Camilla Maartmann skulle egentlig skrive en doktorgrad om fritidskultur blant Oslo-ungdom i mellomkrigstiden og tidlig etterkrigstid. Da hun begynte å lese kommunale kilder, oppdaget hun at noe merkelig skjedde i begynnelsen av 1950-tallet.

– «Ungdomsproblemer» og «problemungdom» blir et stadig oftere diskusjonstema i de kommunale kildene.

Hva hadde skjedd?

Hun ble nysgjerrig og skiftet derfor tema for doktorgraden.

Hun ville blant annet se på hva er det ved ungdommens oppførsel som gjør at de plutselig blir sett på med helt andre øyne.

– Etter krigen, 1945 til 1950, var det nesten ikke grenser for hvor fantastisk ungdommen var. De var nasjonens stolthet og styrke og vårt fremtidshåp. Alle politiske partier sloss om å være på ungdommens lag. De ville tilrettelegge for at de fikk bolig og arbeid og gode fritidsaktiviteter. Det vil si tilgang til idrett, lesesirkler, gode teaterforestillinger og andre oppbyggelige aktiviteter.

Men på begynnelsen av 1950-tallet, helt uten forvarsel, dukker de opp som problematiske.

– Da omtaler de kommunale kildene dem blant annet som kriminelle, rotløse og interesseløse, forteller kulturhistorikeren.

Inspirasjonen kom fra USA

Filmer som «Vend dem ikke ryggen» og «Rock Around the Clock» introduserte unge jenter og gutter for rocken. Filmer som «Den ville gjengen» og «Rotløs ungdom» med henholdsvis Marlon Brando og James Dean i hovedrollen, skildret opprørsk ungdom på kant med loven.

«Rock Around the Clock» forårsaket byens første rockeopptøyer. Ungdom samlet seg i sentrum og knuste ruter og gjorde hærverk.

Filmen og rocken ble et internasjonalt symbol for denne generasjonen. I Oslo dukket Blackie-gjengen opp med sine svarte skinnjakker og nye frisyrer.

Forståelsen for problemet kom før problemet

De fleste forskere som har beskrevet dette skiftet i synet på ungdom på 1950-tallet har forklart det med framveksten av de nye ungdomskulturene.

– Ungdom internasjonalt fikk felles kulturelle stilmarkører som klær, moter, frisyrer og livsstil. Disse ble de introdusert for gjennom amerikanske filmer, magasiner og musikk, forteller Maartmann.

Men hun finner at i Oslo og i Norge kom problemforståelsen før de nye ungdomskulturene vokste fram.

– Rockefilmene kom ikke hit før i 1956. Helt på tampen av 1950-tallet kom det egne butikker for ungdomsklær.

Ungdomskriminalitet på bunn-nivå

Likevel ble det allerede i 1950 satt ned en komité som hadde mandat å undersøke ungdomskriminaliteten.

Da denne komiteen kom med en innspilling etter to år, peker denne på hvem de problematiske ungdommen er og hva som ligger bak. Da begynte man offentlig å diskutere ungdomskriminalitet i Norge.

– Det pussige er at da politikerne bestemte seg for å undersøke ungdomskriminaliteten i Oslo, var den på absolutt bunn-nivå, forteller Maartmann.

Les også fra De regionale forskningsfondene:

Ungdom må føle at de henger med de rette folka

Den kriminelle klubb

Foreningen som satte ned dette utvalget i Oslo kommune het «Den kriminelle klubb». Den besto av representanter fra politi, barnevern, lærere og folk som var interessert i kriminalpolitiske spørsmål.

– Min påstand er at det var den innstillingen som gjorde at de plutselig begynte å snakke om ungdomsproblemer.

Selv om det ikke var noen utpreget ungdomskriminalitet i Oslo, hadde den fått enorm oppmerksomhet i andre vestlige land.

FN var tidlig ute med en rapport. Og våre naboland Sverige og Danmark var veldig tidlig ute med å problematisere ungdommene. Sverige hadde hatt en stigende kriminalitet gjennom hele mellomkrigstiden og også etter krigen, forteller forskeren.

Ulåste biler som åpne sjokoladekiosker

Den største delen av ungdomskriminaliteten på 1950-tallet var gutter som stjal biler. Barn helt ned i 12-14 årsalderen tyvkoblet biler og kjørte dem som gale rundt omkring i byen.

Dette var det en stor diskusjon om i en helt annen, mye eldre forening. Da Den norske kriminalistforening møttes i 1955 oppsto det to fløyer. Den ene var blant andre representert ved den unge universitetsstipendiaten Nils Christie, som senere skulle bli en kjent professor i kriminologi.

Denne fløyen mente at dette var bileiernes ansvar fordi de ikke låste bilene sine. Når nøklene sto i, kunne man ikke forvente noe annet enn at unge gutter ble fristet til å ta dem, mente de.

Også kriminalsjef Lars L’Abée-Lund støtte dette synet. Han sammenlignet ulåste biler med om sjokoladekioskene skulle stå åpne om natten. Oppfatningen var at ulåste biler hadde en uimotståelig tiltrekningskraft på eventyrlystne og ungdommer.

Kriminalsjefen fastslår også at det er et «forbausende faktum at disse unge biltyvene ofte kjører svært godt. Det er sjelden de kolliderer, og det er sjelden at de volder skade.»

Fritidsklubbene kom

I land som England og USA hadde de kriminelle ungdomsgjenger tidlig på 1950-tallet. Det hadde ikke vi.

Men litt utover på 1950-tallet fikk vi Frognerbanden, som ble oppfattet som skummel fordi de stjal biler og til og med våpen i stor stil. Senere kom Blackie-gjengen som hold til i Spikersuppa.

For å få bukt med ungdomskriminaliteten utarbeidet Oslo kommune en helt ny ungdomspolitikk, som etterhvert ble retningsgivende for hele landet. Den var bygget på premisset om at det var sammenheng mellom manglende fritidsaktiviteter og ungdomsproblemer.

Før krigen og i mellomkrigstiden var ungdom aktive i politiske og religiøse foreninger. Nå ble de registret hengende på gata og byens portrom. Denne «foreningsløsheten» skapte stor bekymring.

Ungdommen måtte aktiviseres innenfor fire vegger med voksne ledere, mente politikerne. Det gjorde at Oslo etablerte landets første fritidsklubb, Hammersborg fritidsklubb.

Tilbake til førkrigstiden?

I dag kan det se ut til vi er mer tilbake til tiden før 1950-tallet i måten vi omtaler ungdom på.

Vi snakker om dem som stadig mer veltilpasset.

Dette har også støtte i forskning. Blant annet Ungdata-undersøkelsen har over flere år dokumentert at er en nedgang i både røyking, snusing, alkoholbruk, vold og kriminalitet blant ungdomsskoleelever. Samtidig bruker stadig flere mye tid på lekser og flere sikter mot høyere utdanning.

– I dag snakker vi om generasjon prestasjon. Dette viser hvordan vi omtaler og forstår ungdom som en sosial og kulturell gruppe alltid vil være historisk og kulturelt foranderlig, sier Camilla Maartmann.

Kilde:

Camilla Hedvig Maartmann: Rotløs ungdom - En kulturhistorisk undersøkelse av hvordan femtitallets ungdom ble fremstilt og konstituert innenfor en kommunalpolitisk diskurs, doktorgradsavhandling ved Universitetet i Oslo, 2019

Les også fra OsloMet:

Dette er ungdommen nå til dags