Nylig arrangerte Norges idrettshøgskole et seminar hvor forskere blant annet drøftet hvilken rolle dommeren spiller i barne- og ungdomsidretten.

– Da dommerrollen først ble innført, ble det jo sett som et moralsk nederlag – at spillere virkelig ikke skulle gjøre opp seg imellom og at det krevdes en ekstern person for å håndtere situasjonen, sier Sigmund Loland til forskning.no.

Loland er professor ved Norges idrettshøgskole, forsker blant annet på idrett og etikk og var en av forskerne som deltok i panelet.

– Nå har det kanskje gått litt langt den andre veien. Du fratar spillere ansvaret for egen atferd, og alt legges på dommeren, i økende grad også i barne- og ungdomsidretten, sier Loland.

Han mener det ligger god moralsk trening i det å ta ansvar for egne handlinger, å håndtere konflikter og det å bli enig med motstanderen.

– Det mister du når dommeren skal ha alle avgjørelser, mener han.

Lærer seg å krangle på alt

Det skal ikke mer til enn en 90 minutter lang fotballkamp på elitenivå for å forstå hva Loland sikter til. Voksne menn krangler på dommeravgjørelser alle vet er riktig, stiller seg uforstående til hvorfor de nettopp fikk gult kort – til tross for at reprisen viser en åpenbar stygg takling. Hvorfor oppfører de seg sånn?

Loland mener dette kan komme av at spillerne tidlig lærer at alt ansvar ligger på dommeren – ikke dem selv.

– Fotball er en versting. Der lærer du kroppsspråket tidlig. Du skal krangle på alt, du skal påvirke dommeren og vise støtte eller avsky for en avgjørelse. Det hele har blitt rituelt, den som protesterer, tror heller ikke på protesten. Men det er jo patetisk å se voksne menn krangle på noe alle, inklusive dem selv, ser er feil, sier Loland.

Kanskje burde vi droppe dommere i barne- og ungdomsidretten og heller la barna ordne opp seg imellom?

«Spill til dommeren blåser»

Doktorgradsstipendiat innen psykisk helse og toppidrett Tom Henning Øvrebø holdt også et innlegg om dommerrollen. Øvrebø har selv vært dommer på elitenivå.

Han synes tanken om å ikke ha dommere i barne- og ungdomsidretten er interessant:

– Blant de aller yngste er det ofte sånn at de stopper å spille når de har gjort noe galt. De står klare for å gi innkast til motstanderen, men så er det gjerne voksne eller trenere på sidelinjen som sier «spill til dommeren blåser». De blir tidlig sosialisert inn i en rolle hvor dommeren bestemmer, sa Øvrebø.

Loland sier seg enig i denne observasjonen og mener det er problematisk:

– Det er å lære ungene at de ikke skal ta ansvar for egne handlinger, mener han.

Spill uten dommer

En god dommer i barne- og ungdomsidretten fungerer som en oppdrager, forteller Loland. Han eller hun kan stoppe kampen underveis og forklare spillerne hva de gjør feil, for eksempel ved å be dem om å ta et innkast på nytt, dersom de gjorde det feil første gang.

Men kanskje kan barna lære mer av å spille uten dommer i noen kamper, for eksempel på trening, foreslår Loland.

– Da er det jo ofte treneren som går inn og dømmer, men kanskje skal treneren være flinkere til å trekke seg tilbake og la spillerne selv ordne opp. Det ligger det god sosialisering i – å ta ansvar.

Loland forteller at barne- og ungdomsidretten er et velegnet moralsk laboratorium.

– Her er barna til stede med hele seg, både kropp og sinn.

De konkrete moralske dilemmaene de møter og må håndtere, er noe alle kan forstå, påpeker forskeren.

Treneren spiller en viktig rolle

Her må også treneren legge til rette:

– Treneren har stor påvirkningskraft og er ofte et forbilde for unge spillere. Og her kan det definitivt gå begge veier, sier Loland.

Dersom en trener er mer opptatt av å lære spillerne hvilke smutthull de kan benytte og å utnytte svake dommere til det maksimale, ja, da får du spillere som oppfører seg ufint senere og.

– Har du derimot en trener som er opptatt av å lære barna fairplay, og å vise respekt for både motstanderen, regler og dommeren, så er det utrolig gode muligheter for at spillerne utvikler en god moral, i alle fall på banen.

Om den moralen blir med utenfor banen, er ikke sikkert.

– Vi skal ikke forenkle den sammenhengen, men hvis barna lever i et konstruktivt miljø også utenfor idretten, som på skolen eller hjemme, så forsterker det denne overbevisningen. Men lever de i destruktive miljø, i en skoleklasse eller en familiesituasjon som ikke fungerer, så gjør i hvert fall ikke morallæringen i idretten det verre, sier Loland.

La barna dømme selv

Øvrebø mener likevel at vi går glipp av flere ting uten en dommer til stede på banen. Kanskje kan de lære like mye av å prøve ut dommerrollen selv?

– For det første tenker jeg at dømming i seg selv er en fin aktivitet. Ser jeg på min egen reise, har det vært en fantastisk personlig erfaring som har formet meg og gitt meg nyttig lærdom. Du tør å være upopulær, du tør å bli utskjelt, og du må lære å ta vanskelige beslutninger. Det snakkes om livsmestring i skolen – send gjerne elevene på dommerkurs og la dem bli herdet litt. Det er nyttig lærdom.

Øvrebø har 30 års erfaring som dommer og har selv kjent på det enorme presset som dommere må gjennom. Det mest kjente tilfellet er da Øvrebø dømte semifinalen i Champions League mellom Chelsea og Barcelona i 2009. Chelsea røk ut, noe mange supportere, media og eksperter ga Øvrebø skylden for. Øvrebø fortalte at han fortsatt får sinte meldinger fra supportere ti år senere.

Men til tross for kjeft fra trenere, spillere og foreldre på sidelinjen, mener Øvrebø at det å være dommer, vil være en god erfaring:

– Du vokser, lærer å ta beslutninger, og du lærer deg å beklage når du gjør feil, sa han i paneldiskusjonen.

Les også:

Fotballmødre gir barn dårlig sportsånd

Løkkefotball er starten på ein vellykka fotballkarriere

En artikkel fra Universitetet i Agder.

Slik kan trenere forhindre frafall i barneidretten

En artikkel fra Norges idrettshøgskole.