn er noe kulturelt like mye som noe biologisk.

Det er altså en nyere, spesielt vestlig oppfatning at barn – og voksne – skal sove alene. Men det gjør verken den ene eller den andre praksisen bedre eller dårligere av den grunn.

Argument 4: Dyrene gjør det

Et av yndlingsargumentene for å sove sammen med barna sine er at det er naturlig. Med andre ord: Dyrene gjør det, så hvorfor skal ikke vi gjøre det?

Ganske riktig, mener biolog Kim Skalborg Sørensen, som arbeider ved Givskud Zoo på Sør-Jylland. Våre nærmeste slektninger, sjimpansene, sover sammen med ungene sine til de blir 5–6 år. Da begynner sjimpanseungen typisk å bygge sitt eget rede fordi moren har fått en ny unge.

– Faktisk begynner de først å bevege seg vekk fra moren – en til to meter – når de er tre år gamle. Før det har de fysisk kontakt hele tiden, sier Kim Skalborg Sørensen.

For å understreke poenget fremhever han et prosjekt som Givskud Zoo støtter, der målet er å finne fostermødre til foreldreløse sjimpanse- og gorillaunger i Kamerun i Vest-Afrika.

– Hvis ungene er uten fysisk kontakt når de er små, dør de. Det er et veldig sterkt behov. To gorillaunger klarte en gang å overleve en hel uke, men det var fordi de holdt på hverandre.

– Vi er født til å være kontaktsøkende

McKenna, den amerikanske antropologen fra University of Notre Dame, understreker at menneskebarn bruker veldig lang tid på å vokse opp. Det innebærer at det evolusjonært gir mening at menneskebarn – akkurat som aper – er avhengige av foreldrene, mener han.

– Som små er vi mennesker fysiologisk avhengige av kroppene til foreldre våre. Det gjelder blodtrykk, stressnivåer, kroppstemperatur, hjerterytme og så videre. Vi er født til å være kontaktsøkende.

Han får støtte fra en svensk forsker, Nils Bergman, som er bosatt i Zimbabwe. En av studiene hans dukker opp i mange forskjellige diskusjoner om søvn:

Han anbefaler at barn sover sammen med moren til de er tre år gamle, fordi barn som sover alene, har mer stresset hjerteslag og en forstyrret søvnsyklus i hjernen.

Sjimpanser overlater barnepass til mødrene

Skal man bruke det evolusjonære argumentet må vi imidlertid huske at sjimpansene ikke bare sover sammen, men faktisk er sammen 24 timer i døgnet i ungenes første levetid. Altså rent fysisk, hud-mot-hud-kontakt, hele tiden.

Dessuten danner ikke sjimpanser par, slik vi mennesker gjør. Barnepass er kun overlatt til moren.

Ifølge Maartje Luijk finnes det i forskningen noe, men ikke veldig sterk, støtte for argumentet om at det er naturlig og kroppslig nødvendig for barn å sove sammen med foreldrene.

– Man kan finne støtte for det hvis man leter etter det, men det er snakk om svake sammenhenger, og ofte er studiene veldig små, sier Luijk, som for øvrig selv har sovet i samme rom som begge døtrene sine i en såkalt «co-sleeper».

Våre nærmeste slektninger sover altå sammen med ungene sine. Men de er også i konstant fysisk kontakt i ungenes første leveår og overlater alt barnepass til mødrene. Det er litt, men ikke mye, støtte til det evolusjonære argumentet om at mennesker har samme behov for fysisk kontakt med mødrene våre som dyrene.

Argument 5: Det er farlig å sove sammen med barna

Motstandere av samsoving fremhever ofte at det kan være farlig å sove sammen med barna.

Professor Ian Paul fra INSIGHT-studien skriver at det å sove i samme rom som barna ofte har sammenheng med en farlig sovepraksis, for eksempel å ligge i foreldrenes seng.

Ifølge overlege Steen Holger Hansen er det lite sannsynlig med skader hvis barnet er over fem måneder. Han arbeider ved Retsmedicinsk Institut ved Københavns Universitet og har i en årrekke utført nesten alle småbarnsobduksjoner i Øst-Danmark.

– Ut fra et relativt stort materiale kan jeg si at dette ikke er en problematikk for barn over 5 måneder. Problemet oppstår når veldig små barn sover mellom foreldrene og deler samme dyne, men etter 5–6 måneder er det ikke noe problem.

Viktig hvordan man samsover

Hansen peker imidlertid på et annet problem.

– Vi har flere tilfeller der barn har kravlet over kanten og har kommet i klemme mellom sengen og veggen. Det kan skje hvis de ligger alene i foreldrenes seng, for barna jo skal i seng før foreldrene. Et voksent sengemiljø passer ikke for barn, sier han. Generelt anbefaler han foreldrene å bruke sunn fornuft og følge retningslinjer fra myndighetene.

Flere studier viser at farene ved samsoving er veldig små, hvis andre risikofaktorer er utelukket, forteller Maartje Luijk. Det gjelder for eksempel hvis foreldrene røyker eller drikker – eller legger barna i senger med mange puter og dyner, eller i en vannseng.

James McKenna legger til:

– Hvis man snakker om at det kan være farlig for barna, snakker man ut fra et falskt premiss, der man ikke ser på hvordan folk faktisk samsover med barna.

Det kan altså være farlig å sove med barna hvis man ikke tar forholdsregler. Fjerner man risikofaktorer som alkohol og røyking, er det ingen grunn til å tro at det er farlig.

Argument 6: Det finnes ingen generelle sannheter

Hvis du nå er litt forvirret, er det ikke så rart. Vi har ikke klart å finne så mange hardtslående beviser, verken for eller mot å sove sammen med barna.

Men vi lovet å komme med minst en konklusjon som både tilhengere og motstandere kunne bli enige om. Den har vi heldigvis nådd frem til nå:

Alle de forskerne vi har snakket med, mener at foreldrene selv vet best hva som gir mening for sin familie.

– Det eneste vi foreløpig kan gjøre, er å informere foreldrene om at det er fordeler og ulemper på begge sider. De må velge selv, mener Maartje Luijk.

100 helsesøstre = 100 forskjellige svar

En av de som er vant til å gi råd til foreldre, er Christina Louise-Lindhardt, som i tillegg til å være helsesøster også er postdoktor ved Syddansk Universitet, der hun forsker på relasjoner mellom mødre og barn.

Louise-Lindhardt har vært med på å utarbeide den danske Sundhedsstyrelsens brosjyre om krybbedød, som blant annet anbefaler at mindre barn enten ligger ved siden av sengen i en sprinkelseng eller har like mye plass ved siden av foreldrene som i sin egen seng. Men hun er enig i at det ikke er evidens nok for å uttale seg generelt om samsoving, og det er også grunnen til at det ikke er satt noen klar aldersgrense i myndighetenes anbefalinger.

– Noen helsesøstre sier at hvis du sover sammen med barna, blir de gladere og smartere, men hvis du spør 100 helsesøstre, får du 100 forskjellige svar. Familiene må finne sine egne sovemønstre.

– Selvfølgelig skal ikke barna sove med foreldrene sine til de er 18 år, men de vil helt naturlig, ofte når de er rundt 6 eller 7 år gamle – begynne å trekke seg tilbake.

Slutt å ha dårlig samvittighet

Det viktige er at barna har en egen seng de kan velge å legge seg i. Og så må foreldrene slutte å ha dårlig samvittighet, mener Christina Louise-Lindhardt.

– Kritikken kommer alltid utenfra, fra besteforeldre, venninner eller kollegaer, og det er ofte først da det blir et problem, sier hun.

– Dilemmaet er først og fremst at det gir foreldrene så utrolig dårlig samvittighet, og det bør de slippe.

Det finnes altså ingen generelle sannheter. Gjør det det føles riktig for deg og familien din, er ekspertenes råd.

Referanser:

I.M. Paul mfl: «Mother-Infant Room-Sharing and Sleep Outcomes in the INSIGHT Study», Pedatrics (2017), doi: 10.1542/peds.2017-0122

V.R. Mileva-Seitz mfl: «Parent-child bed-sharing: The good, the bad, and the burden of evidence», Sleep Medicine Reviews (2016), DOI: dx.doi.org/10.1016/j.smrv.2016.03.003 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.