Mange norske barn vil en eller annen gang ha kontakt med barnevernet, noe som kan være vanskelig for mange.

I en ny studie fra RKBU Midt-Norge har vi spurt seks barn og ungdom (6 til 15 år gamle) om hvordan de opplevde en barnevernundersøkelse, og hvilke råd de ville gi til barnevernet for å få til en god samhandling.

Barn har rettigheter i barnevernet, blant annet knyttet til medvirkning; det er sentralt å trekke barn aktivt inn i egen sak, lytte til barna, og ta hensyn til barnas ønsker. Informasjon fra barnevernet, både innledningsvis og under hele prosessen, er nødvendig for reell medvirkning.

God praksis hviler på god samhandling også med barna, noe som blant annet skapes gjennom tillit. Selv om det er få barn i vårt utvalg, mener vi det er viktig å få deres erfaringer og anbefalinger om praksis i barnevernets undersøkelser:

«Barnevernet må ikke ta barn»

Barna i studien kunne ha både en positiv og negativ forforståelse av barnevernet.

«Jeg vet at de hjelper barn. De kommer og snakker med nesten alle, og spør hvordan de har det.»

«Barnevernet tar barn uten grunn. Jeg har aldri likt dem. De gjør så mye urettferdig.»

Flere forhold påvirket en negativ forforståelse. Barn følger med på sosiale medier, og i aviser og på fjernsyn er det av og til reportasjer om det «slemme barnevernet» som tar barn fra foreldrene. Barn kan også ha opplevd at venner og bekjente måtte flytte hjemmefra fordi barnevernet kom og hentet dem.

I vår studie så vi også at foreldrenes negative forforståelse av barnevernet påvirket barna. Bare ordet barnevern kan derfor framstå som svært skremmende for mange barn.

«Barnevernet må forklare mer, og gi informasjon om hva som vil skje»

I vår studie uttrykte flere barn misnøye med informasjonen fra barnevernet; både innledningsvis og videre i prosessen. Barn fikk ikke informasjon om hva som skulle skje, og kunne føle seg lurt i forhold til utredninger og tiltak.

«Barnevernet må bli bedre til å forklare i forveien om hva som kommer til å skje. Ikke bare sende folk hit og dit. Og de må si ting på en bedre måte.»

Målet med hjemmebesøk er ofte at barnevernet skal kunne observere samspillet i familien i naturlige omgivelser. Målet kan imidlertid være uklart for mange barn, og det å få barnevernet på besøk kan også skape frykt og redsel, og ubesvarte spørsmål knyttet til barnevernets vurderinger og konsekvenser. Barn, i vår studie, fortalte oss at hjemmebesøk kunne oppleves som kunstige og «rare». Det var imidlertid interessant at hjemmebesøk samtidig kunne generere en fellesskapsfølelse innad i familien– et slags felles solidaritetsprosjekt for å framstå best mulig overfor barnevernet.

«Det var unormalt med det lille ekstra. Det var veldig koselig den dagen. Vi smilte ekstra og fortalte vitser. Vi var ekstra greie mot hverandre.»

Barn uttrykte at barnevernet hadde sagt at familien ikke skulle la seg påvirke av at de hadde besøk, men gjøre slik de pleide til vanlig. Det var tydelig at dette bidro til en fremmedgjøring av situasjonen og av kontakten med barnevernet.

«De sa vi skulle late som de ikke var der, og bare gjøre det som var vanlig. Det syntes jeg var skummelt og unormalt.»

«Barnevernet fortalte mamma og pappa hva jeg hadde sagt»

Enkelte barn opplevde at informasjon som de har gitt til barnevernet, ble videreformidlet til foreldrene uten at de visste noe om det. Det kan føles som et stort tillitsbrudd når barn opplever at foreldrene blir informerte om «hemmeligheter» som de har fortalt om hjemmeforholdene. I vår studie så vi at dette kunne skape konflikter hjemme, og også føre til represalier.

Barna ville være lojale i forhold til familien sin, og de etterstrebet å gjøre som foreldrene sa, til tross for at det var krevende å ikke kunne fortelle fritt til barnevernet.

«Mamma og pappa sa at jeg ikke måtte fortelle barnevernet alt. Etterpå fikk jeg kjeft og de tok fra meg telefonen. Jeg hadde sagt noe jeg ikke fikk lov til, og jeg ble lei meg. Jeg ville jo gjøre som de sa.»

«Mamma og pappa sa at jeg ikke måtte si noe feil eller noe som hørtes alvorlig ut. Jeg var så redd at jeg hadde klump i halsen. Jeg måtte gi barnevernet en god forklaring, og jeg tenkte: Er det noe hun kan misforstå? Jeg brukte lang tid på å tenke, og glemte litt hva jeg skulle si. Jeg konsentrerte meg veldig så jeg ikke skulle si noe feil. Jeg sov ikke godt natta før. Jeg tenkte så mye på mamma.»

«De må spørre mer om det normale i dagliglivet, og ikke bare fokusere på negative ting»

Flere barn fortalte at de hadde framhevet positive forhold ved sin familie til barnevernet; for eksempel foreldrenes gode evne til omsorg, at de var glade i hverandre og viste mye kjærlighet. Noen barn påpekte at det opplevdes som vanskelig at barnevernet kun viste vilje til å fokusere på det negative. Det som kunne forstås som negative forhold i familien ble notert ned, mens det positive ikke ble utdypet eller forfulgt. Barn kunne også føle seg misforstått.

«Hun virket som hun var god til å lytte, men det viste seg at hun var dårlig på å tolke det jeg sa. Jeg trodde jeg hadde fått fram poenget mitt. Jeg sa at foreldrene mine fort blir sinte, men at de blir fort snille igjen etterpå. Det siste tok hun ikke med. Hun tok bare med det negative.»

Hva kan vi lære av barna?

Vi så, i studien vår, at barn strevde mye med egne tanker og opplevelser når barnevernet intervenerte i familien. Dette var spesielt knyttet til redsel i forhold til barnevernets inngripen, og forholdet mellom lojalitet til foreldrene og åpenhet overfor barnevernet.

Barnas fortellinger viser at det er helt sentralt at barnevernet klarer å opprette en tillitsfull relasjon til barnet for å få til en god undersøkelse, og skåne barnet for store belastninger. Da en negativ forforståelse tydelig påvirker det videre arbeidet i saken, må barnevernet konstruktivt arbeide for å endre denne.

Barnevernet må få forståelse av og innsikt i hvordan deres inngripen påvirker barna og familiene. Faglig skjønn og empatisk kompetanse er sentralt for å få dette til. Dette betyr at barnevernet ikke bare må snakke med barna om problemer, men også generelt om dagliglivet.

Barnevernet må gi barna trygghet i prosessen. Barna må få informasjon og være aktive deltakere. Barnevernet må ha kunnskap om hva reell deltakelse innebærer, og legge opp sitt arbeid deretter.

Barn krever ofte ikke så mye. To utsagn kan sammenfatte hva barna, i vår studie, satte pris på hos barnevernarbeideren:

«Jeg husker at jeg syntes hun var grei. Hun snakket så snilt. Du ser det på dem. De smiler og viser at de bryr seg. Jeg har 100% tillit. Jeg føler jeg kan si meningen min, og jeg føler meg hørt og forstått.»

«Jeg har tillit til barnevernet. Hun bryr seg og jeg føler meg trygg på at hun passer på meg. Hun hørte på det jeg sa og forstod meg.»