Alle mennesker er slik når de er døde ? sjelene flyter avgårde som om de var drømmer ? skygger av helter som forlengst var segnet i døden ? kraftløse?

Slik beskriver Homer et spøkelse av sin tid, eterisk, kraftløs, litt skummelt kanskje, men nokså ufarlig. Ekte grekere var ikke redd for spøkelser, ble det hevdet.

Noe senere fikk de grunn til å være redde. Mens Odyssevs spøkelser stort sett var praktisk anlagte og kom tilbake for å tilstå forbrytelser, eller kanskje angi forbrytere, begynte de greske spøkelsene etter hvert å vandre rundt på natta og skremme vannet av voksne mannfolk.

Dette er et personlighetstrekk spøkelsene ser ut til å ha raffinert ytterligere, når de noen hundre år senere finner veien til Romerriket.

Romernes spøkelser er langt mer skremmende, og hadde i tillegg oppnådd en nesten institusjonalisert plass i samfunnet: enkelte historikere mener romerske byer var utstyrt med et lokalt helvete, et hull under bakken - opp fra hvilket man slapp spøkelsene tre ganger årlig. De levende holdt seg da trygt innendørs, beskyttet av all verdens magiske remedier.

Spøkelsene roet seg ned en smule da kristendommen kom til makta. Kirken hadde imidlertid et problem. Den ville markere et skille mellom seg selv og hedendommen (som ofte inkluderte et riktig aktivt liv etter døden), men var samtidig avhengig av å kunne tilby samme vare, altså evig liv.

Konsulentspøkelset

Løsningen ble Det nye edle spøkelset?, salgskonsulenten fra det hinsidige. Sovende mennesker over hele den kristne verden ble nå hjemsøkt av formanende, misjonerende martyrer, fulle av lovord om Guds himmel og dens herligheter.

Ut over dette kommuniserte de to verdener kun i beskjeden grad. Ifølge St. Augustin bryr de døde seg lite om de levende, og når de snakker med oss i søvne, skyldes dette bare forstyrrelser i sinnet.

Bortsett fra når det er avdøde martyrer som snakker, fordi de er jo ekte vare, kunne Augustin fortelle.

Om en vanlig dødelig død likevel skulle klare å snike seg en snartur over i de levendes verden, var dette på den tiden kun en plage av begrenset varighet. I likhet med babylonske og jødiske spøkelser, hadde de tidlig kristne spøkelser bare ett år på seg.

Dersom de hadde noe de absolutt måtte få gjort før portene ble lukket for alltid, måtte de skynde seg før det jordiske legemet råtnet opp og forsvant fullstendig.

Men så var det salgskonsulenten, da. Kan du tenke deg at en ekte nettverksbygger lar sjansen gå fra seg? Du kan treffe, om ikke Gud personlig, så kanskje St. Peter, hvis du har flaks!

Og kan vi ikke høre stemmen allerede; “Jeg har visse forbindelser ? der finnes muligheter for bonusordninger med tanke på skjærsilden? Mot en liten gave til kirken, kan vi sikkert ordne det slik at englene holder et ekstra lite øye med deres bedrift? og har de hørt om vår ordning med helbredelse i bytte mot bønn?”

Skjærsilden var et særlig overbevisende salgsargument, særlig når spøkelsene begynte å dukke opp forbrente og sotete.

Vi forstår dermed at spøkelsene etter hvert trengte mer tid og rom. Den store kristne spøkelsesinvasjonen skulle likevel komme først noen hundreår senere. Men før vi hører om den, tar vi en avstikker over i den hedenske verden - til Norge.

Bøllene fra det hinsidige

Vikingenes spøkelser var håndfaste og ondsinnede, leie å ha med å gjøre, greie å unngå. I tillegg var de fysiske. Et vikingspøkelse var rett og slett en kropp som sto opp fra graven. Men ettersom den var død, var det ikke så lett å drepe den igjen. Vi kan forstå at man forsøkte å unngå å havne i klammeri med en sint og ond fyr - ikke minst fordi det var en fyr som ikke ville gi seg uansett hvor mye du hugget ham opp.

Vi får tro disse ekle krekene er i slekt med de tidlige vampyrene dukker opp i Europa på 1700-tallet. Draculas første kolleger var rett og slett levende lik, og ikke spesielt noble å se på.

Den pragmatiske gjenganger

Tilbake i den kristne verden ble spøkelsene mer og mer taletrengte - og praktiske. Vi har hørt at de allerede i oldtiden kunne komme tilbake for å peke ut forbrytere. Dette ble ikke mindre vanlig i senmiddelalderen. Historien har flere eksempler på henrettelser etter hinsidige vitnemål - retten fikk dem formodentlig formidlet via mellommenn.

Men foranledningene var ikke alltid like dramatiske. I århundrene opp mot vår egen tid hører vi ofte om døde som kommer tilbake for å ordne detaljer med begravelsen eller gi opplysninger om hvor det beste såkornet lå lagret.

Mødre som døde i barselseng lette kanskje etter babytøy, en gammel bestefar etter yndlingspipa. Et annet motiv kunne være å betale gjeld (eller sørge for at andre gjør det i ens sted?), eller generelt rydde opp i uavsluttede affærer: “Egentlig er det du, min sønn, som skal arve alt. Blås i broren din!”

Her ligger kanskje en av årsakene til en vesensforskjell mellom middelalderens og dagens spøkelser: Mens vi i dag bare unntaksvis kan hevde å være på vennskaplig fot med gjenferdene, var det snarere regelen i tidligere tider. Den døde var en du kjente, gjerne din far, mor eller nabo. Det kan jo ha noe med samfunnet å gjøre?

På 1600-tallet var spøkelsene i tillegg dannede. De kom ikke glidende gjennom veggen, men banket pent på døren før de kom inn for å fremføre sitt ærend.

Etter reformasjonen dukket de for øvrig stadig sjeldnere opp med ekle brannsår fra skjærsilden. Om de pårørende satte nevneverdig mer pris på den nye moten med å dukke opp med halvråtten kropp og åpen buk, er en annen sak.

Den sorte dame

Dagens spøkelse har vi nok arvet fra 1800-tallets romantikk. Enkelte fagfolk kaller det litt hånlig for Hollywood-spøkelset - det som glir anemisk og i flagrende gevanter i måneskinnet, gjennom ballsalene på eldgamle herregårder.

Mange fryktet kanskje det moderne, og lengtet tilbake til en innbilt “gotisk” fortid, en tid med ærlighet, kjærlighet og sterke følelser - og litt plysj.

Når vi legger til grunn at industrialismens skitne og overbefolkede byer hadde uromantisk lav levealder (noe som blant annet må ha generert regimenter av unge hostende, men akk så døde elskende), forstår vi hvorfor vi i dag kan kalle dette for spøkelsenes gullalder.

Men vi skal skynde oss forbi hordene av grå, hvite, sorte og brune damer som bekjenner sin udødelige kjærlighet i månens bleke - og heller merke oss nok en metamorfose. Den fant sted i 1848 (altså i god tid før Playstation og Ungkaren), og søstrene Kate og Margareth Fox må ha kjedet seg.

Søstrene begynte nemlig å snakke med de døde, og disse svarte med å lage bankelyder. Et slags morsesignal, kanskje?

Fenomenet spredte seg som en farsott, og snart var spiritismen en landeplage over hele den vestlige verden.

Spiritismen lever i beste velgående i 2003, men gjerne kamuflert under økenavnet “kanalisering”, som er samtaler med mer eller mindre velidentifiserte ånder fra det hinsidige, eller kanskje det ytre rom? Eller fortiden? Eller Atlantis?

Det er bare å velge.

Vil det ekte spøkelset vennligst stå opp?

Så, hvilket av alle disse ulike spøkelsene er det ekte spøkelset? Det eneste de har til felles, synes å være at de er døde mennesker som oppfører seg som om de (nesten) er i live. Kan det ha noe med sjelen å gjøre? Er det en sjel vi ser når vi ser et spøkelse?

Svarer vi ja på dette, reiser det en mengde nye spørsmål: Er det for eksempel slik at dyr har sjel? Katter og hunder, kanskje? Slik er det i alle fall hvis vi skal tro Margit Sandemo. Men har insekter sjel? Spøkelseslitteraturen inneholder nedtegnelser om mangt et gjenganget dyr, også insekter.

Noen vil kanskje godta at selv lopper kan ha følelsesliv, men hva med klær og andre gjenstander? Krigshelten Lawrence of Arabia går - eller snarere kjører - igjen - på sin Brough Superior motorsykkel. Og han kjører ikke naken. De aller fleste spøkelser stiller (forståelig nok?) påkledd på sine nattlige vandringer rundt i de iskalde herregårder - så vi får tro at det er en garderobe på vei ut av det hinsidige.

Problemene slutter imidlertid ikke her. En undersøkelse foretatt av det britiske parapsykologiske forbund (SPR) i 1892, viste at 75 prosent av alle spøkelser ikke engang var døde! Spøkelsene var nemlig i live da de ble sett.

Det er i sannhet mer mellom himmel og jord!

Kildene til denne artiklene er hovedsaklig:

R.C. Finnucanes “Appearances of the Dead - A Cultural History of Ghosts”
Andrew Mackenzies “Hauntings and Apparitions - An Investigation of the Evidence”
Ronald Grambos “Gjester fra graven”
Samt et livs lesning av usystematisert spøkelseslitteratur. Artikkelforfatteren har nemlig snakket med svært få spøkelser selv?