Kanskje er det slik Kepler-1625b og månen dens ser ut. Hvis månen finnes da. Planeten og månen har omtrent samme størrelse i forhold til hverandre som jorda og månen. Men de er 11 ganger større. (Illustrasjon: Dan Durda)
Kanskje er det slik Kepler-1625b og månen dens ser ut. Hvis månen finnes da. Planeten og månen har omtrent samme størrelse i forhold til hverandre som jorda og månen. Men de er 11 ganger større. (Illustrasjon: Dan Durda)

Kan ha funnet første måne utenfor solsystemet

Data fra Hubble-teleskopet bekrefter tidligere mistanker: Det ser virkelig ut til å sirkle en diger måne rundt gassgiganten Kepler 1625b.

Published

Hittil er det oppdaget over 150 måner i vår eget solsystem, ifølge NASA.

Og utenfor?

Nøyaktig null.

Til tross for at vi de siste åra har funnet flere tusen planeter der ute, har ingen tidligere sett snurten av noen måne. Og det er ikke så rart. Planetene er langt unna og selv store måner blir små på så lang avstand.

Men nå ser det altså ut til at det første eksemplaret kan ha dukket opp, cirka 8000 lysår unna, i bane rundt planeten Kepler 1625b.

Fikk låne Hubble

Det er forskerne Alex Teachey og David Kipping som står bak oppdagelsen. De gikk igjennom data fra teleskopet Kepler, nettopp på jakt etter eksomåner – måner utenfor vårt solsystem.

Kepler-teleskopet brukes i jakta på planeter rundt fremmede soler. Instrumentet måler lyset fra stjernene, og så kan forskerne lete etter variasjoner i lysstyrken. Slike variasjoner kan nemlig oppstå hvis stjerna har en planet som passerer rett foran den, og skygger litt for lyset.

Men da burde det vel gå an å se etter enda mindre forstyrrelser i sollyset, som kan hinte om at planeten har en måne på slep?

Det var akkurat det Teachey og Kipping drev med. Og så oppdaget de altså en slik liten forstyrrelse i skyggesporet av Kepler 1625b.

Hadde vi vært mye, mye nærmere, ville vi kanksje kunne sett noe slikt i stjernekikkertene våre: Kepler-1625b passerer stjerna si med månen på slep. (Illustrasjon: Dan Durda)
Hadde vi vært mye, mye nærmere, ville vi kanksje kunne sett noe slikt i stjernekikkertene våre: Kepler-1625b passerer stjerna si med månen på slep. (Illustrasjon: Dan Durda)

Dette gjorde at de to forskerne fikk innvilget 40 timers teleskoptid på romteleskopet Hubble, som henter inn mye mer presise data enn Kepler-teleskopet.

Denne uka la de fram resultatene i tidsskriftet Science Advances.

På størrelse med Neptun

Hubble bekrefter altså hintene fra Kepler. I etterkant av skyggen fra planeten Kepler 1625b følger en mindre skygge. Som en hund i bånd, sier Kipping ifølge en pressemelding.

I tillegg finnes det andre avvik som peker i samme retning. Planeten Kepler 1625 beveger seg litt rart, i forhold til det man kunne forventet om den var alene. Det kan tyder på at gravitasjonskrefter fra en måne lugger litt i banen dens.

Ut ifra dataene kan det virke som om det er en diger måne, på størrelse med planeten Neptun. Den kan også se ut til å befinne seg i den beboelige sonen rundt stjernen Kepler 1625. Men det er likevel temmelig usannsynlig at det kan finnes liv på den nye månen.

Den består trolig av gass, på samme måte som planeten den sirkler rundt, skriver forskerne.

Ikke sikkert

Teachey og Kipping er imidlertid svært nøye med å påpeke at vi bare kanskje har funnet den første månen utenfor solsystemet.

For til tross for at en eksomåne ser ut til å være den beste forklaringen på de besnærende dataene, kan vi ikke være sikre. Det er fortsatt en mulighet for at det er noe annet som får lyset fra stjerna til å blafre.

For øyeblikket er det ikke engang mulig å anslå hvor sannsynlig det er at Kepler 1625b-i, som månen heter, faktisk eksisterer, skriver forskerne, og konkluderer:

Før vi kan slippe jubelen løs, trengs år med observasjoner, kritikk og diskusjon, akkurat på samme måte som da den første eksoplaneten ble oppdaget.

Og det får Teachey og Kipping skryt for.

– Jeg vil personlig berømme forfatterne for den den forsiktige tonen i artikkelen, sa Kip Hodges, redaktøren for Science Advances, i en pressekonferanse om funnene.

Han mener beskjedenheten er forbilledlig med tanke på at dette faktisk kan vise seg å være en milepæl i astronomien.

– For øyeblikket feirer vi deres innledende funn og ser fram til framtidige studier av denne og andre mulige eksomåner.

Referanse:

A. Teachey & D. M. Kipping, Evidence for a large exomoon orbiting Kepler-1625b, Science Advances, oktober 2018. Sammendrag.