Når politikerne treffer upopulære beslutninger, kan det hende at tanken slår deg: De ansvarlige burde bures inne for sine handlinger.

Men hvis Stortinget faktisk skulle arbeide fra et fengsel, ville det være skadelig for demokratiet, ganske enkelt på grunn av fengselsbygningers arkitektur.

Fengselsbygninger er nemlig altfor lukket til demokratisk, politisk arbeid. Et tungt bevoktet fengsel ville signalisere at borgerne ikke skal vite hva som foregår bak de høye murene.

Det motarbeider demokratiet fordi borgerne i et demokratisk samfunn helst skal føle at parlamentet er en åpen, demokratisk institusjon.

Bygningers utforming kan altså påvirke demokratiet.

– Faktisk kan arkitektur være gunstig for demokratiet hvis den legger opp til involvering og åpenhet, sier Merete Ahnfeldt-Mollerup.

Hun forsker i arkitektur og demokrati ved Kunstakademiets Arkitektskole.

Demokratisk arkitektur oppfordrer borgere til involvering

Ahnfeldt-Mollerup forteller at et parlament helst skal signalisere at borgerne gjerne skal involvere seg. At de kan komme innenfor, slå av en prat med politikerne og se dem arbeide. Bygningen tilhører nettopp folkestyret.

Slik arkitektur kalles «demokratisk arkitektur» – en arkitektur som oppfordrer borgerne til å ta del i samfunnet.

– I demokratisk arkitektur er det plass til alle, uansett om det er forstadsfruene, uteliggerne, de fremmede eller de gamle, sier Ahnfeldt-Mollerup.

Noen bygninger virker mer demokratiske enn andre

Hun har i forskningen sin undersøkt om særlige former for arkitektur – for eksempel nyklassisisme eller modernisme – er spesielt gunstige for demokratiet. Men hun har ikke kommet fram til et entydig resultat.

– Jeg kan ikke dokumentere at en spesiell form for arkitektur virker positivt på demokratiet, selv om arkitektene har hatt en idé om det.

– Men går man til de enkelte bygningene, er det tydelige eksempler på at noen virker mer demokratiske enn andre, forteller Ahnfeldt-Mollerup.

Ulike sentralbanker

Som eksempel nevner hun forskjellen på den danske og den svenske sentralbanken.

Arkitektene bak den svenske sentralbanken har bevisst levert en åpen arkitektur. Det er mange vinduer, og man forsøker å invitere borgeren inn.

På den måten sier arkitekturen at banken er en del av det demokratiske samfunnet, og at det er borgernes bank.

Den danske sentralbanken virker derimot helt annerledes. Bankens høye steinvegger signaliserer at den er et lukket, sikkert sted, mer enn at den er en del av samfunnet.

Som borger føler man seg ikke umiddelbart invitert innenfor i den danske sentralbanken. Arkitekturen legger opp til at pengesaker håndteres i sikre rammer av sentralbankens folk uten borgernes utidige innblanding.

Skal signalisere åpenhet

Prinsippene bak den svenske sentralbankens åpenhet går igjen når man rundt omkring i verden skal bygge demokratiske parlamentsbygninger.

– Typisk vil man via arkitekturen legge opp til at stedet skal være gjennomsiktig og ønske borgeren velkommen – fordi parlamentet er til for borgeren.

– Man vil derfor skape sikt ved for eksempel å bruke glass, eller åpne utendørsrom som søylehaller. Man vil sørge for at man kan bevege seg fritt i det omfanget sikkerheten tillater det.

– Og man vil forsøke å skape rom hvor politikere og borgere kan støte på hverandre når borgerne kommer forbi, forteller Ahnfeldt-Mollerup.

På den måten kan arkitekturen presse på for demokratiets tanker om åpenhet, gjennomsiktighet og borgernes medvirkning i samfunnsbeslutningene.

Gentlemen så romersk arkitektur som demokratisk

Det er ikke en ny idé at noen former for arkitektur kan være mer gunstig for demokratiet enn andre.

Idéen oppsto på 1700-tallet – samme århundre hvor de første moderne tankene om demokrati oppsto.

Blant velutdannede fritenkere kom det på moten å debattere folkestyrets muligheter. Særlig engelske gentlemen diskuterte demokratiske idéer, og hvordan de kunne smitte av på alt i samfunnet.

– De engelske gentlemen så demokratiet i den romerske republikken som et forbilde. Derfor mente de at den klassiske, romerske arkitekturen var gunstig for den demokratiske utviklingen i England, forteller Ahnfeldt-Mollerup.

De dro på dannelsesreiser til Italia og så restene av den romerske arkitekturen. Engelskmennene oppdaget da den samtidige italienske arkitekten Palladio og oppfattet ham som en som kunne «gjenoppfinne» arkitekturen fra det gamle, demokratiske Roma.

Palladio begynte å tegne hvite bygninger med store søyler til den engelske overklassen. Det er den arkitekturen som senere er blitt kjent som «nyklassisisme».

Kongressen i USA er demokratisk arkitektur

Da engelske gentlemen senere reiste til Nord-Amerika for å forvalte de britiske koloniene i det som senere ble USA, tok de tankene om demokrati og nyklassisisme med seg.

I 1770 krevde flere av kolonienes forvaltere demokrati og uavhengighet fra England. De skapte det demokratiske USA og oppførte «demokratifremmende», nyklassisistiske bygninger.

Thomas Jefferson (1743-1826) var både en av USAs grunnleggere, unionens tredje president og arkitekt. Han skapte den amerikanske varianten av nyklassisismen.

Hans eget gods, Monticello, og University of Virginia ble bygget som forbilder for det nye landets demokratiske arkitektur.

Arkitekturmoten fra USA krysset Atlanterhavet igjen, tilbake til Europa hvor særlig Frankrike omfavnet nyklassisismen som demokratiets arkitektur.

Fascistene stjal demokratenes arkitektur

Men på 1920- og 1930-tallet endret synet på nyklassisismen seg blant vestens demokratiske arkitekter.

Både nazistene i Tyskland, fascistene i Italia og kommunistene i Sovjetunionen gjorde en avart av nyklassisismen til den offisielle arkitekturen. De totalitære regimene omfavnet demokratiets arkitektur.

Ikke fordi de ville lede folks tanker hen på det demokratiske romerriket. Men fordi de ville hylle det udemokratiske, romerske keiserriket som fulgte etter demokratiet i Roma – uten at det endret på byens arkitektur.

– Bare arkitekturnerder kunne se forskjell på demokratenes nyklassisistiske bygninger og fascistenes. Derfor ble idéen om nyklassisismen som demokratiets arkitektur kassert, forteller Ahnfeldt-Mollerup.

Kaféer inviterer borgerne inn i teateret

Men selv om forbindelsen mellom nyklassisismen og demokratiet ble brutt, levde idéen om demokratisk arkitektur videre og gjør det fortsatt i dag.

I dag er det for eksempel blitt vanlig at store, offentlige bygg skal signalisere demokrati.

Det kan man blant annet se hvis man besøker det nye teateret i København, forteller Ahnfeldt-Mollerup.

– Trebroen foran teateret, hvor det er kaféer og liv, får folk til å glemme at det er et «fint» sted. På den måten signaliserer arkitekturen at huset er til for alle borgere, og at man bare kan komme inn, sier hun.

Byen og demokratiet henger sammen

Hun peker på opprinnelsen til ordet «politikk» fordi det nettopp viser at det er en sammenheng mellom by, arkitektur og demokrati.

– «Politikk» kommer av det greske ordet «polis», som betyr by. Så allerede i antikkens Hellas visste man at det skal være et sosialt rom – en by som ligger opp til samtale og fellesskap – før man kan ha politikk og demokrati, konstaterer Ahnfeldt-Mollerup.

Referanse og lenker

Merete Ahnfeldt-Mollerups profil på Kunstakademiets Arkitektskoles nettsted