Slik får barna fordommer

Små barn lærer fordommene sine fra hva andre sier. Litt eldre unger stoler mer på egne erfaringer.

Published
Barn som ble utsatt for traumatiske overgrep som barn, hadde en økt risiko for å utvikle fedme som voksne, sammenlignet med andre. Dette gjaldt både emosjonelle, fysiske og seksuelle overgrep, viser stor, svensk studie. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Barn som ble utsatt for traumatiske overgrep som barn, hadde en økt risiko for å utvikle fedme som voksne, sammenlignet med andre. Dette gjaldt både emosjonelle, fysiske og seksuelle overgrep, viser stor, svensk studie. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

- Små barn er sultne på informasjon – de leter ivrig etter generelle regler som kan hjelpe dem med å kartlegge den sosiale verdenen, skriver Sonia Kang og Michael Inzlicht fra University of Toronto i Personality and Social Psychology Bulletin.

Tidligere forskning viser at unger helt nede i treårsalderen skjønner konseptet stereotyper. De kan også kjenne igjen åpenbar diskriminering.

Fra de er seks, kan barna også forstå at andre mennesker kan ha fordommer mot dem selv. Og når ungene er blitt ti år er de i stand til å oppdage selv subtile tegn på diskriminering.

Men hvordan lærer de dette?

De kanadiske forskerne mener poder i seksårsalderen bygger oppfatningene på instruksjoner de har fått av folk rundt seg. Men når ungene nærmer seg ti skjer det en forandring. Da begynner de å stole mer på egne erfaringer.

Røde og blå

For å lære mer om barns fordommer, fikk forskerne tak i 300 første-, andre- og tredjeklassinger fra en skole i Toronto. De fortalte ungene at det var to grupper – den røde gruppa og den blå gruppa – og at deltagerne i forsøket tilhørte de røde.

Deretter kunne de begynne å eksperimentere med barnas oppfatning av de blå.

I et forsøk ga forskerne noen av barna informasjon om at unger fra den blå gruppa var skikkelig slemme mot de røde.

Andre fikk oppleve et ubehagelig møte med de blå. Her kunne barn i den blå gruppa ha gitt 10 klistremerker eller sukkertøy til den røde deltageren, men tilbød i stedet ingen.

Resultatene viste tydelige forskjeller på de minste og de største barna.

Ulik strategi

Førsteklassinger som fikk høre om de slemme blåingene hadde et mer negativt inntrykk av den blå gruppa enn førsteklassinger som virkelig opplevde at de blå barna ikke ville gi sukkertøy og klistremerker.

Blant tredjeklassingene var det omvendt. Her fikk ungene som hadde den negative opplevelsen med blå barn et dårligere inntrykk av gruppa enn de som bare hadde hørt hvor slemme de blå var.

I et annet forsøk satte forskerne de to forløperne for fordommer imot hverandre for å se hvilken som hadde mest å si.

Motstridende informasjon

Her fikk alle ungene høre hvor slemme den blå gruppa pleide å være, men så opplevde deltagerne at de blå barna var snille og ga vekk mange klistremerker eller godter. Også i dette eksperimentet var det forskjell på de yngste og de eldste.

Førsteklassingene beholdt det negative inntrykket av den blå gruppa, selv når opplevelsen ikke stemte med informasjonen de hadde fått. Tredjeklassingene la derimot mest vekt på egne erfaringer.

Forskerne mener dette er viktig informasjon. De forventningene barna har fra tidlig barndom er antageligvis med på å forme måten de oppfatter verden rundt seg også senere, argumenterer de.

Voksent ansvar

Dermed har de voksne et spesielt ansvar for hvilken informasjon de formidler om folk og grupper. Selv om det kan være nyttig å gjenkjenne tegn på diskriminering, er det også viktig å unngå at ungene skygger unna mennesker fra andre grupper.

Og så må vi voksne huske at det ikke er sikkert at generelt preik om likhet og brorskap kommer til å hindre større barn i å bygge fordommer mot andre grupper. Det er også nødvendig å sørge for at det finnes møtesteder hvor de unge kan få positive erfaringer med hverandre.

Referanse:

Sonia K. Kang & Michael Inzlicht, Stigma Building Blocks, How Instruction and Experience Teach Children About Rejection by Outgroups, Personality and Social Psychology Bulletin, mars 2012, vol. 38 nr. 3, s 357-369