Uten forkleinelse til de øvrige doktorandene som har disputert de siste 188 år selvsagt, men det går litt tid mellom hver gang en lekmann virkelig fryder seg over en doktorgrad i bokform.

Frederik Holsts doktorgrad om det for lengst utraderte fenomenet radesyke fra 1817 fortjener imidlertid den æren, selv om det selvsagt også skyldes omstendighetene ved utgivelsen.

Årsaken til at det tok 188 år før doktorgraden forelå på norsk, er selvsagt at man i de dager doktorerte på det langt mer eleverte språket latin.

Skjønt, i følge presten Claus Pavel, som i sin dagbok har skildret disputasen, var det høyst varierende latinkunnskaper å spore i forsamlingen. Ikke minst fra opponentene, som talte ikke mindre enn 13 personer.

Kanskje ikke rart at disputasen var ferdig først før klokka ti om kvelden.

Om doktoranden

Frederik Holst (1791 - 1871), eller Fredericus som det står på tittelbladet, regnes som en av de viktigste skikkelsene innen norsk medisin.

Han var født i Holmestrand, men flyttet ganske tidlig sørover for å ta eksamen artium ved Københavns universitet i 1810. Etter å ha gått i medisinsk lære avla Holst medisinsk embetseksamen i 1815.

Etter doktorgraden i 1817 ble han utnevnt til såkalt stadsphysicus i Christiania, før han dro ut på en studiereise til en rekke land i Europa. I 1824 ble han utnevnt til professor i medisin.

Holst bidrag til vitenskapen er at han ga medisinsk relevans til en del nye områder, blant annet fengselsvesenet og det etter hvert kommende psykiske helsevernet. På mange måter kan vi kalle Holst for en av de første virkelige samfunnsmedisinerne.

Og selv om det ikke ble opprettet noen institusjon etter den Holst-ledede kongelige kommisjonen som undersøkte norske dollhus (=galehus), var arbeidet foranledningen for en satsing på den såkalte sinnsykepleien.

Om disputasen

Det kongelige Frederiks Universitet i Christiania ble opprettet i 1811, og det medisinske fakultetet var i drift fra 1814. Det skulle med andre ord bare gå tre år før Holst disputerte den 18. juni 1817.

Norges første doktorgradsdisputas var selvsagt en stor nasjonal hendelse, og da man først skulle avlegge dette ved et norsk universitet, hadde nok den nevnte presten Claus Pavel ønsket at temaet var et noe mer storslått og innbydende, noe han heller ikke legger skjul på.

“Den megen Snak om Bylder og Knuder og Skjæl og Skorper var mig væmmelig”, som han skriver i sine dagboknotater fra disputasen.

Pavels notater er lagt ved som et slags etterord i den ferske bokutgivelsen, og det er ganske forlystelig lesning å høre om de stotrende opponenter som sliter med de latinske begrepene.

Disputasen endte i alle fall godt, slik at forsamlingen kunne gå til “Calmeyers Gaard, hvor Soupéen ventede. Beværtningen var meget god med 3 sorter viin, Rødviin, Rinskviin og Champagne. Der proponeredes en Mængde Skaaler”, som Pavel erindrer.

Og selv om Holst var “Festens Fyrste” kunne ikke Pavel unngå å poengtere at det nok skinte litt mer av selveste Grev Wedel som også var tilstede.

Om sykdommen

Selve avhandlingen til Frederik Holst bærer det fulle navn “Hva er sykdommen som kalles radesyge, og på hvilken måte kan den utryddes fra Skandinavia?”

Eller “Morbus, quem Radesyge vocant, quinam sit, quanamque ratione e Scandinavia tollendus” for de av oss som liker å drysse latin over tilværelsen.

Radesyken var en kronisk hudsykdom kjennetegnet av de “Bylder, Knuder, Skjæl og Skorper” som Pavel nevner. Den angrep først og fremst armer, bein og ansikt, men kunne også angripe knoklene og skape leddplager og misdannelser.

Og selv om man faktisk ennå ikke er helt sikker, anser man det som en form av kjønnssykdommen syfilis.

Radesyken har fått sitt navn fra et lokalt ord rundt Flekkefjord, og vil omskrevet bli noe sånt som “sykdom som gjorde stygg eller ond”. All grunn til å støtte Pavels “væmmelse”, med andre ord.

Sykdommen var vanlig, og faktisk den første sykdommen som fikk helt egne sykehus i Norge, noe som viser at samtiden så alvorlig på den.

Om boka

Så, er dette en bok bare lærde medisinere kan ha glede av? På ingen måte. Det skal selvsagt sies at selve avhandlingen kan virke som gresk (eller aller helst latin?) på noen og enhver.

Riktignok ble den skrevet en tid da doktorgradene var langt mer generelle enn i dag, og på mange måter er jo dette en relativt uttømmende historie med kapitler som “Teori om luften i Skandinavia” og “En betraktning over næringsveiene som Skandinavias folk utøver, samt om deres levemåte for øvrig”?

Like fullt framstår dette som et viktig historisk innblikk i vårt lands tidlige akademiske historie, og ikke helt kjemisk renset for underfundigheter.

Som for eksempel at innledningen i Holsts avhandling har undertittelen “Innholdet av like stor verdi for nordmenn og svensker”, som for å vise at radesyke ikke var et særnorsk fenomen, men et problem i hele vår nye union, som jo ble inngått bare tre år tidligere.

Medisinhistorikeren Anne Kveim Lie ved Universitetet i Oslo har skrevet ti meget forståelige sider om avhandlingen og dens historiske omgivelser, mens oversetter Stig Oppedal også har brakt interessante elementer om de latinske vendinger.

Når man i tillegg får du de kostelige notatene fra presten Claus Pavel på kjøpet, er det ikke så voldsomt viktig om man interesserer seg for byller og forgagne sykdommer. Det er nemlig først og fremst smaken av gryende norsk akademia og det historiske suset som gjør de snaut 100 sidene verdt å bla i.

Og så er det jo litt deilig akademisk jåleri å kunne løfte ned Norges første doktorgrad fra hylla. Ingen dårlig julepresang til 150 kroner for den akademisk interesserte, med andre ord.

Bok:

Frederik Holst
Hva er sykdommen som kalles Radesyke, og på hvilken måte kan den utryddes fra Skandinavia?
Oversatt av Stig Oppedal
Michael, Det norske medicinske Selskab, 2005.
ISBN: 82-991061-3-3
 

Les mer?

Claus Pavels Dagbøger for Aarene 1817-1822

Det norske medicinske Selskab