Hvordan går det med FNs Verdensmål for bærekraftig utvikling – hva er de viktigste problemene, og hvordan kan de løses? I denne artikkelen zoomer vi inn på mål nummer 16: Fred, rettferdighet og sterke institusjoner.
Hvordan går det med FNs Verdensmål for bærekraftig utvikling – hva er de viktigste problemene, og hvordan kan de løses? I denne artikkelen zoomer vi inn på mål nummer 16: Fred, rettferdighet og sterke institusjoner.

Hvordan går det egentlig med fred og rettferdighet i verden?

Egoistiske verdensledere og mistillit mellom stormakter bremser framgangen mot FNs 16. bærekraftmål. Men koronapandemien kan lære statene en viktig lekse.

I 2015 gikk alle FNs medlemsland sammen om en historisk avtale. De vedtok FNs 17 mål for bærekraftig utvikling: et ambisiøst prosjekt som skulle gjøre verden til et bedre sted for både mennesker og natur.

Et av de vanskeligste målene å nå til enighet om var verdensmål 16, som handler om å bygge opp sterke institusjoner og sikre fredelige, rettferdige og inkluderende samfunn verden over.

Målet er så politisk brennbart at noen land fryktet at FN ville bruke det til å blande seg inn i hvordan stats indre anliggende, men etter vanskelige forhandlinger ble det vedtatt.

Men en ting er vedtaket. En annen er hvordan det går med gjennomføringen fem år senere.

Om FNs verdensmål

FNs verdensmål for bærekraftig utvikling er 17 konkrete mål og 169 delmål som skal sikre en mer bærekraftig utvikling for mennesker og natur.

Målene forplikter alle FNs 193 medlemsland til blant annet å avskaffe fattigdom, sikre likestilling mellom kjønnene, bekjempe klimaendringer og støtte fredsskapende initiativ før 2030.

Målene ble vedtatt av verdens stats- og regjeringsledere på et FN-møte i 2015.


Kilde: verdensmaalene.dk

Fred og rettferdighet er i tilbakegang

Når hele verdenssamfunnet vedtar å arbeide for fred, rettferdighet og bærekraftige institusjoner, skulle man kanskje tro at det ville hjelpe.

Dessverre er realiteten en annen:

– Det går dårlig. Det er tilbakeskritt i mange land, mener Louise Riis Andersen, som er seniorforsker på DIIS – Dansk Institutt for Internasjonale studier.

– Det er også en bekymringsverdig utvikling i forholdene mellom stormaktene. Det gjør det vanskeligere å arbeide for fred og rettferdighet, fortsetter hun.

Det mener også Eva Grambye, som er ansatt ved Dansk Institutt for Menneskerettigheder:

– Antallet mennesker som flykter fra krig og konflikt, er blant det høyeste noen gang, antallet menneskerettighetsforkjempere som er drept eller forsvunnet, er blant det høyeste i en rekke land. Studier viser også at støtten til demokrati er synkende flere steder i verden, sier Grambye, som er visedirektør for internasjonale forhold ved instituttet.

En måling fra International Idea, en mellomstatlig organisasjon, fra 2019 viser at verdensmål 16 står overfor betydelige utfordringer. FN-rapportene for verdensmålene viser tydelig at det ikke går i riktig retning, forteller Grambye.

Internasjonale forhold preget av mistillit

Louise Riis Andersen peker på to kriser i det internasjonale samfunnet:

  • En mistillitskrise
  • En lederskapskrise

– Det er mindre tillit mellom grupper og mellom stater, sier Andersen, som har skrevet et kapittel om mål 16 i boken «Bæredygtig global udvikling – om FNs 17 verdensmål».

– Utgangspunktet er at «de andre» ikke vil «oss» det godt, i stedet for erkjennelsen av at vi står overfor en hel masse felles problemer, som ikke engang de mest mektige kan løse alene.

Et par eksempler på den stigende mistilliten mellom grupper i samfunnet er brexit og valget av Donald Trump i 2016, som begge ble tolket som uttrykk for at befolkningen protesterte overfor en maktelite som ikke bekymret seg for vanlige folks problemer. En type mistillitserklæring til etablerte institusjoner.

I prinsippet kunne det ha skapt grobunn for en demokratisk utvikling, men i praksis er de politiske systemene i mange land, ikke bare USA og Storbritannia, blitt mer polariserte og ekskluderende, forteller Louise Riis Andersen.

Stormaktsledere bryr seg ikke om felles interesser

Samtidig er mistilliten mellom land – særlig på stormaktsnivå – stigende, og det gjør bare problemet større, mener Louise Riis Andersen.

– Det kan lyde naivt å snakke om tillit mellom stormakter som USA, Russland og Kina, som ser hverandre som rivaler. Men problemet er at de har mindre tillit til de internasjonale institusjonene som hjelper dem med å håndtere konflikter på en fredelig måte, sier Andersen.

– Det peker mot det andre problemet, nemlig lederskapskrisen. Nasjonale ledere er mer opptatt av å vise handlekraft overfor egne dagsordener enn finne langsiktige løsninger på felles problemer, sier Andersen.

Når det kommer til å fremme rettssikkerheten på nasjonalt og internasjonalt nivå, som er et av delmålene i verdensmål 16, gjør Kina, USA og Russland som de selv vil, og ser stort på folkeretten, forteller hun.

– Det er alltid lett å peke på stormakter som ikke respekterer internasjonale konvensjoner, men tendensen eksisterer på mange nivåer. Krigens lover og respekten for det humanitære rommet brytes daglig i konflikter i Afghanistan, Syria, Jemen, Mali, Irak og Libya, uten at det får konsekvenser, sier Andersen.

– Den europeiske responsen på flyktningkrisen i 2015 viser at konvensjonene har blitt skjøvet til side, legger hun til.

Folk flest baner vei for samarbeid

Hvordan løser vi utfordringene som står i veien for FNs verdensmål nummer 16, mistillitskrisen og lederskapskrisen?

Det finnes ikke noe enkelt svar.

Louise Riis Andersen ser imidlertid noen positive takter i sosial mobilisering, som de unges klimastreik i 2018 samt demonstrasjoner mot innskrenkning av rettsstaten i Polen og Ungarn i år.

– Det peker i en mer progressiv retning: Dette er mobilisering som peker i en annen retning enn autokratiske og sterke menn, sier Andersen.

Men mobiliseringen løser ikke lederskapskrisen og mistillitskrisen i seg selv, mener hun. Men det viser at folk flest vil ha samarbeid på tvers av landegrenser – og det er nettopp det verdensmål 16 handler om.

Koronapandemien krever felles løsninger

Det har vært en utfordring å gi de folkelige bevegelsene politisk tyngde, mener Louise Riis Andersen.

Men koronaviruset viser at samarbeid ikke bare er en mulighet – det er en nødvendighet. Og det kan kanskje gjøre det lettere å oppnå framskritt også når det gjelder verdensmålene, påpeker hun.

– Koronapandemien har vist at land ikke kan løse problemene på egen hånd. Man kan stenge grenser og forsøke å kjøpe vaksiner til egen befolkning, men vi trenger internasjonalt samarbeid for å sikre økonomisk gjenopprettelse og håndtere både denne og framtidige pandemier, sier Andersen.

– Det er blitt tydelig at det er nødvendig med samarbeid og tillit.

Måling av framgang bygger på sparsom data

En viktig utfordring når det gjelder verdensmål 16 er at datagrunnlaget, er utilstrekkelig, mener Eva Grambye.

Forskere fra University of Oxford og The Global Change Data Lab har bygget en nettside som måler framskritt for hvert land og for hvert verdensmål, ut fra data fra blant annet WHO, Unesco og Verdensbanken.

De måler framskrittet ut fra de indikatorene som er fastsatt i forbindelse med vedtaket. Et eksempel på en indikator for verdensmål 16 er hvor mange mord som begås årlig per 100 000 innbyggere.

Men det er to problemer med det slike indikatorer, mener Eva Grambye:

  • Det er en mangel på tilgjengelige data
  • Noen av dataene kan være feilaktige

Hun utdyper:

– I Danmark har vi et system der vi bruker administrative data. For eksempel oppdateres befolkningsantallet daglig ut fra registrering av fødsler og dødsfall, sier hun.

– Dette er et kjempeproblem i mange land, særlig utviklingsland, der man er avhengige av mangelfulle folketellinger som gjennomføres hvert tiende år. Det innebærer at man ikke kjenner befolkningsveksten eller sammensetningen av befolkningen. Mange innbyggere er ikke registrert og har ikke en juridisk identitet.

– Dessuten har mange land interesse av å manipulere tallene, for eksempel hvor stor andel av befolkningen en sårbar gruppe (slik som urfolk) utgjør, fortsetter hun.

Hvorfor fastla ikke landene bedre måleparametere da de vedtok verdensmålene?

Hele verden skulle bli enige om vedtaket, og verdensmål 16 var allerede vanskelig å få igjennom.

Etter vedtaket forhandlet representanter for utvalgte statistikkbyråer om de såkalte målbare indikatorene – som skulle vise framskrittet for hvert enkelt mål.

Forhandlingene ble kalt tekniske, men var i virkeligheten politiske, for noen land ville unngå indikatorer som ble for avslørende, ifølge Eva Grambye.


Kilde: Eva Grambye

Suksess må omdefineres

Institut for Menneskerettigheder utviklet en løsning for å ta hånd om mangelen på pålitelige data. De supplerer FNs indikatorer med et målesystem som bruker andre datakilder.

Analyseverktøyet kategoriserer anbefalinger på menneskerettighetsområdet som land hvert år mottar av FN.

Det knytter anbefalingene til de enkelte verdensmålene, slik at man for hvert enkelt land kan se utfordringer, for eksempel i forhold til mål 16, og hvilke befolkningsgrupper som er spesielt sårbare.

En anbefaling om å gjøre noe med overfylte fengsler ville for eksempel falle inn under verdensmål 16. sitt delmål om rett til rettferdig rettergang, forteller Eva Grambye.

– Så kan vi se hvor langt man har kommet med det, sier hun.

Data reduserer risikoen for fusk

Analyseverktøyet bygger på ekspertanalyser av enkeltland, og peker også på løsninger.

Dataene er heller ikke så kontroversielle som for eksempel mordrater, som land kan ha interesse av å holde skjult.

Å bruke slike data holder derfor relevante myndigheter ansvarlige.

– Dataene burde ikke være så kontroversielle, for landene har selv sagt ja til anbefalingene de har fått, sier Grambye, som har skrevet om ansvarliggjøre av myndigheter og bedrifter i boken «Globale mål, visionen om bæredygtig udvikling».

For å løse problemet med fusk mener Grambye at sivilsamfunnet bør involveres i innsamling av data.

De kan bekrefte eller avkrefte om kontroversielle tall stemmer overens med sine erfaringer.

Det enkelte landets situasjon skal tas med

Louise Riis Andersen er enig i at FNs verdensmål nummer 16 er vanskelig å måle, men er skeptisk til ideen om at man kan måle komplekse tendenser samfunnet ved hjelp av noen få faktorer.

– Det er vanskelig å si at et land blir mer fredelig, trygt og inkluderende fordi regjeringen velger å bygge flere fengsler. Det kan også være tegn på at regimet blir mer repressivt, og/eller at kriminaliteten øker, skriver hun i en e-post.

Det gjelder å se på omstendighetene i hvert land.

– Omverdenen må holde landene ansvarlige når det gjelder det de rapporterer. Men særlig må vi holde øye med alt det de ikke rapporterer, skriver Andersen.

Her må man ty til grundige politiske og sosioøkonomiske analyser og til opplysning fra organisasjoner og uavhengige kilder, mener hun.

Det er altså ikke noen enkel løsning, men en kombinasjon av flere ulike måleverktøy, analyser og kilder kan være veien fram til å kaste lys over FNs verdensmål nummer 16.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.

Powered by Labrador CMS