Tilbake til klasserommet

Norsk skole blir stadig reformert, og lærere, elever og foreldre har bare å tilpasse seg. Men er alle endringene like lure? Nei, mener skoleforsker Peder Haug. Han vil ha klasseromsundervisningen og fellesskapet tilbake.

Publisert

Helt siden 1739 har elever i skolen vært organisert i klasser, hatt en klassestyrer og tilbrakt dagen i klasserommet.

Men i 2002 skjer det noe. Ordningen med maks 28 elever i hver klasse blir opphevet. Fra nå kan “elevane delast i grupper etter behov”.

Klassestyreren går ut, men hver elev har krav på en kontaktlærer. Klasserommene blir gammeldags. Baser og større forelsesingssaler det hotte. Noen skoler river ned og bygger om, mens nye skoler bygges uten klasserom.

Fleksibelt og supert for læring tilpasset hver enkelt elev? Ja, mente politikerne den gang, nei mener flere og flere lærere. Og altså skoleforsker Peder Haug ved Høgskolen i Volda.

Fellesskapet i krise

- Da den store skolereformen i grunnskolen - Reform 97 - ble evaluert gjennom en rekke forskningsprosjekter i begynnelsen av dette årtusenet, viste det seg at mangelen på tilpasset opplæring var et gjennomgående trekk i skolen, sier Haug.

Han var forskningsleder for Forskningsrådets store evalueringsprosjekt, som bestod av et tjuetalls skoleforskningsprosjekter.

- Kristin Clemet var undervisningsminister på den tiden og ønsket å øke friheten i skolen og å minske den statlige styringen.

- Derfor ble klassefordelingsloven opphevet i 2002, og skolene skulle selv få bestemme hvordan de ville dele inn elevene, forteller Haug.

"Peder Haug."
"Peder Haug."

- Senere har man koblet oppløsningen av klassene til det vi kaller tilpasset opplæring, som altså ble etterlyst i Reform 97.

- Behovet for mer tilpasset opplæring for den enkelte elev har blitt tolket som et behov for å individualisere undervisningen, sier Haug.

Strider mot pedagogiske teorier

Dette har gått utover fellesskapet i norsk skole, mener han og påpeker at det strider mot sentrale pedagogiske teorier om at den beste læringen foregår innenfor sosiale rammer der man samhandler med andre.

- Det forundrer meg at klasseorganiseringen ble fjernet fra norsk skole uten at det lå noe forskning til grunn for det. Det var svært svakt dokumentert at dette ville ha noen gunstig virkning.

- Endringen - som er en av de største i norsk skolehistorie - ble utelukkende innført på ideologisk grunnlag. Å gjøre det uten å debattere mulige konsekvenser synes jeg var lettvint, sier Haug.

Få fellesundervisningen tilbake!

Haug taler varmt for å rehabilitere fellesundervisningen i skolen, og i en artikkel i siste nummer av Utdanning, kan man lese at mange norske skoler allerede er i full gang med dette. Noen har aldri gått bort fra klassen. Huseby skole i Oslo er en av dem

- Det er en forutsigbar struktur som gir trygghet for elevene, mener rektor Ellen Bergsland.

På skolen hennes har et samlet lærerkollegium valgt å holde fast på klassen som organiseringsform.

Faste rammer, trygghet i en urolig og individualisert verden, mulighet til å gjøre et rom til sitt, samhold og det å måtte ta hensyn og innordne seg et kollektiv blir oppgitt som gode grunner til å beholde klassen.

- Det kan virke som om den nye organiseringen i storgrupper og basisgrupper bygger på en overbevisning om at det nye åpenbart er det beste, sier Bergsland til Utdanning.

Hun og Huseby skole synes de åpenbart ikke det.

Burde vært forsket på

Oppheving av klassedelingsloven har ført til læringsformer der elevene er mer aktive og driver med mye individuell oppgaveløsning, mens læreren er mer tilbaketrukket.

- Det burde vært forsket på hva konsekvensene av dette kunne bli før innføringen av reformen, sier Peder Haug.

Forskning som pågår nå, viser nemlig at den økte individualiseringen fører til mindre samspill og mindre læring, og at elever som strever har mindre læringsutbytte når de får økt ansvar for egen læring, forteller han.

Han får støtte av skoleforsker ved Universitetet i Oslo, Kirsti Klette.

"Kirsti Klette. (Foto: UiO)"
"Kirsti Klette. (Foto: UiO)"

- Ser man på den spredte forskning på klassestørrelse, tyder det på at størrelsen på klassen har liten innvirkning på hvilke resultater elevene oppnår. Men det er relativ stor enighet om at stabile, vedvarende grupperinger er bra for læringen.

- Forskerne er også enige om at lærernes systematiske bruk av klassesamtalen er viktig for læringen, sier Klette i en mail fra Stanford University i California, hvor hun for tiden er gjesteforsker.

Reproduserer sosial bakgrunn

Forskning på individualiserte arbeidsformer viser at elevenes hjemmebakgrunn og forutsetninger får større gjennomslag, sammenlignet med tradisjonell klasseromsundervisning, forteller Klette.

- Individualiserte og fleksible arbeidsformer stiller store krav til elevenes egen arbeidsdisiplin og forutsetninger.

Forskning på “Eget Arbete” fra Sverige viser for eksempel hvordan individet styrker sine rettigheter innenfor slike arbeidsformer, påpeker Klette.

Men konsekvensen er at de blir svakt forpliktet overfor kollektivet og andre medelever.

Studien fra Sverige dokumenterer også, ifølge Klette, hvordan sosial bakgrunn blir forsterket ved disse arbeidsformene.

- Nyere data fra vår studie PISA+ forsterker dette bildet. Vi ser at både sosial bakgrunn og kjønn slår ut strategisk i hvordan elevene bruker disse fleksible arbeidsformene.

Kilder:

Utdanning nr. 16 2007, nettpublisert 27.9.07

Eva Österlind 2001: Eget arbete - en kameleont i klassrummet: perspektiv på ett arbetssätt från förskola til gymnas

Klette og Lie 2006: PISA+