I oktober 2017 dukket det opp noe veldig rart ved Haleakala-observatoriet på Hawaii. Ingen visste hva det var for noe, og objektet ble først klassifisert som en komet, deretter som en asteroide, og til slutt som førstemann i en helt ny klasse: Interstellare objekter.

Objektet, som ble målt til å være 230 meter langt og 35 meter bredt, fulgte en bane som bare kunne bety at det kom fra et sted utenfor vårt eget solsystem, nærmere bestemt i retning stjernetegnet Lyren.

Det fikk navnet 'Oumuamua, etter ordet for budbringer på hawaiisk, ifølge Wikipedia.

Les også:

Forskere med ny teori om ørkenlandskapet på Pluto

Mens den tumlet gjennom solsystemet, fulgte den en bane rundt solen som kastet objektet ut av solsystemet igjen. 'Oumuamua ble faktisk oppdaget på vei ut, 40 dager etter at den hadde passert solen.

Men det er noe rart med denne banen, ifølge en ny forskningsartikkel i tidsskriftet Nature. En stor, internasjonal forskergruppe med blant annet ESO og NASA med på laget, mener at tyngdekraften ikke alene kan forklare hvordan 'Oumuamua beveget seg gjennom solsystemet.

Små avvik fra en forventet bane betyr at en eller flere andre krefter virket inn på objektet. Dette betyr ikke at den har sin egen motor, men at den kanskje kan være en komet.

Solen

Tyngdekraften i solsystemet gjør asteroide-baner ganske forutsigbare. De blir bant annet påvirket av solen, Jupiter, Neptun, alle planetene og de store objektene i asteroidebeltet, samt noen relativistiske effekter.

Forskerne bak denne studien gikk gjennom alle observasjonene og målingene som ble gjort av 'Oumuamua mens den var i solsystemet, og hevder at banen ikke bare kan forklares med tyngdekraften fra plantene og andre faktorer i solsystemet.

De mener at en svak kraft virket på 'Oumuamua, som dyttet svakt på den i retning vekk fra solen.

Forskerne går gjennom flere forskjellige mulige forklaringer, blant annet solvind, mulig friksjon eller at objektet egentlig består av flere klumper med materie.

Men ingen av disse kan forklare avviket, hvis vi skal tro deres utregninger. Det forskerne fikk til å stemme best, var hvis 'Oumuamua oppførte seg som en komet, og slapp ut gasser når overflaten blir påvirket av solstråling. Slike gasser kan dytte på objektet.

Dette er med på å lage den karakteristiske komethalen, og et lag med støv og gass rundt kometen, men dette ble aldri observert ved 'Oumuamua. Derfor var det også tvil om den var en komet eller ikke etter at den ble oppdaget.

Komet i forkledning?

Forskerne kan ikke være sikre på hva som foregår her, siden det ikke finnes flere målinger av hva 'Oumuamua egentlig er laget av. En teori er at den har en kometkjerne, men at den er dekket av et tynt lag med noe annet.

En av de få tingene forskerne vet om 'Oumuamua er at den har en rødlig overflate.

Forskerne spekulerer på om den er satt sammen av en støvtype som ikke lager en klassisk kometsignatur, noe som kan henge sammen med at den kommer fra et helt annet solsystem.

Science fiction

'Oumuamua skapte enorm oppmerksomhet da den ble oppdaget, blant annet fordi hele hendelsesforløpet ligner veldig på handlingen i Arthur C. Clarkes sci-fi-roman Rendezvous with Rama fra 1973.

I denne historien dukker det opp et avlangt (!) objekt som er på vei inn i solsystemet. Farkosten bruker mystisk teknologi på å gå rundt solen og blir kastet ut igjen. Men i boken til Clarke er dette en 50 kilometer lang og glatt sylinder som viser seg å være et utenomjordisk romskip.

Boka følger et romskips-mannskap som utforsker sylinderen, eller Rama, som den kalles.

Referanse:

Micheli mfl: Non-gravitational acceleration in the trajectory of 1I/2017 U1 (‘Oumuamua). Nature, 2018. DOI: 10.1038/s41586-018-0254-4. Sammendrag.