Dagens behandlingstilbud for tunge unge er langt større enn for noen tiår siden. Flere helseforetak har egne opplegg for barn og unge med fedme. Men fortsatt er nesten alle bygd over samme lesten:

Fagfolk jobber sammen med de overvektige og familiene deres for å få til en endring i kosthold og aktivitet. Målet er at pasienten skal etablere en ny og sunnere livsstil som igjen gir lavere BMI og bedre helse.

• Les mer: Ikke enkelt å behandle barn med fedme

Men hvor godt virker denne behandlinga? Blir pasientene normalvektige og friske?

- Nei, alt for få i forhold til de ressursene som settes inn, mener førsteamanuensis Gro Rugseth fra Norges Idrettshøgskole (NIH).

Hun og NIH-professor Gunn Engelsrud er svært bekymret over hvordan samfunnet og mange behandlere møter barn med fedme og familiene deres.

De to forskerne mener både barn og foreldre i noen tilfeller blir utsatt for forakt og fordommer, og et feilslått behandlingsopplegg med alt for stort fokus på veiing og kaloritelling. I verste fall kan behandlingen skade de unge som skal hjelpes.

For en familie som deltok i Stor og sterk-programmet ved Ullevål sykehus ble forhørspregede møter etter hvert en belastning. Mens møter med PP-tjenesten motiverte til å stå på, økte fedmebehandlinga følelsen av mislykkethet. Den overvektige datteren hadde liten lyst til å komme.

«Det må mer og mer overtalelse til etter hvert som hun blir eldre. Det vi lurer på, er om det kan være andre/flere tilnærmingsmåter til problematikken?», skrev foreldrene i 2010 til sykehuset, i et brev som forskning.no har fått lov til å sitere fra.

Også forskning.nos redaktør Nina Kristiansen har egen erfaring som mor hos Stor og sterk på Ullevål, og har skrevet kritisk om erfaringen her: Gi de tyngste barna bedre behandling.

Gammelt nytt

- Det er godt dokumentert at livsstilsendringsprogrammene ikke virker etter intensjonen, sier Rugseth.

- Svært mange pasienter dropper ut av behandlingsoppleggene, og blant dem som fullfører er flere etter kort tid tilbake på samme spor, sier Rugseth og viser blant annet til en undersøkelse av fedmebehandlinger fra 2008.

- Dette kan kanskje belyse hvorfor det har vært en betydelig økning i fedmekirurgi.

NIH-forskeren mener dessuten at de dårlige resultatene i vektfeltet har vært kjent i flere fedmeforskningsmiljøer siden 1950-tallet. Allerede i 1959 publiserte amerikanske forskere en oppsummering av 30 år med fedmebehandling, med samme nedslående konklusjon:

En stor andel pasienter droppet ut av behandlinga. Og selv blant de som fullførte var resultatene dårlige. Svært få greide å gå noe særlig ned i vekt, og enda færre holdt den nye vekta et år eller to etterpå.

Så hvorfor fortsetter vi å opprette stadig nye tilbud – og tilbud for barn og unge – bygd på variasjoner av de samme prinsippene? spør Rugseth.

- Livsstilsbehandling har noe for seg

Samira Lekhal, seksjonsoverlege fra Senter for sykelig overvekt i helse Sør-Øst seksjon for barn og unge ved Sykehuset i Vestfold, er ikke enig i uttalelsene fra forskerne på Idrettshøgskolen.

- Det er forsket for lite på effektene, og spesielt langtidseffektene, av behandlinga. Vi vet fortsatt lite om hva som er ideelt for alle, men vi ser tydelig at livsstilsbehandling har noe for seg.

- En oppsummering av forskning i 2012 viser at behandlinga gir litt lavere vekt og bedring av metabolsk profil, altså lavere risiko for sykdom, blant annet på grunn av lavere kolesterol, lavere blodtrykk og bedre glukosenivåer, sier Lekhal.

Hun påpeker imidlertid at det er svært viktig å forske mer på behandling av fedme.

- Vi har ingen fasit. Det er mange barn og unge vi ikke klarer å hjelpe.

Dropp telling og måling

Rugseth fra Idrettshøgskolen mener på sin side at det kan være noe feil med selve premisset i bunnen av dagens fedmebehandling: Hovedfokus på et bedre kosthold med færre kalorier og på mer fysisk aktivitet. I verste fall kan det gjøre folk sykere, sier hun.

Igjennom forskningen sin på voksne overvektige har hun ofte møtt mennesker som mener fokuset på måling og telling av vekt, kalorier og aktivitet bare gjør forholdet til mat og kropp enda vanskeligere.

Når denne tilnærminga også ser ut til å ha begrenset effekt, er det kanskje på tide å prøve andre innfallsvinkler, mener forskeren.

- Det å gjøre barn og unge opptatt av vekt og veiing i seg selv, er med på å forsterke problemene de kommer for å få hjelp til, sier Rugseth.

- Jeg tror overvektige må få holde opp å telle og måle. I stedet må de få hjelp til å finne mer ut av hva maten betyr for dem.

- Jeg vet foreløpig ikke om noen behandlingsopplegg som ikke veier, måler og teller kalorier, så det ville i det minste være å prøve noe helt nytt, fortsetter Rugseth.

- Hvis vi går ut ifra at overvektige barn har et problematisk forhold til mat, så er det kanskje mer konstruktivt å arbeide med dette forholdet sammen med barnet enn å være opptatt av kaloriinnholdet.

- Det samme gjelder for fysisk aktivitet. Hvis vi mener de bør bevege seg mer, så må vi bli med dem i utforskingen av hva det innebærer for dem å bevege seg, hva det betyr og hvordan det erfares og gir mening i deres liv.

Forhør om kalorier

Familien som deltok i Stor og sterk-programmet ved Senter for alvorlig overvekt, barn og unge ved Ullevål sykehus, er også betenkt over et ganske ensidig fokus. I brevet til sykehuset, skriver de:

«Vi er takknemlige for at datteren vår får være med på Stor og Sterk, og tror nok at det har hjulpet oss til å fokusere på kosthold og aktivitet. Men blir fokuset for voldsomt og for negativt?»

Etter hvert var familien godt kjent med hva som er riktig livsstil, og prøvde å leve etter reglene.

«Vi opplever at det blir lite hensiktsmessig å fortelle på hver konsultasjon hva hun spiser/ikke spiser, at hun ikke liker brus, hvor mye/lite hun beveger seg osv. (får litt preg av ”forhør”)», skriver foreldrene, som ønsker å være anonyme av hensyn til barnet.

«Fordi det dessverre ikke går riktig vei med vekta, merker vi nå at vi gruer oss til neste konsultasjon og egentlig ikke har så lyst til dette. Vi føler heller ikke at vi har blitt særlig motivert i de periodene det har gått bedre.»

«Hver gang vi har gått fra dere, har det vært med en følelse av mislykkethet og motløshet, at det vi gjør ikke er bra nok.»

Stor og sterk ved Ullevål ønsker ikke å uttale seg til forskning.no om kritikken mot behandlingstilbudet for unge med fedme, men vil i stedet skrive en kronikk som svar.

- Vi jobber med bakgrunnen

Lekhal ved Sykehuset i Vestfold kjenner seg ikke igjen i beskrivelsene av det store fokuset på telling og måling.

- Ved vårt senter handler det slett ikke bare om det. Tvert imot må vi jobbe med bakgrunnen og skammen som mange bærer på, sier hun.

- Mange har foreldre som selv sliter med overvekt og vaner som trøstespising og kjedespising. Ofte kan maten være erstatning for andre ting i livet. Vi må hjelpe dem å bygge opp forståelse og motivasjon og ønske om å velge annerledes.

Lekhal mener forskningen viser at kost- og aktivitetsveiledning i kombinasjon med adferdsterapi er den tilnærmingen som synes å gi best effekt ved behandling av fedme.

- Stort fokus på hele mennesket

- Jeg reagerer på at forskerne uten klinisk erfaring går så sterkt ut og kritiserer gode kolleger i deres arbeid, uten å ha tilstrekkelig kunnskap om tilbudet som faktisk gis, sier Lekhal.

- Det er alltid synd og veldig trist når pasienter og pårørende ikke føler seg ivaretatt. Da må vi som fagpersoner ta ansvar.

- Likevel er mitt inntrykk at fagpersoner som jobber med fedme hos barn og unge i Norge i dag har stort fokus på hele mennesket, og at utredning og behandling tar utgangspunkt i både psykisk og fysisk helse.

Det er også viktig at behandlinga foregår i trygge og respektfulle rammer, påpeker hun.

- Det bør være en selvfølge at helsepersonellet møter barn med fedme med den samme varmen og forståelsen som de møter andre pasientgrupper. Ingen ville finne på å fordømme en mann på 50 år som kommer inn med sitt første hjerteinfarkt. Det skal heller ikke overvektige oppleve, utyper Lekhal.

Likevel er ikke dette alltid en selvfølge, sier Rugseth ved Idrettshøgskolen.

Hun mener både samfunnet og deler av behandlingssystemet har vært preget av fordommer og moralisme.

Fråtsing og latskap

- Vårt samfunn har store moralske skrupler med fete barn. Vi har forestillinger om norske barn som er knyttet til moral om hvordan vi skal leve og hva foreldre skal gjøre, sier idrettsforskeren.

Fete mennesker forbindes med fråtsing og latskap. Når artikler om overvektige barn skal illustreres, er det ofte med bilder av unger som sitter foran TVen og spiser hamburgere, som et uttrykk for hvordan vi ser dem.

Rugseth mener noen av behandlingsmiljøene reflekterer over dette og er åpne for nye perspektiver, mens andre er lite interessert i diskusjon om opplegget.

- Jeg har selv hørt behandlere snakke foraktfullt om barn og foreldre. Det har ofte vært for lite refleksjon over holdningene vi har og hvordan de virker inn på behandlinga, sier Rugseth.

Dersom opplegget ikke virker er det pasientene det er noe galt med.

Rugseth mener dette står i sterk kontrast til måten vi tilnærmer oss barn med funksjonshemming.

- Her anerkjenner man at problemet har mange aspekter utover det fysiske. Noen av barrierene funksjonshemmede opplever er skapt av samfunnet og behandlere må reflektere over sine egne forestillinger om og holdninger til mennesker med en funksjonshemming.

- Når det gjelder fedme slår ofte moralismen inn i stedet.

Rugseth mener vi må nærme oss barn, unge og voksne med fedme på en mer anstendig måte. Hun mener fokuset på at kroppen må forandres lett fører til at de overvektige barna oppfatter seg selv som feil.

- Mange mennesker med fedme har et dypt problematisk forhold til sin egen kropp. Det er vanskelig å se at det er god helse i å hate seg selv.

- Vi må begynne å se disse for alt det andre de også er. Å bli sett bare fordi du er tykk er lite konstruktivt, avslutter Rugseth.

Referanser:

M. Mauro, V. Taylor, S. Wharton, A. M. Sharma, Barriers to obesity treatment, European Journal of Internal Medicine, vol. 19, nr. 3, s. 173-180, 2008.

A. Stunkard, M. McLaren-Hume, The Results of Treatment for ObesityA Review of the Literature and Report of a Series, Archives of Internal Medicine, 1959.

M. Ho, S.P. Garnett, L. Baur, T. Burrows, L. Stewart, M. Neve, C. Collins, Effectiveness of Lifestyle Interventions in Child Obesity: Systematic Review With Meta-analysis, Pediatrics, 2012, vol 130.