Spesialpedagogen Jørgen Smedsrud har lenge interessert seg for evnerike barn. Han har nylig levert en doktoravhandling om temaet ved Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Oslo.

Som de fleste spesialpedagoger var han i utgangspunktet interessert i de barna som ikke klarer seg så godt faglig. Men i 2009 kom han over en artikkel som handlet om en av landets smarteste.

«Stig Westerhus har over 180 i IQ, men selger bilstereo i stedet for å løse kreftgåten», skrev A-magasinet den gang.

– Jeg begynte da å lese om intelligente barn og skjønte at dette er jo en del av spesialpedagogikken. Men disse barna har vi nesten aldri snakket om i faget.

Føler seg ubrukelige og dumme

Etter å ha fordypet seg i dette temaet og møtt mange evnerike barn og deres foreldre ser han at mange av disse barna har det vanskelig.

En del føler seg ubrukelig og dumme på skolen. De står utenfor fellesskapet. Først i voksen alder finner de ut at de har følt seg annerledes fordi de er spesielt evnerike, forteller han.

Et av de mest ekstreme eksemplene han har kommet over var en liten jente som mestret ironi og sarkasme allerede da hun gikk i barnehagen. Hun ble oppfattet som frekk og ufordragelig. Fordi hun var så annerledes enn de andre barna, trodde de ansatte i barnehagen at hun var utsatt for omsorgssvikt. Derfor ble barnevernet koblet inn.

Aktivt ekskludert fra spesialundervisning

Smedsrud mener at barnehage og skole må få mer kompetanse. Slik kan de oppdage disse barna tidligere og de kan får spesialpedagogisk hjelp og utfordringer på sitt eget nivå.

Men det er ikke så mange i Norge som er enig med ham i det, mener han. Det gjelder både spesialpedagoger og utdanningsmyndigheter.

I Opplæringsloven står det at de som ikke har godt nok utbytte av undervisningen i skolen, har rett til spesialundervisning.

Men i en veileder fra Utdanningsdirektoratet står det: «Retten til spesialundervisning omfatter ikke elever som lærer raskere eller mer enn gjennomsnittet, og som derfor ikke får tilfredsstillende utbytte av opplæringen» (Utdanningsdirektoratet, 2014)

Dette synes Smedsrud er ganske spesielt.

– Vi vet at disse elevene finnes, men vi velger å ikke gi dem rettigheter. Det er egentlig ganske alvorlig. Det er verre å aktivt ekskludere dem enn passivt ignorere dem.

Føler seg annerledes

Å være intelligent er ikke noe problem i seg selv. Men jo lenger du beveger deg fra gjennomsnittet i IQ, jo mer annerledes vil du føle deg på skolen og i klassen, sier Smedsrud.

Studien hans tyder på at disse elevene har færre venner.

Han har i forbindelse med arbeidet med doktorgraden gjort en spørreundersøkelse blant 30 000 elever og sett nærmere på de evnerike i 16-19 års alderen. Resultatene hans viser at de med høy intelligens rangerer det sosiale livet på skolen som noe dårligere enn de som ligger litt under på intelligens.

Smedsrud har også gjort intervjuer med elever som har deltatt på et spesialtilbud for spesielt talentfulle elever innen matematikk ved Universitetet i Oslo.

Ikke alle er interessert i å få venner

Ikke alle evnerike elever er interesserte i kontakt med elever på sin egen alder, viser studien.

For noen av disse elevene kan det sosiale fellesskapet være selve problemet, fordi de tenker så annerledes og ikke skjønner seg selv i relasjon til andre.

– En av jentene jeg intervjuer sier at det er slitsomt med venner, fordi hun er interessert i helt andre ting enn dem. Er du interessert i å diskutere mørk materie i universet, så er det ikke sikkert du får så mye sosial feedback hos vennene dine i tidlige skoleår.

Det som ofte skjer når de møter andre som er lik dem selv, er at de får de utrolig bra, sier han.

– Å få spesialundervisning ville ikke i seg selv gi noe med deres følelse av å være annerledes. Men hvis skolen åpner opp for mer nivådeling, øker sjansen for at de møter andre som er like seg selv. Det kunne dempet deres følelse av å være annerledes.

Lite tilrettelegging

Smedsrud mener at skolene bør ha lokale tiltak som retter seg mot denne gruppa. Det bør også finnes god kompetanse i hvordan disse elevene kan stimuleres intellektuelt.

Studien hans tyder på at det skjer lite tilrettelegging for elever med spesielle evner i norsk skole.

I 2016 bestemte Utdanningsdirektoratet at talenter innen realfag skal ha muligheten til å gå et raskere løp på ungdomsskolen og videregående. Men dette tilbudet er ikke lovfestet i Opplæringsloven.

Studier viser at slike tiltak er litt tilfeldig og blir ikke fulgt opp systematisk, forteller forskeren.

Det er for tilfeldig hvem som får dette tilbudet. Dessuten får elevene ofte bare mange flere oppgaver på samme nivå, framfor mulighet for å fordype seg mer i bredden og i dybden.

Liker lærerne

Lærerne er ikke utdannet for å håndtere barn med spesielt store evner, mener Smedsrud.

I hans studie tyder det likevel på at disse elevene er ganske fornøyde med lærerne sine, selv om de ikke er imponerte over fagkunnskapene deres. De hadde ikke vært mye i konflikt med dem.

– Det kan være fordi de ser bort fra det faglige og tenker på det sosiale og det mellommenneskelige.

Hvem er evnerike?

Dette er ikke så lett å vite om et barn er såkalt evnerikt.

Til det er definisjonen for vag, mener forskeren. Hvis de skal identifisere dem, må skolen få kompetanse og bli trent til å bruke tester som kan finne dem. I dag ender man ofte på en IQ-definisjon.

Fordi det er vanskelig å definere hvem som er evnerike, er det også vanskelig å fastslå hvor mange barn dette gjelder.

– Hvis vi snakker om barn med «eksepsjonelle evner», blir det anslått at dette gjelder mellom to og fem prosent i befolkningen. Brukes begrepet «elever med høyt læringspotensial» snakker vi gjerne om mellom ti og femten prosent.

Veldig forskjellige

Smedsrud mener at denne gruppen elever er så forskjellige at det er vanskelig å snakke om dem på gruppenivå. De takler også skolen veldig forskjellig.

Mange flyter bare gjennom. De kjeder seg fordi de ikke får noen utfordringer, men det blir ikke noe støy rundt dem. Andre igjen blir dypt frustrerte fordi de ikke føler seg forstått. De kan bli bråkmakere. I ytterste konsekvens blir de skolevegrere og får ganske store problemer.

Forskning viser at en tredel av de som dropper ut av videregående, kan være evnerike elever. Dette skrev forskning.no om nylig.

Les også denne saken fra Universitetet i Oslo:

– Evnerike elever er ikke alltid skoleflinke

Alle var gode i matematikk

Når vi hører om evnerike elever, tenker nok de fleste av oss på de som presterer høyt i fag som matematikk og fysikk. Det er ikke så ofte snakk om de som er superflinke i norsk eller samfunnsfag.

I Smedsruds undersøkelse var alle informantene med høy intelligens er svært gode i matte. Men det er ikke nødvendigvis det faget de synes er mest interessant.

– Når mange er så gode i matematikk, handler det nok om at dette er det faget hvor det er lettest å måle prestasjoner. Jeg finner også en sterk sammenheng mellom norskkarakter og intelligens.

Det er heller ikke slik at alle evnerike barn har gode karakterer. Noen er underytere i skolesystemet. Men de har et stort læringspotensial og kan tilegne seg mer kompleks kunnskap sammenliknet med sine jevnaldrende.

– Norge trenger dem

Elisabeth Holvik, sjeføkonom i SpareBank1, var nylig til stede på et seminar om temaet evnerike barn hos Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU).

Hun mener det er et problem for Norge som nasjon at de evnerike elevene ikke blir fulgt opp spesielt.

– Norge trenger de som tenker annerledes og som har stort læringspotensial. Vi trenger talentene. Dessuten er det en tragedie for disse barna om de ikke blir sett, mener Holvik, som har engasjert seg sterkt i dette temaet.

– En del av de evnerike som tenker utenfor boksen, mister troen på skolen når de kommer til 4. eller 5. klasse. Mange gir opp eller blir klassens klovn eller bråkmaker.

Det handler om skolens struktur, mener Holvik. Det fins ikke en egen tilrettelegging for disse barna i dag. Det er ikke noen struktur for å identifisere evnerike elever, og det er ikke etablert møteplasser for disse elvene, så de risikerer å aldri møte andre barn som ligner på dem selv.

– Alle ressurser går i dag til de svakeste elevene. Mens de som trenger å bli løftet, og som også samfunnet har stort behov for blir aktivt ekskludert fra å få ekstra oppfølging, mener Holvik.

Hun mener at det enten må en nivådeling til i skolen, eller så må vi tilbake til spesialskoler for de som er spesielt evnerike.

Men i Norge går det i motsatt vei, mener hun.

– Det er symptomatisk at utdanningsministeren her i landet også er inkluderingsminister. Her sauser man sammen nok en god gjerning. Vi skal integrere og alle skal med. Men for at alle skal hoppe over den samme lista, så må den senkes.

Ny stortingsmelding

Regjeringen jobber nå med en ny stortingsmelding om evnerike barn, forteller statssekretær i Kunnskapsdepartementet Rikke Høistad Sjøberg. Hun var også til stede på seminaret.

Hun mener at disse barna ikke får de mulighetene de fortjener, men å ta disse barna ut fra det sosiale felleskapet er ikke løsningen, mener hun.

– Ingen barn som trenger spesialundervisning, har behov for ekstra ekskludering. Heller ikke de med stort læringspotensial. Vi må finne bedre måter å gjøre dette på, mener hun.

– Vi må få til å bygge en skole der alle kan lykkes ut fra sitt utgangspunkt. Skolen er også en utrolig viktig fellesarena. Vi bygger normer og verdier på lang sikt og lærer barna viktige ferdigheter som ikke nødvendigvis er skoleferdigheter. Å få venner, akspetere uenighet og mangfold er også utrolig viktig. Dette snakker vi litt for lite om, mener Sjøberg.

Her kan du høre første del av Spør en forsker-podcasten vår om hvordan vi skal oppdra barna våre. Du finner den også på iTunes og andre steder der du lytter til podcastene dine.