«[…] barnet søker til mora, det er hun som har maten, det er der det får mat, dermed … jeg vet ikke … det er jo der det kommer fra … […] sånn er det jo i naturen. Uansett hvilke dyr du ser på så følger de jo mora og ikke faren … som ofte bare er innom helt i begynnelsen og så er han borte. Sjeldent at de er to der …»

Dette sier informanten Mikkel i intervju med Anette Hoel, som har skrevet masteroppgave om unge menns holdninger til farskap og familieliv.

Mikkel får støtte i denne oppfatningen hos de andre informantene til Hoel, men de mener alle at naturen kan overvinnes, og at far kan være en like god forelder som mor.

Likestilling hjemme og ute

– Alle mennene jeg snakket med hadde en visjon om likhet mellom mor og far. Ingen av dem ville sluttet seg til en idé om at de skulle være hovedforsørger mens mor var hovedomsorgsgiver. Det ble framstilt som gammeldags og irrelevant, forteller Hoel.

Hun legger til at mennene også sa at det ikke var viktig for dem om det var dem selv eller partneren som tjente mest.

– Det samme gjelder husarbeidet: Mennene mener at når begge parter er ute i arbeidslivet, så er det unaturlig å ha ulike roller hjemme.

– De forholder seg til den likhetstankegangen som er så typisk i Norge, ikke bare i politikken, men også i samfunnet som helhet. Det blir vanskelig for dem å uttrykke noe annet, mener Hoel.

Om mennene så klarer å leve opp til dette i familielivet, er hun ikke like sikker på. Men i hennes masteroppgave er det unge menns forestillinger om hvordan det skal være som er i fokus.

– Det finnes en del forskning på menn som allerede er fedre, og disse vil være opptatt av å forsvare valg de allerede har tatt. Jeg ville se på hvordan menn snakker om hvordan de ønsker at det skal bli, sier Hoel.

Hun tror det ville være spennende å følge opp de samme mennene om 10-15 år, for å høre hvordan forventninger og virkelighet stemmer overens.

Den gode far

De unge mennene forventer ikke at idealbildet om likhet mellom mor og far kommer av seg selv. For å få til likhet mellom mor og far, må det gjøres en innsats.

– Den gode far er nærværende, han ofrer tid, og han setter grenser når det trengs. Dette innebærer at han er aktiv sammen med barnet, og setter barnet foran jobben.

– Det handler om å dra på gutteturer med sønnen sin – det framtidige barnet er nemlig alltid en sønn – men også om å vise omsorg, forteller Hoel.

Den gode mor skal inneha akkurat de samme egenskapene som far, og mor og far kan og skal inneha akkurat de samme rollene i familien.

– Men her dukker det opp et konkurrerende tankesett; Far skal utvise omsorg, mens mor er omsorg – de er altså ikke helt like når det kommer til stykket. For mor kommer omsorgen helt naturlig, hun står aller nærmest barnet, eller som en av informantene mine sa: «Navlestrengen er ikke helt kutta», sier Hoel.

For å være den gode faren de ønsker, ser Hoels informanter derfor for seg at de må konkurrere med mor om plassen i barnets liv. Dette er ikke noe de ønsker, men noe de anser som nødvendig.

Mor med sin naturlige omsorg blir et hinder når far skal vise omsorg, far er satt utenfor. Det betyr at far må jobbe aktivt for farskapet de to første åra.

– Konkurransen handler om flere ting: man må jobbe mot mor og for farskap, men når morskap framstilles som naturlig, blir det også en kamp mot det naturgitte. De ser det som en utfordring, men de tror ikke det blir verre enn at de greier det, sier Hoel.

Meningen med livet

Alle Hoels informanter ønsker seg barn i fremtiden, og hun ble overrasket over hvor reflekterte de var rundt dette spørsmålet.

– Dette kan selvsagt henge sammen med at menn som takker ja til å bli intervjuet om farskap, er menn som har tenkt over dette temaet allerede, sier hun.

Hun søkte etter informanter via lærerutdanningen og studiet for industriell økonomi og teknologiledelse, og regner med at de som meldte seg som interesserte var menn som i utgangspunktet var interessert i temaet.

– Det var mindre forskjeller enn jeg hadde forventet på det to utdanningsretningene. Alle ville fullføre studiene og jobbe noen år før de fikk barn.

– De som tok industriell økonomi og teknologiledelse ville jobbe litt lenger enn lærerstudentene, men det var hele forskjellen, forteller Hoel.

­– Hvorfor vil de ha barn?

– Det er meningen med livet, sier mange. De forbinder det å ikke få barn med egoisme, og egoisme anses som veldig negativt. De ser det også som en plikt mot samfunnet, og denne plikten regnes som noe positivt.

– Det å ha barn gir en kompetanse som man ikke kan få på andre måter, det er en av livets høydepunkter – og så beskriver de det som naturlig, en del av dem, sier Hoel.