Dette nordlyset på himmelen over Finland og Sverige ble fanget på film fra flere vinkeler en oktoberdag i 2018. Den nye typen nordlys har fått navnet «the dunes» fordi det ligner på sanddyner i ørkenen. (Video: Kari Kari Saari / AGU Advances)

Ny type nordlys oppdaget av hobbyfotografer

Samarbeidet mellom finske nordlysentusiaster og forskere gjør at vi kan finne ut hva som egentlig skjer høyt oppe i atmosfæren vår.

7. oktober 2018 fanget flere finske nordlysentusiaster det samme fenomenet med kameraene sine. Bølgelignende nordlys for bortover himmelen i mange minutter.

Fotografene kontaktet den finske forskeren Minna Palmroth for å finne ut hva slags type nordlys dette er. Men Palmorth hadde heller aldri sett det før.

I samarbeid med hobbyfotografene undersøkte hun og forskerkollegaene ved universitetet i Helsinki hva dette bølgende nordlysfenomenet kunne være for noe.

Med fotografier og video fra så mange forskjellige vinkler kunne de nemlig regne seg frem til hvilken del av atmosfæren nordlyset hadde oppstått i.

Og det gir flere hint om som egentlig skjer der oppe.

100 kilometer over bakken

På bildene av dette spesielle nordlyset var det også stjerner. Og siden det finnes tall på hvor langt unna jorda disse stjernene er, kunne forskerne regne ut avstanden mellom jorda og nordlyset.

Beregningene viste at det bølgende grønne lyset oppstod 100 kilometer over bakken.

Bilder fra forskjellige vinkler som fikk med både stjerner og nordlysfenomenet, gjorde at forskerne kunne regne seg frem til hvor høyt på himmelen nordlyset (tegnet i grønt) oppstod.

Denne delen av atmosfæren er veldig vanskelig å måle, ifølge Magnar Gullikstad Johnsen, nordlysforsker ved UiT Norges arktiske universitet.

Det er nemlig for høyt opp for luftballonger, men for lavt for satellitter. Men med nordlys blir plutselig det usynlige synlig.

− Når et fenomen manifesterer seg på denne måten ved å forme nordlyset, tror jeg at observasjonene i seg selv vil kunne bidra til ny viten om dynamikken i den øvre atmosfæren, skriver Johnsen til forskning.no.

Han har selv aldri sett denne typen nordlys før og påpeker at det er uvanlig at lyset beveger seg vannrett på himmelen. Som regel går nordlys ganske loddrett oppover, ifølge nordlysforskeren.

Nordlyset har fått navnet «the dunes», altså sanddynene.

Vind fra sola lyser opp atmosfæren

Når solvind og solstormer treffer gassene jordas atmosfære, kan det oppstå nordlys.

De fleste stedene på jorda er atmosfæren beskyttet av planetens eget magnetfelt. Men ikke på de magnetiske polene. Derfor kan vi bare se nordlys lengst nord på kloden og sørlys lengst sør.

Denne videoen viser hvorfor solvinden bare lager lys på himmelen over de to polene av jordkloden.

Når nordlyset er grønt, tyder det på at de elektrisk ladede partiklene i solvinden har truffet oksygen i atmosfæren.

Det sanddyneformede nordlyset viser altså at det er mye oksygen 100 kilometer over bakken som – i hvert fall 7. oktober 2018 – formet seg som sanddyner.

Gravitasjonsbølger på avveie

De finske forskerne skriver i den nye studien at de ikke er sikre på hvorfor oksygenet ligger tett sammen i bølger.

Men teorien deres er at det er forstyrrelser i gravitasjonsbølger som skaper den spesielle formen.

Slike forstyrrelser ligner på det som skjer når vann fra havet slår oppover en elv og lager bølger i elven.

− Ved å undersøke sanddyne-nordlyset, kan vi få informasjon om disse gravitasjonsbølgene, sier Minna Palmroth til nettavisen Gizmodo.

Men forskningen ville ikke vært mulig uten nordlysentusiastene, sier Palmorth.

Betyr ikke at det er nytt

Nye lysfenomener fascinerer både blant vanlige folk og forskere. Som den lilla buen på himmelen som fikk navnet Steve i 2018.

Men selv om «sanddynene» er en ny type nordlys, betyr ikke det at det ikke har skjedd før, påpeker Johnsen.

Derimot viser det at det er viktig å overvåke himmelen kontinuerlig, for å forstå hva som egentlig skjer der oppe, langt over hodene våre.

Referanse

M. Palmroth med flere: Citizen Scientists Discover a New Auroral Form: Dunes Provide Insight Into the Upper Atmosphere, AGU Advances januar 2020, https://doi.org/10.1029/2019AV000133

Powered by Labrador CMS