Å holde et spedbarn tett inntil brystet, hud mot hud. Slik kan foreldre hjelpe de for tidlig fødte barna.

Det kalles kengurumetoden, etter kenguruungene som ligger i posen på magen til moren.

Flere sykehus i Norge bruker metoden allerede. Barnet bør ligge hud-mot-hud på foreldrenes bryst lengst mulig og minst en time av gangen, skriver Sykehuset Innlandet, som har laget en veileder om kengurumetoden.

Forskning har tidligere vist at den både fremmer amming og at tilknytningen mellom barn og foreldre blir styrket.

For tidlig fødte barn som holdes nær en omsorgsperson har større sjanse for å overleve det første året. Hjernene deres utvikler seg dessuten bedre.

Nå tyder en ny studie på at kengurumetoden også hjelper barna etter at de er blitt voksne. Forskerne har fulgt colombianske barn helt fra de var spedbarn til de ble 20 år gamle.

Risikabel fødsel

Det er risikabelt å bli født for tidlig og med lav kroppsvekt. Prematur fødsel er det som dreper flest barn i verden. Hver dag dør 3000 barn av komplikasjoner som følge av for tidlig fødsel.

Organene deres er ikke ferdig utviklet. To av tre ekstrempremature barn får helseplager seinere i livet, meldte NRK tidligere i år. Det viser den første norske studien som har fulgt dem som er født mer enn tre måneder for tidlig.

En del fattige land mangler den avanserte helsehjelpen knyttet til barn som ligger i kuvøse. Å holde babyen nær en varm, voksen kropp krever ikke like mye ressurser.

Færre dør tidlig

Det er Colombia som har fått æren for å finne opp kengurumetoden. Den innebærer også at spedbarnet bare får morsmelk, dersom det er mulig.

Den colombianske langtidsstudien startet allerede i 1993-1996. De 716 barna ble delt inn tilfeldig i to grupper. Den ene fikk ligge mye hud mot hud, den andre fikk vanlig medisinsk oppfølging.

Det var klare fordeler med kengurumetoden på kort sikt. Barna hadde utviklet seg like godt eller bedre på flere områder da de var ett år.

Nå viser det seg at det er systematiske forskjeller også mellom de unge voksne. I 2012-2014 fulgte forskerne opp 264 av de mest sårbare, de som veide under 1,8 kilo da de ble født. Alt under 2,5 kilo er regnet som lav fødselsvekt i Columbia.

Uten kengurumetoden døde dobbelt så stor andel før de ble 20 år, flest det første leveåret. Andelen som døde tidlig var 7,7 prosent, mot 3,5 prosent av de premature som fikk prøve kengurumetoden. Til sammen døde 24 barn, 21 det første året.

Større hjerne

Barna som overlevde gikk gjennom en rekke undersøkelser, fra hjerneskanning til psykologiske tester.

Det viste seg at barna som hadde fått kenguruomsorg, hadde større hjerner. Det var særlig tydelig i de delene av hjernen som styrer læring og hukommelse.

Premature barn har i større grad enn andre barn lærevansker. Kengurumetoden kan altså muligens minske det problemet.

Hjelper ikke mot alt

Samtidig gjorde skolebarna i den andre gruppa det bedre på nasjonale prøver i både matte og språk. Det er noe forskerne ikke helt kan forklare.

For kengurumetode-barna hadde mindre fravær fra skolen. De hadde også færre atferdsproblemer, som hyperaktivitet, aggresjon, impulsivitet og manglende evne til å uttrykke følelser.

Dette gjaldt særlig for dem som hadde mødre med lav utdanning. Kanskje lærer mødrene å bli mer oppmerksomme på signaler fra barnet ved å ha det nært seg, foreslår forskerne. Men dette kan de selvsagt ikke vite.

Forekomsten av kroniske sykdommer var derimot lik i de to gruppene. Kengurumetode-barna hadde imidlertid oftere stoffskiftesykdommen hypotyreose.

Forskerne fant heller ikke at kengurumetoden beskyttet mot synsproblemer, som er vanligere blant for tidlig fødte.

Familien er viktig

Det er trolig mye mer enn hudkontakten som gir gode resultater med kengurumetoden. Forskerne tror de mange positive effektene av å bære barn som en kenguru er en kombinasjon av medisinske helsegevinster og familieforhold.

Mye dreier seg nok om hvordan familien rundt oppfører seg, selv om det er vanskelig å måle sammenhengen mellom barnets oppførsel og familiemiljøet. Foreldre som bruker kengurumetoden blir kanskje mer opptatt av barnet og støtter det mer. Det kan bidra til en positiv utvikling for barnet, noe som igjen gjør at barnet blir lettere å takle for foreldrene.

Forskerne undersøkte hjemmemiljøet da barnet var ett år gjennom å spørre mødrene om hvordan de oppførte seg overfor barnet og hvor nær de følte seg barnet. De som skåret høyt på støtte og stimulering da, hadde barn som fikk bedre resultater 19 år seinere.

Fedrene involverte seg omtrent like mye i begge typer familier. Men effekten av fars deltakelse ble større om han hadde båret barnet på kengurumåten. Da så forskerne både at foreldrene oppga at de støttet barnet mer da det var ett år, og at familien oftere holdt sammen 20 år seinere. Selv justert for fars støtte ga kengurumetoden fordeler for 20-åringene.

Referanse:

Nathalie Charpak mfl: Twenty-year Follow-up of Kangaroo Mother Care Versus Traditional Care. Pediatrics, vol. 139, nr. 1, januar 2017. DOI: e20162063.