26 år gamle Sebastian Aristotelis (til venstre) og 24 år gamle Karl-Johan Sørensen (til høyre) har nettopp vendt tilbake fra sin 'simulerte romreise' på Nord-Grønland.
26 år gamle Sebastian Aristotelis (til venstre) og 24 år gamle Karl-Johan Sørensen (til høyre) har nettopp vendt tilbake fra sin 'simulerte romreise' på Nord-Grønland.

Kan folk trives i verdensrommet? To danske arkitekter isolerte seg 90 dager i Arktis for å undersøke.

Nå håper de at prosjektet kan føre til mye ny kunnskap. Få den fascinerende fortellingen her.

Denne artikkelen handler om to danske romarkitekter som nettopp har vendt hjem fra en tre måneder lang ferd til en forlatt nordgrønlandsk gruveby, Moriusaq.

Her skulle de teste romhabitatet sitt, som de håper kan bli en av framtidens rom-boliger.

Det har blitt fulgt tett til forskere fra sju ulike land som håper prosjektet kan gi nye kunnskap om hvordan mennesker kan trives i verdensrommet.

En av arkitektene, Sebastian Aristotelis (26 år), forteller om prosjektet i denne artikkelen.

Ankomst

«Jeg husker godt da Knud Rasmussen, marinens skip som fraktet oss de siste 100 kilometerne, satte oss av i Moriusaq. En forlatt by i det nordlige Grønland, 40 kilometer nord fra Thule-basen.

Jeg var helt stille i de siste timene. Vi visste ikke hva vi skulle forvente. Ingen av oss hadde vært på Grønland før. Men ideen med prosjektet er at habitatet skulle fungere til vanlige folk, ikke bare profesjonelle astronauter.

Sebastian Aristotelis utstyrt med romdrakt og walkietalkie.
Sebastian Aristotelis utstyrt med romdrakt og walkietalkie.

Vi rullet opp våre 200 kilo tunge tønner med bagasjen, og så forsvant skipet i horisonten. I Moriusaq var det ikke annet enn et par forlatte skur og et spann vi kunne bruke som toalett.

Det ville gå 4 dager før romhabitatet vårt ankom. Og nå sto vi der mutters alene, og jeg tror ikke vi hadde noen idé om hvordan vi ville reagere.

Jeg har alltid tenkt at hvis jeg hadde blitt soldat i et annet liv, vet ikke hvordan jeg hadde håndtert det. Hadde jeg vært en av de som hadde fått PTSD? Det kan man ikke egentlig vite før man har prøvd.»

Handler om artens overlevelse

Han snakker rolig i telefonen, men den gutteaktige begeistringen skinner likevel igjennom når Sebastian Aristotelis minnes de første dagene av prosjektet, som han og kompisen Karl-Johan Sørensen (24 år), begynte på i begynnelsen av september.

Sebastian og Karl-Johan har grunnlagt SAGA Space Architects. De har astronomiske ambisjoner.

Målet er å utvikle boliger til et liv på månen og på Mars, til «helt vanlige folk». Alt sammen begynte med en modell:

– Dinosaurene døde ut fordi de ikke hadde noe romprogram, har Karl-Johan Sørensen tidligere uttalt.

Det handler om artens overlevelse. Prosjektet er koblet til den gamle drømmen om kolonisering av verdensrommet.

Allerede i 1869 fantaserte den amerikanske forfatteren Edward Everett Hale om livet i verdensrommet i romanen «The Brick Moon», der en gruppe mennesker slår seg ned på en satellitt laget av murstein.

Reisen gikk til Moriusaq nord for Thule-basen, som fikk bygdestatus i 1962. På slutten av 2009 var det bare to beboere igjen, og i september 2010 flyttet den siste beboeren til Qaanaaq.
Reisen gikk til Moriusaq nord for Thule-basen, som fikk bygdestatus i 1962. På slutten av 2009 var det bare to beboere igjen, og i september 2010 flyttet den siste beboeren til Qaanaaq.

De siste årene har fantasien imidlertid blitt mer virkelighetsnær. Og i lys av klimakrise og overbefolkning har den også blitt mer aktuell.

– Flere nasjoner, og særlig private rom-bedrifter, har ambisjoner om å etablere baser i verdensrommet, forteller Morten Bo Madsen, førsteamanuensis i astrofysikk og planetforskning ved Niels Bohr Institutet.

Det er også flere som arbeider med å simulere romferder. I flere år har organisasjonen The Mars Society gjennomført lignende prosjekter med romboliger og romdrakter i ørkenen i Utah og de arktiske områdene av Canada, blant annet på øya Devon Island.

Fra murstein-satellitter til Mars-basen i Utah – mye kan skje på vel 150 år. Til venstre ses omslaget til romanen 'The Brick Moon' fra 1869. Til høyre en av basene til The Mars Society, som brukes til å simulere Mars-reiser.
Fra murstein-satellitter til Mars-basen i Utah – mye kan skje på vel 150 år. Til venstre ses omslaget til romanen 'The Brick Moon' fra 1869. Til høyre en av basene til The Mars Society, som brukes til å simulere Mars-reiser.

Morten Bo Madsen arbeider med å skape et tettere bånd mellom universitetene og romindustrien, og han spår at markedet for romboliger vil fortsette å vokse.

– Derfor er det nødvendig med tester. Vi trenger all den erfaringen vi kan få», mener planetforskeren.

I kamp mot tiden

«Etter 4 dager kom endelig den blå shippingcontaineren med habitatet vårt.

Da begynte det harde, fysiske arbeidet. Det var det som skapte de største utfordringene. Vi hadde regnet med at det ville ta 9 dager, men det tok 30.

Det første vi måtte gjøre, var å folde ut selve habitatet, og det gikk fint. Men så skulle vi også banke ned 15 jordankre som skulle holde habitatet på plass. Det er noen skikkelige spiker; 1-1,5 meter lange med en diameter på 7,5-10 centimeter. Hver gang du slo, flyttet de seg kanskje én millimeter.

Rom-habitatet ankom sammenfoldet i en shippingcontainer. Når det foldes ut, blir det 750 prosent større.
Rom-habitatet ankom sammenfoldet i en shippingcontainer. Når det foldes ut, blir det 750 prosent større.

Det gikk greit i starten, men så begynte det å bli kaldere, selv om det fortsatt var lyst døgnet rundt. De første dagene var det rennende vann i bekken, og det var ganske varmt, men plutselig begynte bekken å fryse til, og jorden ble hardere.

Vi spiste pulvermat under hele turen. Men vi spiste ikke nok. Vi hadde estimert at vi trengte 3000 kalorier, men vi forbrente 6000. Det begynte å gå langsommere, vi mistet styrke og ble svake. Selv om vi arbeidet 8 til 10 timer om dagen, fikk vi gjort mindre og mindre.

Det var også psykisk hardt fordi det langsomt gikk opp for oss at vi var i kamp mot klokken. Det var 9. dag, 13. dag, 15. dag. Endelig, på dag 30, var alle jordankre banket ned, og vi kunne flytte inn i habitatet. Hvis det hadde tatt særlig mye lenger, ville vi fått problemer.»

Trivsel er ikke Netflix og godteri

Selv om Karl-Johan fortsatt sliter med følelsesløse tær og nok vil gjøre det en måned til, har de to arkitektene vendt hjem i god behold. Men overlevelse var slett ikke den eneste ambisjonen.

Gjennom de 60 dagene de bodde i habitatet på 7 kvadratmeter – litt mindre enn en dansk fengselscelle – har de deltatt i hele 16 forskningsprosjekter med forskere fra 7 ulike land.

Forskningen spenner over alt fra hardere teknologiske studier av satellittkommunikasjon og bruken av 3D-printere som kilde til reservedeler, men de aller fleste prosjektene fokuserer på de to pseudoastronautenes psykiske trivsel.

– Fokuset vårt er på mennesket i verdensrommet, men skrittet etter overlevelse. Det vil si på menneskets velvære, forklarer Sebastian Aristotelis:

Derfor har de registrert søvnkvalitet, målt svette- og pulsnivåer, skrevet dagbøker og besvart spørreskjemaer. Det gikk så langt at de ble ganske lei av å forholde seg til hvordan de hadde det.

Tegning av de velutnyttede 7 kvadratmetrene. Med toalett, hyller, 3D-printer og to soveplasser i toppen.
Tegning av de velutnyttede 7 kvadratmetrene. Med toalett, hyller, 3D-printer og to soveplasser i toppen.

Det er fokus på «mental hygiene» i den nye rom-alderen. Astronautene skal oppholde seg lenge i verdensrommet, og etter hvert blir «vanlige folk» sendt opp:

– Det har aldri vært fokus på trivsel og velvære i romfarten. Men det blir mer og mer relevant. Når vi snakker om reiser på 1 til 2 år, må man ha det bra, forklarer Per Lundahl Thomsen fra DTU Space som har vært konsulent for romprosjekter siden 1990.

Det betyr imidlertid ikke at framtidens astronauter skal leve i luksus.

– Mange tror velvære handler om at alt sammen skal være behagelig. Det skal det ikke, sier Sebastian Aristotelis.

– Da ender man opp under dyna med Netflix og godteri, og det er greit i et par dager, men det er ikke «bærekraftig». Det er noe av det vi har undersøkt; hvordan man kan leve på den måten og samtidig ha et et liv med så god balanse som mulig.

Ingen plass til å være lat

«Det var et enormt klimaks da habitatet endelig var ferdig. Det var halvannets års arbeid som kulminerte. Men det var ikke fordi vi rakk å nyte det eller feire det. Hvert klimaks ble raskt etterfulgt av nye, små oppturer.

Karl-Johan Sørensen (til venstre) og Sebastian Aristotelis (til høyre) foran det ferdige habitatet. Det tok 30 dager å bygge. De hadde håpet å kunne gjøre det på 9.
Karl-Johan Sørensen (til venstre) og Sebastian Aristotelis (til høyre) foran det ferdige habitatet. Det tok 30 dager å bygge. De hadde håpet å kunne gjøre det på 9.

Andreas Mogensen sa: «Hold aktiviteten oppe. Ikke la kjedsomheten spise opp humøret.» Men utfordringen, særlig i den første tiden, var slett ikke å holde oss sysselsatt, men å ha fri.

Den første man trenger når man bare er 2 mennesker på 7 kvadratmeter, er organisering. I begynnelsen lå alt sammen og fløt, men jeg ble raskt ganske militant. Det var jeg ikke før.

Fellesrommet sett ovenfra. Det er ikke plass til rot når man bor to mennesker på 7 kvadratmeter.
Fellesrommet sett ovenfra. Det er ikke plass til rot når man bor to mennesker på 7 kvadratmeter.

Det er også her man kan merke at man ikke har opplæring som astronaut. Jeg kunne ikke gjøre noe som helst før jeg fikk orden på det rotet. Når man hadde brukt noe, måtte det på plass med en gang. Det var ikke plass til å være lat.

Første natt var selvfølgelig merkelig. Jeg er 1,83 høy, og jeg kunne ligge utstrakt i én stilling. «Havfruen», kalte jeg den. Det tok en uke å venne seg til, men det fungerte.

Vi prioriterte å ha litt mer plass i fellesrommet, framfor i sovekabinene. Og Karl-Johan er over 2 meter – og altfor lang til å være astronaut – så det spiste også litt av soveplassen min. Han hadde litt mer søvnproblemer.»

Sebastian Aristotelis leser. Det ble skåret litt på plassen i sovekabinene for å få et større fellesrom.
Sebastian Aristotelis leser. Det ble skåret litt på plassen i sovekabinene for å få et større fellesrom.

Solnedgang på Mars

Søvnproblemer i verdensrommet er langt fra et ukjent problem.

Mange studier og erfaringer fra Nasa viser at det er vanskelig å holde en sunn søvnrytme i verdensrommet. Og det er ikke så rart.

De neste måneferdene vil gå til månens sørpol, der det er sollys hele tiden, eller til månens ekvator, der det skifter mellom konstant sollys og totalt mørke hver 14. dag. På den internasjonale romstasjonen ser astronautene solen stå opp 16 ganger i døgnet.

En stor utfordring for livet i verdensrommet er døgnrytmen, som snur opp ned på hjernens biologiske klokke. Samtidig understrekes det igjen og igjen hvor viktig god søvn er for at vi skal trives.

Derfor er et av rom-habitatets viktigste, og forskningsmessig kanskje mest interessante, designelementer som det cirkadiske lyssystemet, som etterligner været og lyset til et gjennomsnittlig døgn i Danmark.

Egentlig er det «bare» en avansert utvikling av den populære lampa som står på nattbordet hos mange i de mørke vintermånedene.

Men her lyser «solen» i hele habitatet og er programmert til å gi en realistisk blanding av gråværsdager og flotte, solrike dager.

– Det var viktig at vi ikke bare kunne styre det som guder, ellers ville vi nok ha hatt flere solskinnsdager enn hjemme. Det var avgjørende at det var realistisk, forteller Sebastian Aristotelis.

– Målet var at vi skulle kunne snakke om solnedgangen for tre dager siden, og det gjorde vi flere ganger.

Lyssystemet skulle ha en restituerende effekt på de to arkitektenes psyke, forteller Konstantin Chterev, psykologisk konsulent for prosjektet og forsker på rom- og miljøpsykologi ved University of Manchester.

– Mange av designelementene har relevans også utenfor romfarten. De cirkadiske lysene brukes for eksempel ved sykehus over hele kloden til å hjelpe pasienter med å sove godt, utdyper han.

Chterev og de andre forskerne skal nå bearbeide dataene for å undersøke om det virket, men Sebastian Aristotelis er ikke i tvil.

– Etter den første uken, og da det først ble hverdag, tror jeg ikke at jeg har sovet så godt på mange år, forteller han.

Hverdag i habitatet

«Etter en uke begynte «hverdagen». Vi byttet på å være «utemann» – opphold utendørs en time annenhver dag (eller kortere hvis det var veldig kaldt) – og «innemann», som sto for vedlikehold og rengjøring i habitatet.

Utemannen tok på seg romdrakten og gikk ut for å hugge is som vi trengte til å lage proteinshakes, pulvermat og kaffe. Isen var viktig. Vi fikk raskt preferanser om hvilken type is som smeltet godt og smakte godt.

Det kunne være guffent å være utemann. Når det blåste, og det var en wind chill-effekt på minus 41 grader. Andre ganger var det fantastisk. Hvis man kom ut for første gang etter 2 dager, og det var helt vindstille, og snøen dalte. Det var magisk.

Mye av dagen gikk ellers med til å lese av værstasjonen, sjekke instrumenter og drive vedlikehold. Det er faktisk mer vedlikehold enn man tror.

En dag satt jeg på toalettet og kunne høre rennende vann. Det tenkte jeg ikke så mye over.

Så kom jeg på at vi hadde tørrtoalett. Det viste seg at urinslangen var frosset til. Hele kjellerrommet var fullt av frossent urin.

Det endte med at vi plasserte en sensor på urinslangen, slik at vi se om den var frosset eller ikke. Hvis den holdt å bli frossen, skrudde vi på varmeovnen.

Resten av dagen brukte vi på selvstudier, trening, spørreskjemaer, selvmåling, dagbøker, å filme til dokumentarfilmene, og høre på litt musikk eller se en film vi hadde lastet ned før turen.

Annenhver kveld sluttet med at vi tok på virtual reality-briller som en del av en studie. Det var helt vilt. Plutselig var jeg ved Vesterhavet og kunne høre bølgene bruse.»

Biophilia-hypotesen

VR-brillene er også en del av et forskningsprosjekt.

Håpet er at filmer og lyder fra den velkjente, danske naturen kan styrke den såkalte «mentale hygienen», forklarer Per Lundahl Thomsen fra DTU Space.

– En måte å trives bedre på er å bli visuelt stimulert. VR kan kanskje brukes som en kort virkelighetsflukt, sier Thomsen, som håper ESA vil ta i bruk systemet hvis resultatene er gode.

Habitatet var også utstyrt med små algereaktorer som gjør om lys og CO2 til oksygen og mat. Det skulle også stimulere de to arkitektene.

Karl-Johan Sørensen undersøker algene fra algereaktoren. Det var meningen at algene skulle spises, men det droppet de etter at begge ble rammet av sykdom på begynnelsen av turen. «Det ville sikkert ha vært fint, men vi ville ikke ta noen sjanser. Det var ikke morsomt å være syk når man er isolert på 7 kvadratmeter», sier Sebastian Aristotelis.
Karl-Johan Sørensen undersøker algene fra algereaktoren. Det var meningen at algene skulle spises, men det droppet de etter at begge ble rammet av sykdom på begynnelsen av turen. «Det ville sikkert ha vært fint, men vi ville ikke ta noen sjanser. Det var ikke morsomt å være syk når man er isolert på 7 kvadratmeter», sier Sebastian Aristotelis.

Meningen var at algereaktoren skulle gi dem en følelse av ansvar, litt som med et kjæledyr. Ideen er blant annet utviklet i samarbeid med rom- og miljøpsykologi Konstantin Chterev:

– Det bygger på en teori om at naturlige elementer som alger og lys kan restituere og styrke det psykologisk velbefinnende. For en miljøpsykolog er det interessant med interaksjonen mellom natur og teknologi – særlig under så ekstreme forhold, forklarer han.

Lyssystemet, VR-brillene og algereaktoren er en del av en større studie av det Chterev kaller for biophilia-hypotesen:

Ideen om at mennesker har en medfødt tendens til å søke forbindelser med naturen og andre former for liv.

Hjemlengsel og følelsesmessig dvale

«Selvfølgelig fikk man hjemlengsel. Vi hadde med noen pakker og brev fra familiene og kjærestene våre, som vi skulle åpne på ulike dager.

Habitatet sett nedenfra. Det var dette de to arkitektene kunne se i vel 60 dager når de ikke var utendørs. Man venner seg til det, forteller Sebastian Aristotelis.
Habitatet sett nedenfra. Det var dette de to arkitektene kunne se i vel 60 dager når de ikke var utendørs. Man venner seg til det, forteller Sebastian Aristotelis.

Det var en del av planen om å skape velvære, men jeg måtte ta pauser mens jeg leste brevene, fordi jeg ble så berørt. Jeg ble veldig glad, men samtidig overstimulert av følelser. Det var ganske voldsomt.

Dermed ble jeg veldig bevisst på ikke å dyrke savn og lengsler. Jeg tror det var viktig å dosere de følelsesmessige inputene.

Du klarer ikke nyte hverdagen der oppe hvis du drømmer deg vekk.

Med tiden opplevde vi også en form for følelsesmessig dvale. Alle følelsene ble dempet. Man var mindre sur, mindre stresset, men også mindre glad. Det var noen dager da jeg opplevde en følelse av likegyldighet og en mangel på interesse for ting som normalt ville inspirere meg.

Man ble litt robotaktig, og selv om det høres tøft ut, fungerte det egentlig fint. Man kan ikke gå og ha altfor mange følelser. Det blir for tøft i lengden.

Til slutt begynte vi, og særlig Karl-Johan, å glede seg til å komme hjem. Da det var igjen omtrent en uke, ble det veldig motiverende. For meg var det mer surrealistisk. Det virket så fjernt. Jeg trodde faktisk ikke helt på at jeg skulle hjem.»

Store ting i vente

Forrige gang mennesket var på månen, var i 1972, med Nasas Apollo 17-romferd. Romfarten lå i dvale i årene etter murens fall.

Nå er manges øyne igjen rettet mot verdensrommet, og en kolonisering er nok nærmere enn noensinne før. Men det er fortsatt veldig usikkert når helt vanlige mennesker kan dra til månen eller Mars.

Det forteller planetforsker Morten Bo Madsen, som imidlertid ikke er i tvil om at det vil skje store ting i romfarten de neste tiårene.

– Kina, Japan, Europa, USA, Russland og flere private rombedrifter har alle øyne på baser i rommet, påpeker Morten Bo Madsen.

Verdens rikeste mann, Amazon-sjef Jeff Bezos, har for eksempel en visjon om å etablere rombaser på månen i løpet av de neste 100 årene. Tesla-sjef Elon Musk, som står bak rombedriften SpaceX, har en drøm om å kolonisere Mars.

Nasa skal tilbake til månen i 2024 og sende mennesker til Mars på 2040-tallet. Japan satser på månen i 2030, og Kina vil gjøre det i 2036.

– Vi kan forvente at det blir som med Antarktis. De neste par årene vil vi se mange kortere reiser til månen og på Mars, mens en faktisk base på Mars vil nok ikke komme før på 2040-tallet, forteller Morten Bo Madsen.

– Hvis ikke Elon Musk overrasker og kommer opp med noe vilt, legger han til.

Hjemkomst

«Helikopteret landet 45 minutter før planlagt, og det er det mest utrolige jeg har prøvd. Vi hadde fått høre at det kunne lande i et 3-døgns vindu på grunn av utilregnelig vær, og det var også en risiko for at det slett ikke kunne lette.

Vi var klare og hadde pakket, men vi satt midt i morgenkaffen da vi med ett hørte lyden av helikopteret utenfor. Så fikk vi plutselig travelt med å etablere en rullebane på 20 ganger 20 meter med lysfakler. Jeg tror faktisk ikke at vi fikk tømt toalettet, så det ligger en liten gave og venter på oss neste gang.

Vi var som skremte dyr med helt vidåpne øyne da vi satt i helikopteret. Det var så sprøtt. Vi var fylt av adrenalin og begynte å rope og danse av glede. Vi fikk nesten blodsmak i munnen – og samtidig hadde vi aldri fløyet i helikopter før.

Helikopteret tok oss til Thule-basen, der ryktet hadde spredt seg. Så det var noen amerikanske generaler og alle mulige viktige mennesker som sto og ventet på oss. Jeg hadde vært vant til å lytte til én person av gangen, så jeg fikk litt problemer med holde fokus.

Det første vi gjorde, var å ta en dusj. Vi hadde bare vasket oss med våtservietter i habitatet. Og så dro vi opp til kantinen, for vi hadde bare spist pulvermat i tre måneder.

Vi visste Thule-basen var amerikansk, så vi hadde drømt om cheeseburger og pommes frittes. Da vi kom opp i kantinen … så var det jammen cheeseburgers og alt du kunne drikke av brus. Det var helt perfekt. Så startet et tre dagers etegilde før vi skulle hjem til Danmark.

Etter 90 dager med pulvermat begynte etegildet på Thule-basen.
Etter 90 dager med pulvermat begynte etegildet på Thule-basen.

Det mest overraskende ved å komme hjem er nok – og det blir litt klisjéaktig – det med at man får litt perspektiv. Det er noen ting i hverdagen som virket enormt viktige, som ikke er det.

Sosiale medier og det følge med i nyhetene, for eksempel. Vi trodde ikke det skulle være noe mer korona, så det var litt skuffende, men vi følte ikke vi hadde gått glipp av noe. Den eneste nyheten vi hadde fått, var at Biden hadde vunnet valget.

Ellers var det ingenting i de tre månedene som var så viktig at jeg føler vi måtte vite det.

Men vi må også lande skikkelig. Når jeg lukker øynene, ser jeg fortsatt habitatet for meg.

Og så har jeg en hel liste av ting jeg skal google. Men på månen har man også internett.»

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.

Powered by Labrador CMS