Vuggesang er et internasjonalt fenomen, og mange av sangene synges i flere, ulike land. (Foto: Microstock)

Nattasang går i arv

Synger du de samme vuggesangene for barna dine, som foreldrene dine sang for deg? Det er du i tilfelle ikke alene om.

– Sangene går gjerne i tradisjon, fra generasjon til generasjon. Så lurer det seg underveis inn noen nye, spesielt slike som er blitt kjent på tv eller som barna fanger opp i barnehagen, forteller Lisa Bonnár.

Hun tok i fjor doktorgradsavhandling på vuggesang. Hun forteller at det ikke finnes eksakte tall for hvor mange prosent av foreldrene som synger vuggesang for sine små, men at antallet ganske sikkert er synkende.

– Vuggesang møter hard konkurranse fra TV, spill og annen moderne teknologi, forklarer Bonnár. Men selv om det blir færre som synger, er det likevel fortsatt mange foreldre som har vuggesang som fast innslag på sengekanten, forsikrer forskeren.

Den ultimate omsorg

Det er først og fremst foreldre med høy utdanning som opprettholder tradisjonen, viser studier fra utlandet.

– Det å synge for sine små er et viktig redskap for å få barn til å roe seg ned når det nærmer seg sovetid. Vuggesang er den ultimate omsorg og et hverdagsritual som skaper gode følelser både hos de som synger og de som blir sunget for, kommenterer Bonnár.

Hun peker på at vuggesangene gir barna en trygghetsfølelse og et positivt «eierforhold» til sangene. Samtidig får foreldrene mulighet til å kjenne på gode minner fra egen barndom.

– Det setter følelser i sving. Tilsynelatende blir det en slags videreføring av gamle tradisjoner, ved at de som er blitt sunget for som barn har større tilbøyelighet til selv å synge som foreldre. Det er også grunnen til at så mange gamle vuggesanger overlever. Foreldrene har et godt forhold til dem, samtidig som det er dem de husker best.

I forskningsprosjektet til Bonnár inngår noen samlinger med spedbarnsforeldre. Her kan du se (og høre) litt vuggesang.

Sang og samspill

Selv om Lisa Bonnár ble ferdig med doktoravhandlingen «Life and Lullabies. Exploring the basis of meaningfulness in parents’ lullaby-singing»i fjor, er hun likevel ikke ferdig med vuggesang. I år fortsetter studien som et utvidet prosjekt ved Agderforskning, i tett samarbeid med psykologene Anne Kjeldsen  fra Folkehelseinstituttet og Gry Stålsett  ved Universitetet i Oslo.

Bonnár holder samlinger i Oslo og Kristiansand med rundt ti foreldre og deres spedbarn i hver by. På samlingene står sang og samspill sentralt under tittelen «Musikk i barns ører» (MUSBA), før Bonnár gjennomfører dybdeintervju av foreldrene om virkningen syngingen har på store og små.

– Det har vært lite fokus på det psykososiale ved synging av vuggesang. Både for foreldre og barn er vuggesang mer enn bare å få barnet til å sove. Det handler om kontakt, for musikalitet er noe de to generasjonene har felles og i musikken kan de møtes. Frirommet her er svært viktig for både foreldres og barns psyke, sier Bonnár.

Alvorlige kvinner, spontane menn

Studien viser også at det er forskjell på hvordan menn og kvinner nærmer seg vuggesanger. Kvinner tar oppgaven litt mer alvorlig og blar gjerne i sangbøker i jakten på egnede sanger. Menn har derimot større tilbøyelighet for å ta det de har for hånden.

– Dermed blir også repertoaret deres mer forskjellig, med alt fra militærmarsjer til Beatles som naturlige innslag, sier Bonnár.

For barnet er det helt greit, der er det gjenkjennelsen i sangene og tryggheten i den kjente stemmen (uansett hvor falsk den måtte synge!) som betyr noe. I hvert fall mens de er svært små, for fra to til tre-årsalderen begynner barna å utvikle egne preferanser.

– Og da taper Beatles fordi barna i sin språklige orientering gjerne vil ha noe de forstår. Å synge på eget morsmål blir derfor mer personlig og mer berikende for de små.

Likheter og ulikheter

Vuggesang er et internasjonalt fenomen, og mange av sangene synges i flere, ulike land. Selv om man finner mange likheter over grensene, eksisterer det også noen ulikheter. I noen kulturer er sangene som blir brukt gjerne mer melankolske og mørke, som for å gi barna en mer realistisk forestilling om hva som måtte vente. Mens andre kulturer i større grad fokuserer på glade sanger.

– Det er ikke gjort noe studie som klart viser hvorfor, men det er rimelig å anta at forskjellen i mye bunner i foreldrenes bevisste eller ubevisste ønsker om å videreføre følelser og stemninger de opplever i eget liv til sine barn, hevder Bonnár.

Hun tror dette kan forklares ved at foreldre også har behov for å få utslipp for følelser, og at dette lettere slipper gjennom i musikken. Det er imidlertid en tendens til at norske foreldre velger positive sanger til barna, fordi de vil ha en god avslutning på dagen og ikke vil uttrykke vonde følelser foran sine små.

– Voksne er uansett mer alvorsfylte enn barn, men musikken stimulerer lekelysten og minner oss på hvordan det er å være liten.

Inspirert av egen datter

Lisa Bonnár forteller at noe av formålet med prosjektet er «å inspirere og styrke foreldrenes egen iboende musikalitet i møte med barna». 
– Musikaliteten er her definert veldig bredt og sikter til blant annet, sensitiv timing, aktiv lytting, følelsesmessig innlevelse, eller inntoning, og engasjement. Den er i aller høyeste grad til stede i god kommunikasjon og godt samspill, forklarer Lisa Bonnár. 

Hun har selv en datter på åtte år, og innrømmer smilende at det å bli mor hadde sitt å si for realiseringen av vuggesang-prosjektet.

– Jeg hadde forsket på inspirasjon i musikken, og studert hva arkitekter, kunstnere og forfattere blir inspirert av. Da jeg ble mor virvlet mange gode minner, følelser og opplevelser opp, og i denne prosessen innså jeg at dette kunne være noe å forske på!

Skreddersyr sangene

Gamle sanger som fortsatt synges mange steder, teller blant annet «Bussan Lul», «So, ro» og «Kvelden lister seg på tå». Men også disse kan variere fra hjem til hjem fordi mange skreddersyr sangene til barna sine.

– Ved å bytte ut et «intetsigende navn» i en sang med navnet til barnet det synges for, blir det mer personlig slik at barnet får et eierskap til sangen. Det vil gjøre deres gjenkjennelse av sangen lettere og identifikasjonsfølelsen sterkere. Og det har en positiv innvirkning på deres selvfølelse, forteller Bonnár.

I all denne positivismen så er det  heller ikke til å unnslå at mange foreldre fra tid til annen knapt er til stede under sangen. Ordene bare kommer som en automatisk strøm, mens en utslitt far eller mor kjemper mot egen søvn. Eller lar sangen gå på autopilot (barna sier jo uansett fra hvis man havner ute av kurs), mens hodet jobber med å løse jobbrelaterte problemer.

– Jo da, og noen synger nok mest bare av plikt. Men de fleste skjerper seg på sengekanten, for å sikre både seg selv og barna kvalitetstid sammen på tampen av dagen. 

Referanse:

Lisa Bonnár: Life and Lullabies. Exploring the basis of meaningfulness in parents’ lullaby singing Norges Musikkhøgskole, 22. april 2014

Powered by Labrador CMS